Frykten for Russland

Av Marianne Gulli

Nr 4 2018

Å skulle skrive om fiendebildet Russland er ingen liten sak.

Russland er et stort land, et sammensatt samfunn. Det er et tema som strekker over mange lag: fra lokalpolitikk til geopolitikk. Kanskje aller viktigst, jeg blir konfrontert med min snevre kunnskap om Russland, og Russland i verden.

Marianne Gulli er leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Chad J. McNeeley
Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Så jeg begynner nettopp der, med et tilbakeblikk på egen skolegang. Gjennom 12 år lærer man mye. Mest om Norge, og gradvis mindre jo lenger vekk man beveger seg. Grov sagt. Unntaket fra regelen er USA. Mens Russland var viet lite tid, pugget vi presidenter og delstater i USA, deres rolle under og etter andre verdenskrig ble også gjort godt rede for.

Diskusjonen om hvorvidt Vladimir Putin skal inviteres til Finnmark i anledning 75-årsmarkeringa av frigjøringen av Øst-Finnmark, ble en påminnelse på denne begrensede skolekunnskapen. D-dagen sitter, mens krigen i Nord-Norge og frigjøringa av Finnmark, – ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg fulgt enda bedre med eller vært en mer kritisk elev. Jeg tror likevel mange sør for polarsirkelen kan kjenne seg igjen i dette.

Det er relevant i seg selv å lære om hvordan Finnmark ble bombet sønder og sammen og brent ned. Det er viktig å kjenne til tvangsevakueringen, de mange hundre sivile som ble drept, og de mange tusen som trosset evakueringen og overvintret. Ikke minst er det viktig å vite om de 100 000 sovjetiske soldatene som frigjorde Finnmark, og om partisanene som ble trakassert og mistenkeliggjort for sin motstandskamp på grunn av deres samarbeid med sovjetstyrkene.

Det å ikke lære om hele denne og flere historier har også noe å si for hvordan vi forstår verden og, ikke minst, for hvordan vi forstår og forholder oss til Russland. Det vitner om et kunnskaps-tyngdepunkt som lener seg på en dominerende vestlig fortolkningsramme, som begrenser mulighetene for å forstå historien sett fra andre verdenshjørner.

Den «gode» og «onde» militærøvelsen

Denne forståelsesrammen betinger også hvordan situasjoner i nyere tid leses. La oss gjøre et historisk hopp frem til høstens militære øvelser, da spesielt Vostok-øvelsen i Russland og NATO-øvelsen i Norge.

Vostok var den største militære øvelsen i Russland siden 1981. Mediene rapporterte om den rekordstore øvelsen som ble gjennomført i Øst-Sibir, og den ble utelukkende fremstilt som en styrkemarkering og et tydelig signal til Vesten og NATO.

NATOs pressetalsperson uttalte at storøvelsen «passer inn i et mønster vi har sett over tid: et mer selvsikkert Russland, med en betydelig økning av forsvarsbudsjettet og det militære nærværet.»1 Lektor ved det danske Forsvarsakademiet sa i et intervju i Bergens Tidende at «størrelsen på øvelsen er et annet budskap til NATO (…) om at de russiske, konvensjonelle styrkene igjen er på et nivå hvor de kan hevde seg i blant annet Østersjø-området» og at «man ikke flytter nesten 300 000 soldater til en øvelse helt uten videre»2. Britiske forsvarsekspert Lindley-French siteres i en annen avis og sier at «Russland oppfører seg i dag som en strategisk hooligan»3. Norges statsminister Solberg gikk ut og var kritisk til øvelsen blant annet grunnet manglende tillitt til om Russland var ærlig om formålet med øvelsen4.

Kort tid etter gikk NATO-øvelsen Trident Juncture av stabelen, den største på over 40 år. Scenarioet er at Norge blir angrepet av et fiktivt land og trenger hjelp fra sine allierte. Etter lenge å ha underspilt at man trener på krig med Russland, tok forsvarsministeren bladet fra munnen da han uttalte at «det vi kommuniserer ut i dag, er veldig god avskrekking». Stoltenberg flankerte med at øvelsen er ment å sende et «klart budskap til enhver mulig utfordrer» om at NATO er i stand til å forsvare seg5. Det kan jo være verdt å stille spørsmålet om vi var ærlige om formålet med øvelsen overfor Russland.

Skal man tro myndighetene og mediene, har likevel Russland ingenting å bekymre seg for. Forsvaret sier at øvelsen er å ta NATO tilbake til sine røtter.6 I følge Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap (DSB) er det en unik mulighet til å teste bredden i forsvaret og en nødvendig stresstest.7 Andre argumenter er at øvelsen er viktig for å gjøre NATO bedre, at det er lite grunn til å tro at øvelsen forverrer forholdet til Russland8, og at milliardene øvelsen koster er verdt det.9. Aftenposten går til og med direkte ut på lederplass og sier det er bra at NATO øver krig i Norge10.

Denne mediedekningen bekrefter langt på vei funnene i en studie av regjeringens og mediers diskurser om Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina. Den viste et normativt fellesskap mellom de to diskursene, der mediene i hovedsak følger regjeringens linje, og at den vestlige diskursens premisser er overordnet den alternative diskursen om viktigheten av et godt naboskap. Det gjør at regjeringens uttalelser ikke blir utfordret, og det muliggjør en politisk konfrontasjonslinje overfor Russland. Ikke minst påvirker det opinionens oppfatning av Russland siden politikere og media er viktige premissleverandører for meningsdannelse11.

Ord er makt

Evnen til å skape en universell oppfatning av verden ut fra sin egen og å bygge en konsensus om denne, er det grunnleggende ideen om hegemoni12. Det er med andre en universalisert ide om dikotomien mellom rett og galt, trygt og utrygt, lovlig og ikke tillatt i et gitt samfunn; og dannelsen av felles forståelsesrammer rundt dette. Kort sagt, en sannhetsdiskurs.

Når den omtalte Trident Juncture begrunnes og forsvares slik det gjøres, er det en hegemonisk betinget lesning av situasjonen. Vi ser bort i fra at verdens største og styrkemessig overlegne militærallianse gjennomfører en historisk stor øvelse nær Russlands grense i en verdenssituasjon preget av økt rivalisering mellom flere av stormaktene.

Vi overser at det pågår en stadig global, kjernefysisk opprustning. Og vi overser at USA og NATOs har drevet en storstilt opprustning og militarisering mot Russlands vestgrense, blant annet gjennom stasjoneringen av soldater i Baltikum, godt flankert av missilbatterier. Dette igjen sees ikke i sammenheng med bruddene på norsk basepolitikk med stasjoneringen av US Marines i Trøndelag, snart like mange i Troms og USAs inntog på Rygge og Andøya flyplass.

Glemt synes det faktum at de fleste relevante diplomatiske kanaler mellom Russland og NATO er brutt. Dette huler ut det historisk gode naboforholdet i nord, som i dag synes redusert til lite annet enn festtaler. Forholdet til Russland har vært godt helt siden grenseavtalen av 1826. Selv under den kalde krigen etablerte Norge et energisamarbeid med russerne langs Pasvikelva13. Og Norges rolle i NATO var lenge preget av å utgjøre en lavspenningssone opp mot Russland. De siste 25 årene har vi også nytt godt av Barentssamarbeidet som har som mål om å sikre fred og stabilitet i nord, gjennom omfattende kontakt over grensen. Samarbeidet har fått internasjonal oppmerksomhet for det som i sanksjonstider oppfattes som et åpent vindu i samarbeidet med Russland14

Myter og fakta

Russisk utenrikspolitikk har i hovedsak to mål: en god relasjon til Vesten og å sikre en trygg buffersone i sine nærområder15. Det har likevel i nyere tid blitt et grunnleggende premiss for norsk forsvarspolitikk at Russland utgjør en trussel for Norge. Dette på tross av de overnevnte målene og at Russland aldri har angrepet eller har noen territorielle krav ovenfor Norge. Vi evner ikke å se at det i utgangspunktet ikke er noe i forholdet mellom de to landene som har potensiale til å skape krig16.

Verre er det at vi tilsynelatende ikke ser at vår egen alliansepolitikk hever trusselen og øker faren for krig. Verden brukte 1 740 milliarder dollar på militærutgifter i 2017. NATO alene står for over halvparten av dette med sine 900 000 millioner og har allerede ti ganger større militære utgifter enn Russland17.

Russland handler som alle land ut fra sin egen forståelseshorisont: hvorvidt landet blir en trussel avhenger hva omverdenen gjør. Den militære opprustninga som NATO står for, er konfliktdrivende gjennom å presse motparten til også å ruste opp. Dermed øker spenningen mellom landene og faren for at krig skal bryte ut. Når avskrekking og opprustning blir ledetråden, skapes betingelsene for at alles sikkerhet er truet.

Økt allianseintegrasjon slik vi har sett i NATO de siste 20 årene, har gitt Norge mindre handlefrihet. Det stadig sterkere fokuset på avskrekking skjer på bekostning av den historiske lavspenningspolitikken som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Marginene mellom krig og fred blir mindre, og det militære handlingsrommet blir større på bekostning av det politiske.18

Alle disse forholdene vanskeliggjør en balansert virkelighetsforståelse av Russland og bidrar til å reprodusere den rådende diskursen. Jo mer vi blir foret med informasjon som «bekrefter» at Russland er en trussel, jo mer blir vi tilbøyelig til å oppfatte dem som nettopp det, og lese deres handlinger innenfor den forståelsesrammen. På den måten får en fortsatt aggressiv politikk mot Russland større legitimitet i det offentlige ordskiftet. Det er en farlig utvikling.

Avslutning

Så, hvorfor denne manglende viljen til å legge en kunnskapsbasert tilnærming til grunn for vår politikk og diplomatiske relasjon til Russland? Det er et spørsmål med mange svar, og jeg skal ikke hevde å komme med alle her og nå.

Respekt for folkeretten blir ofte trukket frem for å begrunne fiendtligheten. Selvfølgelig er folkeretten viktig, man skal ikke ha et lemfeldig forhold til denne. Samtidig så er det jo nettopp et slikt forhold vi har til folkeretten gjennom vår alliansetilhørighet til NATO. Vår egen deltakelse i folkerettsstridige kriger kommer raskt til minne, så vel som andre eksempler.

USA og NATO sitt behov for et fiendebilde som kan berettige alliansens fortsatte eksistens og USAs fortsatte supermaktstatus og maktprojisering, er en annen plausibel forklaring. Det kan synes som at ideen om det kommunistiske Sovjet er en arv det er lett å gripe til.

Selv om Norge helt åpenbart har latt seg styre og dermed innskrenke av USAs ønsker og interesser, så blir det for enkelt å skylde på dette ene og alene. På tross av vår NATO-allianse så klarte vi i flere år å opprettholde en stabil lavspenningssone mot Russland. Det å bryte denne forsvarspolitiske linjen har vært et politisk veivalg, og kan følgelig snus, også innenfor NATO.

Uansett så presser behovet for mer kunnskap seg på. Som Julie Wilhelmsen sier det: «Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen»19.

Det handler ikke om å ensidig bytte ut en forståelsesramme med en annen. Tvert imot handler det om å kunne lese dem begge – eller flere. Et mangfold av faglige og geopolitiske perspektiver vil bidra til mer og bedre kunnskap, en mer kritisk tilnærming til denne, og til å nyansere den ensidige vestlige forståelsesrammen. En bredere og mer kritisk kunnskapsforståelse er nødvendig for skolepensumet, politikere, i media og offentligheten generelt. Først og fremst for å hindre en ny, ødeleggende krig mellom stormaktene, for å jobbe for nedrustning og avspenning globalt, og ikke minst for å ta tilbake muligheten til å være nabo med nabolandet vårt. I bunn og grunn er dette noe som angår oss alle.

Sluttnoter

1 Aftenposten 16.09.18 «Øvelsen viser en verden i endring» (leder)
2 Bergens Tidende 13.09.18 «Russland og Kina viser muskler i militærøvelse»
3 Dagbladet 24.09.18 «Norge får NATO-refs»
4 NRK Urix 11.09.18 «Kritiseres av NATO. Gigantisk militærøvelse i gang i Russland»
5 Dagsavisen 31.10.18 «NATO-show med klart budskap»
6 Forsvaret «Storøvelse tar NATO tilbake til røttene» https://forsvaret.no/aktuelt/storovelse-tar-nato-tilbake-til-rottene
7 Daae, Cecilie «vi må øve på alle typer hendelser – også de mest krevende» i Adresseavisa 3.11.18
8 Adresseavisa (leder) 30.10.19 «Utrente soldater kan ikke forsvare Norge»
9 NRK 07.09.18 «NATOs storøvelse koster milliarder: – Utbyttet er verdt det»
10 Aftenposten (leder) 23.10.18 «Det er bra NATO øver krig i Norge»
11 Nilssen, Andrea Sofie (2015) «Norske premisser. En diskursanalyse av regjeringens og medienes oppfatning av Russland», Masteroppgave fra UiO
12 Ceceña Ana Esther 2004 “Estrategia de construcción de una hegemonía sin límites” i Ceceña, Ana Esther (red.) Hegemonías y emancipaciones en el Siglo XXI (Buenos Aires: CLACSO)
13 Rafaelsen, Rune «Når justisministeren overtar utenrikspolitikken» i High North News 02.09.16
14 Fordal, Lars Georg «Riv gjerdet mot Russland» NRK Ytring 07.09.16
15 Overrein, Arne (2018) «Russisk utenrikspolitikk – fra avmakt til stormakt» i Vardøger 37/18
16 Storaker, Aslak (2018) «Hva slags forsvar trenger vi?» i Gnist 3/18
17 Kastner, Ariel «5 facts about global military spending», Wold Economic Forum 10.07.18
18 Heier, Tormod (2018) «Norsk Russland-politikk og norsk allianse-politikk – to uforenelige størrelser?» i Vardøger 37/18
19 Wilhelmsen, Julie «Russland: hvor reell er trusselen og hvordan bør Norge forholde seg til den». Foredrag 23.10.17