Ukategorisert
av Leif Helland
EØS-avtalen er som de fleste vet, en avtale mellom EFTA-landene og EU som sikrer disse landene, deriblant Norge såkalt markedstilgang. Vi er en del av «det indre marked» selv om vi ikke er medlemmer av EU.
Denne avtalen ble innført av Ja til EU-flertallet på Stortinget i 1993. Kanskje de ante et kommende nederlag den påfølgende høsten da det norske folk for andre gang i en folkeavstemning forkastet tanken på et norsk EU-medlemskap? En slik påstand styrkes av uttalelsene til flere EU-motstandere på Stortinget fra denne stortingsperioden, blant annet RVs Erling Folkvord som konsekvent omtaler Stortingets godkjenning av EØS-avtalen som et «kupp».
Ettersom EØS-avtalen skal ivareta det indre markeds krav til fri flyt av varer, arbeid, kapital og arbeidskraft er konsekvensene omfattende. På politisk, økonomisk, juridisk og sosialt plan merkes ringvirkningene av EØS-avtalen i stadig større grad blant folk i Norge. Vi skal ta for oss ett eksempel der EØS-avtalen i all sin gru avslører sine konsekvenser for demokratiet Norge: GFU-saken.
1. januar 2002 opphørte Gassfordelingsutvalget (GFU) å eksistere. Organet ble opprettet i 1986 for å ha et overoppsyn med salg av gass fra norsk sokkel. Ressursforvaltning kalte norske myndigheter det den gang. Ulovlig kartellvirksomhet kalte EUs konkurransetilsyn og ESA det. Under EØS avtalen er det farlig for lille Norge å være uenige. Resultatet er per 1. januar 2002 er fri konkurranse på salg av gass fra norsk sokkel til det indre marked.
Norge er en kraftnasjon. Ikke bare i egenskap av å på mirakuløst vis stå utenfor EU. Den norske krafta er noe mer og mye mer verdifullt, målt i kroner og øre, enn den innbitte staheten og frihetsviljen som har sikret norsk selvstendighet ved to folkeavstemninger.
Den norske krafta på havbunnen i Nordsjøen eller i fossefall over hele landet, er blitt en forutsetning for industri, transport og velferd i EU. Energimarkedet er i stadig vekst og det er for tiden selgers marked. Som kjent for de fleste er det årevis siden Norges gjeld ble slettet. Stadig får vi nye rapporter om eventyrlige overskudd på petroleumsfondet.
Det er ikke i hovedsak de enorme verdiene de norske energiressursene utgjør i seg selv som er grunnlaget for den rikdommen Norge nå opplever. Grunnlaget for at denne formuen er et nasjonalt, politisk anliggende er først og fremst forvaltningen av disse ressursene.
I motsetning til for eksempel vårt naboland Sverige har Norge nemlig tradisjon for å forvalte sine naturressurser som en kollektiv, nasjonal eiendom gjennom den såkalte konsesjonslovgivningen. Denne lovgivningen sikrer statlig eierskap over naturressurser samtidig som den åpner for at private entreprenører får utvinne dem. Prinsippet som lovgivningen slår fast, er at private entreprenører på oppdrag eller konsesjon fra staten i et begrenset tidsrom, får utvinne ressursene. På denne måten sikres staten – og dermed kollektivet og i videre forstand velferdssamfunnet – eiendomsretten over disse ressursene. Den svenske avisa Proletaren kunne i fjor sommer vise til beregninger som beviste at Sverige med en tilsvarende konsesjonsordning på skogsdriften sin, ville hatt et tilsvarende overskudd på sitt statsbudsjett som Norge har hatt de siste årene.
GFU
Norske myndigheter opprettet Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 1986. Dette var et felles organ for markedsføring av norsk gass og sterkt knyttet til norsk ressursforvaltning. Det har siden konsesjonslovgivningen ble innført for seksti år siden, vært bred politisk enighet i Norge om at dette har vært den mest fornuftige, økonomisk og politisk, måten å forvalte energiressursene våre på.
Kjøperne av gass henvendte seg til GFU, som ble styrt av Statoil. Saga og Hydro var faste medlemmer, men etterhvert tiltrådte ulike utenlandske selskaper GFU. Omkring 20 oljeselskap på norsk sokkel er i EUs søkelys for det som kommisjonen kaller ulovlig kartellvirksomhet. EU mener at oljeselskapene har deltatt i et ulovlig prissamarbeid, i strid med EUs generelle konkurranseregler.
Samtidig som det i EU ble stilt spørsmål ved GFUs lovlighet, klarte EU-landene å enes om Gassmarkedsdirektivet. Det skal åpne EU og EØS-landenes gassmarked for konkurranse. Norge er omfattet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og direktivet innarbeides nå i norsk lov. Dette førte til at GFU ble opphevet i fjor.
Nå selger alle oljeselskap på sokkelen sin egen gass i konkurranse med hverandre. Men dette er ikke nok for EU-kommisjonen. Kommisjonen kom i kjølvannet av gassdirektivet med utilslørte trusler om å annullere kontrakter med gassleverandører på norsk sokkel verdt 1.200 milliarder kroner. I tillegg ble det fremsatt trusler om milliardbøter mot de enkelte selskapene. Sommeren 2002 kom Norge og EU til en enighet angående milliardbøtene norske gasseksportører ble truet med.
Fra politisk hold, representert ved olje og energiminister Einar Stensnæs (Krf), meldes det om stor tilfredshet med det inngåtte forliket. Det er imidlertid forhold som tyder på at denne tilfredsheten kan skyldes dårlig samvittighet eller manglende kunnskap om realitetene i forliket. Forutsatt en stabil pris vil avtalen nemlig føre til et tap på svimlende 600 milliarder kroner over en tiårsperiode.
Da er det lettere å feste lit til den omfattende kritikken som rammer forliket. Nestleder i Stortingets olje og energi komite, Hallgeir Langeland, formulerer seg slik til Stavanger Aftenblad:
«EU drev gisseldiplomati mot Norge i gassaken. Og plutselig snudde UD stortingsflertallet.»
SVs Hallgeir Langeland var saksordfører da EUs gassmarkedsdirektiv ble behandlet i Stortinget i vår. Han er enig med professor Petter Osmundsen ved Høgskolen i Stavanger som i Stavanger Aftenblad hevdet at norske myndigheter ga altfor lett etter i gasstriden. Osmundsen mener konsekvensen av at myndigheten ikke stilte motkrav i form av oppsplitting også på kjøpersiden, er at EU får billigere gass på bekostning av norske selskaper og staten.
Det er på grunn av ordningen med konsesjoner at staten blir den største taperen. Prinsippet om statlig eierskap medfører store gevinster for staten ettersom den tar ut 80 % prosent av overskuddet fra norsk sokkel i skatt. Tar vi den største gassprodusenten på norsk sokkel, statseide Statoil, med i regnestykket, blir statens andel nærmere 90 %. Dette betyr selvsagt at også staten bærer 90 % av tapet på forliket.
«Dermed fikk EU viljen sin med gassdirektivet: Billigere gass på selgernes bekostning. For Norge kan tapet representere verdier opp imot ti milliarder årlig,» er Hallgeir Langelands kommentar.
Det er altså i denne saken EU som blir sittende igjen som vinnere. Billigere tilgang på den sårt tiltrengte energikilden gass. På den andre siden av bordet sitter olje- og energiminister Einar Stensnæs, bundet på hender og føtter av EØS-avtalen og sin egen manglende potens og mot, og viser stolt fram kortet han ble sittende igjen med: Svarteper.
Slaget om GFU er bare en av flere tusen saker med betydning for norsk industri, demokrati og ikke minst befolkning som kommer som en følge av EØS-avtalen. Trenger Norge EØS? Tydeligvis er avtalen viktigere for energi importøren EU enn den er for eksportøren Norge.