Generasjonsregnskap – et tomt løfte

Av Bjørgulf Claussen

1997-01

Forfatteren er førsteamenuensis i medisin.

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de » vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye ufø0repensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gåledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjons&oslahs;kere fra Møre og Romsdal (3).

» Diffuse lidelser»
Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet » diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder
Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?
Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra «de Facto». (7)

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Fotnoter:
1)St.melding nr. 39 (1991-92): «Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon» (Attføringsmeldingen).

2)Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): «Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd».

3)Claussen B, Due H, Lunde S, Moen B.: «Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag? » Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.

4)Bruusgaard D, Heiberg AN, Lie RK, Malterud K, Noreik K, Westin S.: «Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten. » Oslo. Trygderetten. 1994.

5)Bruusgaard D, Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye? «> Sosial Trygd, nr. 6/96.

6)Finans- og Tolldepartementet. St.meld. nr. 1 (1996-97): vNasjonalbudsjettet 1997. » Oslo 1996.

7)Eilertsen R.: «Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den? » Oslo. De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993 etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

  Søkere pr 100.000 Avslag i prosent  
  1990 1993 1990 1993
Kvinner 2,67 1,68 8,3 27,4
Menn 1,82 1,08 8,1 12,5
16-29 år 0,11 0,21 25,0 16,7
30-49 år 0,86 0,55 16,4 44,2
50-59 år 4,94 3,31 5,4 23,1
60-67 år 12,10 5,96 5,4 6,8
7-9 år skolegang 1,95 1,18 6,7 24,7
10 år skolegang 3,99 3,05 11,7 17,2
11-12 år skolegang 2,03 0,45 0,0 20,0
Høyskole 0,56 0,38 7,7 0,0
Bor alene 4,21 1,81 7,2 9,1
Ektefelle/samboer 2,24 1,57 6,8 13,6
Partner og barn 1,08 0,69 13,6 37,3
Alene med barn 3,06 3,65 0,0 60,0
Fibromyalgi, muskelsmerter 0,26 0,13 14,3 55,6
Lumbago 0,12 0,15 5,9 14,3
Neuroser 0,15 0,13 9,1 11,1
Leddgikt og bekterev 0,09 0,08 7,7 11,1
Artrose 0,23 0,19 3,2 30,8
Isjias 0,01 0,01 0,0 0,0
Psykose 0,09 0,04 7,7 0,0
Misbruk 0,05 0,04 14,3 60,0
Andre kroppslige sykdommer 0,99 0,48 9,2 11,8
Alle 2,23 1,37 8,2 21,2

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.