Gjeld og profitt

Av Harald Minken

2011-04

Eurokrisa er en dyp krise i kapitalismen. Denne artikkelen vil bruke marxistisk teori for å forklare det som skjer. Den fremmer også en ny teori om sammenhengen mellom fallende profittrate, gjeldsoppbygging og kapitalismens reduserte motstandskraft mot rystelser og sjokk.

Harald Minken er medlem av Rødt.

Verken jeg eller andre kan kan spå i detalj om den økonomiske utviklinga. Til det er verden for komplisert og menneskelivet for kort, som den greske filosofen sa.

Men det er ingen spådom å si at vi har en stor økonomisk krise under oppseiling. Den er der allerede.

Først en kort skisse over situasjonen.

Det rakner

Råtten boliggjeld i USA utløste finanskrisa i 2007–2009. Gjeldsoppbygginga i boligsektoren og husholdningene skyldtes blant annet lavrentepolitikken uten reguleringer som var ført siden årtusenskiftet. Den skyldes også forverringen av arbeiderklassens levekår, som har pågått siden 70-åra.

Finanskrisa medførte at de finansielle tryllekunstnerne med ett slag gikk fra å bli betraktet som profeter til å bli sett som svindlere. Den gjensidige tilliten mellom finansinstitusjonene forduftet, og markedet for lån mellom bankene tørket helt opp. Dermed sto hele finansvesenet foran sammenbrudd, både i USA, Europa og andre land.

De store statlige redningspakkene fra høsten og vinteren 2008–2009 reddet bankene, men satte mange av statene i dyp gjeld. Mange av dem hadde allerede på forhånd store underskudd på budsjettene og stor oppsamlet gjeld. Stagnerende vekst og økende arbeidsledighet ga små politiske muligheter til å rette på dette. Våren 2010 blei det klart at Hellas ikke kunne betjene gjelda si, og EU-landene blei enige om en stor redningspakke. Ett år seinere blei det klart at redningspakka ikke hadde hjulpet – Hellas betalte ikke ned på gjelda som de skulle. Og nye land fikk problemer: Irland, Portugal, Spania og Italia. Problemet var typisk at investorer krevde høyere rente for å kjøpe og holde statsobligasjoner fra slike land. De høyere rentene ville gjøre det enda vanskeligere for landet å betjene gjelda, hvilket satte i gang en sjølforsterkende prosess med enda høyere rente som gjorde lånebetjeninga enda vanskeligere. (Se boksen om obligasjonslån).

Det blei klart at en eller annen økonomisk stormakt utenfor det rammede landet måtte inn og garantere for at landet overholdt sine forpliktelser. Men hvem ville, og hvem hadde økonomisk kraft og handlingsrom til å gjøre det? Ingen har egentlig så mye penger som skal til for å redde den italienske staten, hvis (eller rettere sagt når) den ikke lenger kan redde seg sjøl. De som berget bankene fra finanskrisa, må nå sjøl berges, men det finns ikke lenger noen som kan berge dem.

Etter utallige møter blei EU enig om en trepunktsplan med 50 prosent kutt i gjelda til den greske staten, ny tilførsel av kapital til bankene som må ta dette tapet, og dannelsen av et enormt fond til bruk om nye land skulle komme i akutte betalingsproblemer. Den planen er alt død, for det finns ikke investorer som vil fylle opp fondet. I det dette skrives, er derfor ekspertene mer og mer enige om at Hellas nødvendigvis vil gå konkurs.

Det italienske problemet vil enten ende med at hele Eurosonen blir splittet i flere valutaområder, eller så får EUs sentralbank fullmakt til å drukne hele gjeldsproblemet i inflasjon ved at de kjøper all den gjelda som ikke kan betjenes for penger som blir skapt for dette formålet aleine. Men den løsningen vil ikke Tyskland gå med på. Ingen av de to utvegene fører heller økonomien tilbake på et sunt spor, men betyr flere enorme økonomiske forstyrrelser.

Som i alle virkelige kriser kommer det en mengde mer tilfeldige motsigelser og problemer på toppen av de mer systematiske tendensene. En korrupsjonskultur gjør det umulig å inndrive skatt i Hellas, langvarig økonomisk og demografisk stagnasjon preger Italia. Dannelsen av euroen viser seg å være et feilgrep så lenge det ikke også drives felles budsjettpolitikk og det finns en sterk sentralbank. I USA er det politiske klimaet så betent at det knapt lot seg gjøre å få vedtatt et statsbudsjett som henger sammen.

Å skyve problemene foran seg i noen måneder er kanskje ennå mulig, men løser ingenting. Små fikse reformer som Robin Hood-skatt eller nye bankregler hjelper ikke stort. Det dreier seg nå om en dyp krise i den kapitalistiske økonomien, og den vil utspille seg som konkurser, massearbeidsledighet, folk i masseomfang som taper sparepenger, pensjoner og boliger. Norge vil ikke bli spart.

Profittratens fallende tendens

I kapittel 13–15 i tredje bok av Kapitalen skriver Marx om lova om profittratens tendens til å falle. Den enkle og røffe tolkinga av disse tre kapitlene er omtrent som følger: Kapitalistisk konkurranse driver fram stadige teknologiske framskritt, hovedsakelig slike som erstatter arbeidskraft med maskiner. Ved hjelp av maskinene kan arbeideren bearbeide en mye større mengde råstoffer per time enn før. Når da en kapitalist skal sette i gang en ny runde med produksjon, vil han måtte bruke en stadig større del av den investerte kapitalen på maskiner og råstoff, og en stadig mindre del på lønninger til arbeiderne. Ettersom arbeid er den eneste kilden til merverdi, og profittraten er merverdien delt på kapitalen som har vært brukt til å frambringe den, vil profittraten derfor ha en tendens til å synke etter hvert som kapitalismen utvikler seg.

Noen har ment at dette er hovedårsaka til de kapitalistiske krisene, og at profittraten bare vil bli lavere og lavere, og krisene større og større til kapitalismen bukker under. Andre har ment at hele teorien er motbevist i virkeligheten – profittraten har ikke vist noen historisk tendens til å synke.

Mye tyder på at ingen av dem har forstått Marx. De har glømt eller undervurdert kreftene som motvirker profittratens tendens til å falle. Marx vier disse motvirkende tendensene like stor vekt som tendensen til profittratefall. For Marx er det de samme underliggende lovmessighetene som frambringer både tendensen til profittratefall og de motvirkende tendensene. Hans poeng er ikke at den ene tendensen alltid må dominere over den andre, men at de virker på ulike tidspunkter og på ulike måter, slik at den kapitalistiske akkumulasjonen får et motsigelsesfylt og kronglete forløp.

La oss først tenke oss at varenes og arbeidskraftas verdi ligger fast, mens teknologien utvikler seg. (Hvis leseren ikke er marxist, kan hun i stedet tenke seg at arbeidernes kjøpekraft og alle prisforhold mellom varene ligger fast.) Dersom kapitalistenes samlede merverdi virkelig står i forhold til antall produktive arbeidstimer som ytes i samfunnet, og ikke til hvor mye kapital de setter inn, så vil profittraten falle. Men samtidig er det et faktum at den teknologiske utviklinga reduserer varenes verdi, dvs. det samfunnsmessig nødvendige antall arbeidstimer som trengs til å produsere dem. (Den ikke-marxistiske leseren får tenke på at ny teknologi gjør varene stadig billigere.) Maskinene blir billigere, råvarene blir billigere, arbeiderne får mer av alle slags varer igjen for en times arbeid. Og det er disse verdireduksjonene som er de motvirkende kreftene.

Vi skiller altså to ting i tankene som ikke så lett lar seg skille i virkeligheten. På den ene sida det fysiske som skjer i produksjonen: Færre arbeidere, flere og mer effektive maskiner, flere tonn produsert per arbeider per dag. På den andre sida det som skjer ute i markedene når flere og flere kapitalister rasjonaliserer og innfører ny teknologi:

Konkurransen fra de mest effektive tvinger alle til å senke prisene til de nye verdiene eller gi opp, og tariffoppgjørene sørger for at mesteparten av produktivitetsøkningen havner hos kapitalistene, slik at merverdiraten (merverdien per årsverk) øker. Det er ingenting, verken hos Marx eller i virkeligheten, som tilsier at disse to motstridende tendensene – den ene i produksjonen og den andre i sirkulasjonssfæren – skal utvikle seg i takt og gi en observerbar profittrate som stiger eller synker jamt over en lengre historisk periode.

Tvert imot er det rimelig å anta at i en oppgangsperiode vil store nye investeringer og satsinger sørge for at produksjonen gjennomgår rask teknisk endring, mens de gode tidene sørger for at ingen av de gamle ineffektive produsentene behøver å legge inn årene. Prisene holder seg eller stiger, slik at de effektive får en ekstraprofitt mens de ineffektive klarer seg som før. Den underliggende tendensen er lavere vareverdier, men foreløpig har ikke verdiene slått ut i nye priser. Når de nye verdiene begynner å slå ut i praksis, får flere og flere ineffektive produsenter problemer med lønnsomheten og går konkurs eller forsvinner på annen måte. Dette er ofte en krisetid med arbeidsledighet og andre forstyrrelser. Bedrifter og banker blir mer skeptiske til å handle med hverandre, mange bedrifter får problemer med å få solgt varene osv.

Men når de ineffektive produsentene er vekk, vil de nye verdiene slå gjennom. Det kreves relativt mindre kapital til å drive produksjonen i et visst omfang. Arbeidskrafta er i tillegg disiplinert og tuktet gjennom krisa, så merverdiraten går opp. Profittraten stiger igjen.

Dette er en forenklet framstilling av lova om profittratens synkende tendens slik den framstilles i boka Om Kapitalen av Marx, som er skrevet av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho, og utgitt av Rødt! i 2009. Forfatterne trekker også inn mange andre ting i sin framstilling av krisene, men vi skal nå trekke inn en ting som de sier mindre om, nemlig oppbyggingen av gjeld.

Lånekapital og kreditt

Det finns vel ingen bedrifter i dag som driver helt uten lånekapital og tette forbindelser til en bank. Det finns vel knapt den bank, heller, som ikke må låne penger fra andre banker for å dekke sine utlån. Det er derfor hele bankvesenet var truet av sammenbrudd da markedet for kortsiktige lån mellom bankene (interbankmarkedet) stoppet helt opp under finanskrisa for to år siden. Ingen ville låne ut penger til andre banker, for rett som det var kunne de være konkurs, og så var de pengene tapt. At denne holdningen måtte føre til at de alle sammen ville gå konkurs, skjønte de godt, men ingen av dem kunne risikere å være dristigere med utlån enn de andre. Så det var staten som måtte gi dem lån til slutt. Siden ingen av de norske bankene hadde tapt egenkapitalen, var den norske bankkrisa en likviditetskrise, ikke en soliditetskrise. Så snart de fikk tilgang til likviditet, kunne de fortsette som før, og snart kunne de betale staten tilbake.

Men i andre land hadde viktige banker tapt all egenkapitalen, og staten måtte utstyre dem med ny egenkapital på varig basis. Det samme skjer nå, i forbindelse med at de europeiske bankene må ta tap på lånene til den greske staten. Ett av punktene i redningsplanen er å la Hellas få avskrive 50 prosent av lånesummen, ett annet er å gi bankene ny egenkapital som erstatning. Problemet er: Nå som det viser seg at statene som reddet bankene forrige gang, ikke har råd til å gjøre det en gang til, men sjøl må reddes, hvor skal den reddende likviditeten komme fra?

Det er åpenbart at det at alle har gjeld som blir tyngre og tyngre å bære, og at alle begynner å mistenke at de andre ikke vil kunne gjøre opp for seg, er det som setter i gang prosessene som utløser den økonomiske krisa. Men uten tilgang til lånekapital ville bedriftene måtte redusere omfanget av sin virksomhet drastisk, og de ville vokst langsommere og vært ute av stand til å sette i gang store prosjekter, og de ville måtte sitte på mye større uproduktive pengereserver for å møte svingninger i markedet. Og hvis bedriften skulle vente til varene var solgt før de satte i gang produksjonen på ny, ville det gått mye treigere å gjennomføre prosessen fra innkjøp av produksjonsmidler til salg og bruk av salgsinntektene til nytt innkjøp av produksjonsmidler. Når kjøpmannen kan ta opp et lån for å kjøpe varene, kan bedriftene starte et nytt kretsløp umiddelbart, og kjøpmannen kan betale tilbake lånet når varene er solgt videre.

Lånekapital og driftskreditt er derfor avgjørende for å sette fart i kapitalakkumulasjonen. Det hører med blant kapitalismens egne midler for å utvikle produktivkreftene. Til en viss grad kan vi til og med si at det representerer en oppheving av privatproduksjonen. Kapital kan samles inn fra mange uproduktive kilder og konsentreres i store prosjekter. Kapitalisten får hånd om midler han ikke eier sjøl, så i en viss forstand forvalter han samfunnets midler. Det er latterlig å forsøke å trekke et klart skille mellom et snyltende finansvesen og en ærlig arbeidende «realøkonomisk» sektor, der alt av verdiskapning skjer under den framsynte ledelsen av langsiktige kapitalister. Uten finanssektoren måtte alt dette ærlige arbeidet foregå i langt mindre skala enn nå, og dessuten under mer patriarkalske forhold.

Men lån og kreditt kan ikke gjøre produksjonen virkelig samfunnsmessig. Den utvikler den kapitalistiske produksjonen i en motsigelsesfylt retning som gir den et noe mer samfunnsmessig preg, men slett ikke fratar kapitalistene makta over produksjonsmidlene. Og sjøl der lånene brukes fornuftig, er det ikke sikkert at de kapitalistiske samfunnsforholdene tillater at det blir vellykket. Kreditt fremmer eventyrpolitikk, overproduksjon og spekulasjon. Det vil alltid ende med en krise. Derfor snakker Marx om at kredittens forkjempere har en underlig dobbeltkarakter, halvveis som profeter og halvveis som svindlere. I tjuesjuende kapittel av Kapitalens bok III har han oppsummert begge de to sidene av det som vi i dag ville kalle finansvesenet.

Forholdet mellom gjeld og profitt

I boksen på neste side bruker jeg en viktig forutsetning og noen enkle talleksempler til å illustrere fire forhold. Den viktige forutsetningen er at den gjennomsnittlige avkastningen på den produktive kapitalen i samfunnet er objektivt gitt, uavhengig av det gjennomsnittlige forholdet mellom egenkapital og lånekapital. Det følger av den marxistiske verdilæra. En annen forutsetning er at det den enkelte kapitalist er interessert i, er avkastningen på egenkapitalen. De fire forholdene jeg vil illustrere er:

  1. Hvis profittraten faller, så kan den enkelte kapitalist motvirke det ved å bruke relativt mindre egenkapital og relativt mer lånekapital. Det vil han også sannsynligvis prøve å gjøre.
  2. Fallende profittrate kan til en viss grad også motvirkes av lavere rente.
  3. Lavere profittrate reduserer motstandskrafta mot svinginger i avkastningen og øker faren for konkurser, og det samme gjør lavere egenkapitalandel. Lavere rente øker derimot motstandskrafta mot svingninger.
  4. Finanssektorens andel av totalkapitalen i samfunnet øker når egenkapitalandelen i næringslivet for øvrig reduseres.

Det finns mange grunner til å bruke lånekapital. For eksempel gir det mulighet til å høste stordriftsfordeler ved å produsere i større skala. Det kan også være ledd i en strategi for å utkonkurrere konkurrentene gjennom å kjøpe dem opp. Men ifølge det første av de fire punktene er det også mulig at når vi opplever økende gjeld i industrien, er det en reaksjon på en underliggende tendens til lavere lønnsomhet. Og om myndighetene fører en lavrentepolitikk, kan det ha samme årsak, i følge det andre punktet.

Det vil naturligvis ikke være enkelt å identifisere et underliggende profittratefall som motvirkes på disse måtene. Men både profittratefallet i seg sjøl og den økte gjeldsoppbyggingen vil ifølge det tredje punktet føre til en mer ustabil økonomisk situasjon, der mer eller mindre tilfeldige svingningerhar stadig mer alvorlige konsekvenser. Dette kan godt være den viktigste måten som profittratens fallende tendens fører til kriser på.

At mer eller mindre gratis penger gjør det lettere på kort sikt å unngå konkurser og kriser, er ingen sensasjon. Men det gjelder bare for seriøse foretak. Gratis penger er vel også det samme som å gi spekulanter og svindlere fritt spillerom, og kan derfor virke til å skape større forstyrrelser i økonomien.

Den rådende teorien om finanssektoren på venstresida er at den kan vokse uavhengig av resten av økonomien, i en form for pyramidespill uten noen produktiv økonomisk hensikt. Det hevdes også av og til at finanssektoren blir blåst opp nettopp fordi det ikke finnes lønnsomme investeringer andre steder. Det fjerde punktet vårt illustrerer likevel at størrelsen på finanssektoren har en forbindelse med størrelsen på totalkapitalen i resten av den kapitalistiske økonomien, og at én grunn til at den vokser, er å finne i den kapitalistiske produksjonen sjøl.

Råd

Jeg skriver dette 11. november 2011. Krisa er over oss, det er det altfor seint å forhindre. Hele land er konkurs, bankene slutter å låne til hverandre. Det er en dyp krise i den kapitalistiske økonomien. Hvilke konkrete uttrykk den får, avhenger av den økonomiske politikken, spesielt pengepolitikken, reguleringen av bank- og kredittvesenet og de offentlige budsjettene. Men i bunn og grunn dreier det seg om motsigelser som nødvendigvis må vokse fram av kapitalakkumulasjonen.

Jeg har fire råd å komme med til de som mener de er sosialiser eller engang har regnet seg som sosialister:

  • Studer Kapitalen av Marx. Om ikke hele, så les i hvert fall de kapitlene jeg viser til nedenfor. Om ikke det går heller, så finn god sekundærlitteratur, for eksempel Fine og Saad-Filho.
  • Slutt å tenke for deg sjøl at kapitalismen vil fortsette å bestå i din levetid, og at det beste du kan gjøre, er å omfordele litt på godene og forsvare velferdsstaten.
  • Følg med på hva som skjer, for eksempel ved å følge med på artiklene til Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng.
  • Organiser deg, vær aktiv og støtt kampen til de unge arbeidsløse, de som vil oppleve lønnsnedslag og de som vil miste pensjon, trygd eller bolig. Diskuter sosialisme og kapitalisme med folk. Tilbakevis rasistiske og reaksjonære teorier om krisa.

Litteratur

  • Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Utgitt av Tidsskriftet Rødt!
  • Karl Marx (1894) Kapitalen, bok I kapittel 23 og bok III , kapittel 13-15 og kapittel 27
  • Christian Anton Smedshaug (2011) Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv. Res Publica

Obligasjonslån

Hvis en kapitalist har behov for et lån som er større enn det en enkelt bank kan gi ham, så kan han legge ut et obligasjonslån. Da legger han ut verdipapirer, såkalte obligasjoner, for salg. Til sammen har obligasjonene en pålydende verdi lik det beløpet han vil låne. Obligasjonen inneholder også bestemmelser om hva slags rente som skal betales til de som eier den, og når de skal innløses, dvs. lånet betales tilbake.

Det er ikke bare store kapitalistiske bedrifter som bruker denne låneforma, men også stater, kommuner og andre store aktører.

Obligasjonen kan selges videre til andre. Prisen på den vil da gå opp når renta ellers i samfunnet går ned, og ned når renta går opp. Hvis for eksempel renta i banken er 4 prosent og obligasjonen gir en avkastning på 4 prosent per år, vil obligasjonen selges til omtrent pålydende verdi. For enten du setter 1000 kroner i banken eller kjøper en obligasjon med pålydende verdi lik 1000 kroner, tjener du like mye per år, nemlig 40 kroner. Men om renta ellers i samfunnet går opp til 8 prosent, vil obligasjonen synke i verdi til omtrent 500 kroner. For du kan få 40 kroner ved å sette 500 kroner i banken, og da vil du ikke gi mer enn 500 kroner for en obligasjon som bare gir deg 40 kroner per år.

Hvis det blir usikkert om den som tok opp obligasjonslånet vil kunne betale de årlige rentene eller tilbakebetale hele lånebeløpet ved fristens utløp, vil naturligvis obligasjonen bli mindre verdt om den skal selges videre. Det beløpet den selges for, tilsvarer en bestemt rente. La oss si at den selges for bare 200 kroner. 40 kroner, som er det kontraktsfestede årlige beløpet som skal betales som rente, er 20 prosent av 200 kroner. Så denne prisen svarer til at den nye eieren av obligasjonen krever minst 20 prosent rente for å låne penger til han som tok opp lånet. Han krever altså en veldig risikopremie i tillegg til den vanlige renta for å tre inn i et kontraktsforhold med en så upålitelig låntaker.

På denne måten vil prisen i markedet for obligasjoner som er utstedt av denne låntakeren, eller nærmere bestemt den renta som prisen tilsvarer, gi et signal om hvor sannsynlig man trur det er at han kommer til å misligholde lånet. Når renta i annenhåndsmarkedet på obligasjonslån til først Hellas, og nå Italia, kommer opp i 7 prosent og mer, tyder det på at det er høy sannsynlighet for at lånet vil bli misligholdt. Hva verre er: Det er også et klart signal om at når disse landene skal legge ut nye obligasjonslån til erstatning for de som forfaller, vil potensielle kjøpere kreve den samme høye renta for å kjøpe obligasjoner. Det øker sannsynligheten for at disse landene ikke vil makte å betale renter. Det er altså en sjølforsterkende prosess, der usikkerhet gir høye renter som forsterker usikkerheten.

Observerbare utslag av profittratefall – talleksempler

Anta at gjennomsnittsavkastningen på kapital investert i en industribedrift er en objektiv størrelse, uavhengig av gjeldsgraden, dvs. forholdet mellom egenkapital og lånekapital i det enkelte tilfellet. Dette følger av den marxistiske verdilæra. (Det finnes også en annen teori som sier det samme, nemlig det såkalte Modigliani-Miller-teoremet i finansteorien.) Anta videre at det også finns en gjennomsnittsavkastning på egenkapital investert i industrien, eller en normalt brukt gjeldsgrad, hvilket er samme sak. Det er egenkapitalavkastningen som har interesse for den enkelte kapitalist, og han sikter mot å oppnå minst den avkastningen på egenkapitalen som ellers er vanlig. Det følger av bl.a. Marx’ teori om utjamning av profitten til en gjennomsnittsprofitt.

Utgangspunktet: Den investerte kapitalen er 100, fordelt på 40 egenkapital og 60 lånekapital, altså en gjeldsgrad på 60 prosent. Profittraten er 10 prosent pr år, uavhengig av gjeldsgraden, og lånerenta er 5 prosent. Det gir renteutgifter på 3, og derfor avkastning på egenkapitalen på 7, dvs. 7/40 eller 17,5 prosent avkastning på egenkapitalen.

Profittraten faller: Profittraten faller fra 10 til 6. Renta er fremdeles 5 prosent, hvilket gir renteutgifter på 3 og avkastning på egenkapitalen på 3/40 = 7,5 prosent. Avkastningen på egenkapitalen reduseres altså forholdsvis mer enn profittraten.

Høyere gjeldsgrad: Høyere andel gjeld kan motvirke virkningen av profittratefallet på avkastningen på egenkapitalen. Om kapitalen er 100, men bare 8 er egenkapital og 92 er lånekapital, vil renteutgiftene være 4,6, og avkastningen på egenkapitalen vil være 1,4/8 = 17,5 prosent – altså tilbake på samme nivå som i utgangspunktet. Lavere rente: En rentesenkning vil alltid gi høyere avkastning på egenkapitalen. Om egenkapitalen er 40 og lånekapitalen 60, som i utgangspunktet, men profittraten har sunket til 6, kan en rentesenking til 3 prosent bringe profittraten opp fra 7,5 prosent til over 10,5 prosent. Grunnen til at rentesenkingen her ikke helt kan motvirke et forholdsvis like stort profittratefall, er den relativt lave gjeldsgraden og den store forskjellen mellom rente og egenkapitalavkastning.

Lavere profittrate gir økt usikkerhet: Avkastningen vil variere fra år til år. Anta at den varierer rundt et normalnivå som er likt med eksemplene ovenfor. I eksemplet som vi kalte utgangspunktet, kan avkastningen i et dårlig år falle til 30 prosent av normalnivået uten at man behøver å ta av egenkapitalen for å betale renter. Når profittraten faller vil man tære på egenkapitalen allerede om avkastningen blir 50 prosent av normalnivået. Om profittraten faller og man kompenserer dette med høyere gjeldsgrad, vil man måtte bruke av egenkapitalen til å betale renter allerede når avkastningen har falt under 77 prosent av normalnivået. Ikke bare øker profittratefallet faren for konkurs, men den naturlige motreaksjonen, nemlig økt gjeldsgrad, øker faren for konkurs ytterligere. Disse to tingene i kombinasjon er en oppskrift på kriser. Lavere rente, derimot, kan redusere konsekvensene av svingningene i profittraten, forutsatt at ikke kapitalistene svarer på den lave renta med å øke gjeldsgraden.

Finanskapitalen øker: Om vi sammenlikner situasjonen der egenkapitalen er 8 og lånekapitalen er 92 med utgangspunktet, der egenkapitalen var 40 og lånekapitalen 60, så har lånekapitalen økt med 32. Det bankene tjener penger på, er ikke lånevolumet i seg sjøl, men marginen mellom renta på innlån og utlån. Anta den er 1 prosent her. Da tjener banken 0,6 i utgangspunktet og 0,92 når gjeldsgraden er økt til 92 prosent. Men 0,6 i utgangspunktet tilsvarer avkastningen på en kapital på 6, mens 0,92 i den andre situasjonen tilsvarer en kapital på over 15. Kapitalen i industrien er 100 i begge tilfeller. Finanskapitalen har altså her økt sin andel av inntekten og den samlede kapitalen som er brukt i samfunnet. Det skyldes ikke finansakrobatikk, men industribedriftenes økte opplåning.