Fyller «det fødselsforma holet» i litteraturen
Av Ingrid Balterzen
Ida Jackson: Fødselsdag
Oslo: Gyldendal, 296 s
Av: Ingrid Baltzersen, redaktør i Gnist
Ida Jackson vil bidra til å fylla «det fødselsforma holet» i litteraturen, ei formulering ho har henta frå forfattaren Siri Hustvedt. Sjølv om alle mennesker er født, og ganske mange mennesker har født, så er det ikkje omtalt noko særleg i skjønnlitteratur. Boka har eit tildels skjønnlitterært språk og fortellargrep, men drar samtidig inn filosofi og politikk. Den skildrar først og fremst fødselen av sonen til forfattaren, og den tidlege barselperioden. Men den går også inn på graviditetane forfattaren har hatt, og erfaringane frå livet hennar før det. Den trekker opp spanande og viktige politiske problemstillingar om likestilling og produktivitetskravet i vårt samfunn.
Boka er kategorisert som «en memoar». Eg ser slektskapet til ektemannen Jan Grues to bøker om sitt liv med funksjonshemming, men også til andre bøker som forsøker å kobla den individuelle historia og samfunnet, som Samlaget sin serie med kortbøker som dei kalla «Norsk røyndom», Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor, der han ser på klasse, legning og funksjonshemming i sitt eige liv, og Madeleine Schultz’s Morslinjer om korleis traumer frå vald og overgrep forplantar seg nedover i familien.
Felles med desse bøkene har Jackson at ho skildrar kroppen i møtet med systemet. Eller som ho skriv sjølv, så skil ho ikkje mellom kropp og sinn, men det er heile ho, med både kropp, intellekt og overgreps- og psykiatrierfaringar som møter den grenseoverskridande opplevinga det er å føda eit barn. Jackson skildrar altså si eigen erfaring, der staven for innvendig ultralyd blir ført inn i same vagina som har opplevd overgrep. Der møtet med eit rigid sjukehus skjer med den kroppen som har blitt halden fast og utsett for tvang på psykiatrisk avdeling. Alle som føder har jo si eiga livserfaring. Men i skildringa av den individuelle erfaringa si, opnar ho likevel rommet for alle våre andre erfaringar, som god litteratur gjer.
Eg las boka i den perioden ho skriver om, med ein tre månadar gammal baby leikande i babygymmen eller diande på puppen. Så mitt eksemplar av boka er fylt opp av understrekingar og utropstegn i margen. Eg legger også merke til forfattarens reaksjon på Helena Brodtkorbs «Mammasjokket», der ho heile tida har lyst til å korrigera Brodtkorb og sei at – Det var ikkje sånn for meg. Jackson noterer seg sin egen irritasjon over Brodtkorp si fortelling. Ho skriver: «Kunne jeg fått en illsint kolikkbaby til å like seg i bæresjal, kunne jeg umulig ha gjort noe galt som mor selv. Hvis jeg bare kunne fått Helena-jeg-et i denne teksten til å skjønne at hun gjorde noe galt da hun sluttet å amme etter seks måneder, så ville jeg, langtidsammende Ida, hatt et overtak som kunne dempe angsten jeg følte rundt mitt eget hemmelige år». Jackson skriver at det normative språket om morskap er så sterkt, at alt som er forskjellig blir oppfatta som ei korrigering av ein sjølv. Hennar prosjekt er å opna opp dette trange rommet, og dermed gi plass til fleire historier, men ho må kjempa med den same trongen i seg sjølv, og det same må eg som lesar som er i same situasjonen.
Det å vera gravid og ny forelder er som å vera med i ei kontrollerande sekt, og driva teksttolkning av normativ informasjon frå helsevesenet, appar og andre foreldre. Og mykje av det er ikkje så skråsikkert som det framstår, viss ein sjekkar med forskinga. Så den gravide går mellom å ønska å få sikre reglar som gjer at dette går bra, og samtidig slita seg ut av å følgja desse reglane om å sova på ryggen, ikkje spisa mjuk ost, ikkje drikka kaffi, ikkje gå opp for mykje eller for lite i vekt, ellers vil det gå gale.
Ein viktig politisk diskusjon Jackson tar opp i boka er om kva likestilling innebærer, og kva som er krava våre for eit betre samfunn. Ho skriver om seg sjølv, som prøvde å vera perfekt gravid og perfekt mor, ho skulle komma tilbake på jobb raskt, og ikkje bli prega og annleis av å bli mor. Men så opplever ho den biologiske prosessen det er å gå gravid, føda og amma eit barn, og blir rasande på ordet likestilling. Korleis kan ei likestilla den enorme kroppslege opplevinga det er å gå gravid og føda? Ho er feministen som oppdagar at ho vil vera lenge heime med babyen, og ønsker sein barnehagestart. Jackson argumenterer for at synet på den produktive gravide og barselkvinna, som forblir som før, er kvinnefiendtleg. Den friske produktive mannen som er målet for vårt samfunn er eit unntak, og heller enn å måla seg opp mot han bør ein finna andre alternativ.
Heile opplevinga rundt graviditet, fødsel og barsel manglar eit offentleg språk, og Jackson bidrar med denne boka til å skapa det. Det er ein kunnskap og ein fellesskap mange kvinner har opplevd innviinga i når ein kjem dit. Då oppdagar ein at spontanabortar er vanleg, ein høyrer om brutale fødselskadar og traumatiske fødslar og ammestart. Forfattaren gir også ekstra dybde til dette med å knytta det til erfarte traumer og psykiatrierfaring og ein partnar med funksjonshemming. Boka er eit litterært prosjekt, so ho skriver at ho prøver å tetta hol, men teksten er ikkje kronologisk og sakleg nøytral, den lagar samtidig nye hol. Forfattaren gir ut informasjon når det passar ho, så ein episode får gjerne fleire lag etter kvart som ein lærer meir om historia hennar.
Det litterære ser ein også i dei mange vakre og spanande formuleringarne i boka, som: «Under fødselen hadde jeg blitt en kyborg, hadde fått utvidelser i stål og plast, fått to dryppstativer, det hadde vært koblet på sommerfugl-nåler i håndbakene, ri-målere på magebånd, jeg hadde hatt en sonde i skrevet, en kateterpose klistret til låret, fått preksetol, fått blodtrykksmålere, fått voksenbleier». Kapitteloverskrifter som «Dobbeltkropp» og «Pattedyr» er også både poetiske og skapar veldig konkrete bilete i hovudet til lesaren.
Ida Jackson klarer på ein spanande og poetisk måte å setta ord på det djupaste, mest intime og mest traumatiske. Eg håpar denne boka kan bidra til måten me snakkar om graviditet, fødsel og barsel, og kva politikk me vil ha på dette området.