Fronten motsupermaktene (2)

Av J. B.

Nr 1 1974

«Stilt overfor imperialismens manøvre for å undergrave vår enhet forplikter vi oss til å stå samlet.»
Vedtatt enstemmig av afrikanske regjeringssjefer i Organisasjonen for afrikansk enhet i mai 1973.

Vi trykker her annen del i artikkelserien om den internasjonale fronten mot de to supermaktene USA og Sovjet. Hovedemnet for denne artikkelen er det arbeidet som blir gjort blant verdens undertrykte folk og nasjoner for å bygge opp enheten mot supermaktenes bestrebelser på verdensherredømme. – Første artikkel stod i Røde Fane 5/73. Serien avsluttes i neste nummer med et innlegg om situasjonen i fiendens rekker: Hvem er sterkest av USA og Sovjet? Hvordan utvikler forholdet mellom dem seg?

I forrige artikkel (Røde Fane nr. 5–73, se: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/index.html) tok jeg opp den viktigste motsigelsen i verden mellom imperialismen og de undertrykte folk og nasjoner, og forsøkte å konkretisere den slik:

Den viktigste motsigelsen går mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida; og på den andre sida de konsekvente anti-imperialistiske kreftene med landene i den første mellomliggende sone som faste allierte, og landene i den andre mellomliggende sonen som vaklende allierte.

Med uttrykket «konsekvente anti-imperialistiske krefter» mener jeg frigjøringsbevegelsene i verden, progressive partier og fronter i mange land, og sosialistiske land og andre nasjoner som har ført en klar anti-imperialistisk politikk. Den første mellomliggende sone er de undertrykte asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske land. Den andre mellomliggende sone er kapitalistiske, revisjonistiske og imperialistiske land i Europa, Stillehavsområdet og Kanada i Nord-Amerika. Felles for disse er at de på forskjellig vis har motsigelser til de to supermaktene.

Forene alle krefter

For å overvinne supermakthegemoniet trengs det en internasjonal enhetsfront. Denne fronten bør forene alle krefter som lar seg forene. De konsekvente anti-imperialistiske kreftene må gå i spissen for å mobilisere landene i den første og andre mellomliggende sone mot supermaktene. Bare da kan slagene mot hovedfienden bli kraftigst mulig.

Denne internasjonale enhetsfronten er ingen fast organisert front med medlemmer, navn og valgt ledelse. Den kan ta mange former. For eksempel: Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) og Organisasjonen for oljeproduserende land (OPEC). Uttrykket «internasjonal enhetsfront» er et samlingsbegrep for alle de bevegelsene undertrykte land (u-land) i dag er i ferd med å reise mot imperialismen.

Folkerepublikken Kina regner seg som et u-land. Den har lenge ført en utenriks-politikk etter denne linja med sikte på å mobilisere alle positive faktorer mot USAs og Sovjets verdensherredømme. På venstresida i Norge er det til dels stor uenighet om vurderinga av denne politikken. Noen av de best kjente stridsemnene har vært:

– Kinas vurdering av de to sidene ved EEC: a) EEC er dannet som en motvekt mot supermaktenes dominans i Europa, og derfor en positiv sak. b) EEC er sjøl imperialistisk og undertrykker folkene i medlemslanda.

– Kinas syn på krigen mellom Pakistan og India i 1971.

– Kinas økonomiske hjelp til Etiopia.

– Kinas diplomatiske anerkjennelse av Spania.

De to første sakene har tidligere vært grundig diskutert i Klassekampen og i andre sammenhenger, så jeg vil la dem ligge. Etiopia og Spania skal jeg ta opp. Men først skal jeg gjøre rede for hvilke virkemidler de undertrykte landa tar i bruk for å styrke enheten seg imellom.

Hvordan bygge enhet?

På hvilke måter forsøker de undertrykte landa å bygge enhet seg imellom og løsrive seg fra supermaktenes herredømme?

– Ved å øke handelen mellom u-landa basert på likhet og gjensidig fordel. Dette kan sette en stopper for disse landas avhengighet av eksport til og import fra stormaktene.

– Ved å øke det teknologiske og økonomiske samarbeidet seg imellom. Dette må være bygd på prinsippene om respekt for hverandres suverenitet og ikke-innblanding i hverandres indre anliggender. Kineserne mener at u-land som er mer framskredne enn andre på ett eller flere områder har en plikt til å hjelpe andre undertrykte nasjoner. Derfor gir Kina u-hjelp i form av gaver eller rentefrie lån. Kinas hjelp går blant annet til 20 afrikanske land, og Kina er største bidragsyter i Afrika sør for Sahara.

– Ved økonomisk og teknologisk samarbeid hjelper u-landa hverandre til å bygge en allsidig nasjonal økonomi. Dette kan bety slutten på den 3. verdens rolle som leverandør av billige råvarer og arbeidskraft til stormaktene.

– Ved å forbedre den diplomatiske kontakten mellom u-landa. Slik kan de opptre samlet mot supermaktene i internasjonale spørsmål. Mange u-land har opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre de siste åra. Viktig er det at Kina har fått nye forbindelser med et stort antall stater.

– Ved å danne faste organisasjoner av undertrykte nasjoner. Det økonomiske, teknologiske og diplomatiske samarbeidet bringes på denne måten inn i skikkelige former. I etterkrigstida har u-land utviklet en rekke former for samarbeidsorganer med brodd mot supermaktene: Konferansene for de alliansefrie land. Konferansene for arabiske land (Den arabiskeliga). Organisasjonen for Afrikansk Enhet(OAU).

– Ved å konsentrere kreftene om å gjennomføre felles aksjoner mot imperialismen. De viktigste kampsakene til nå har vært: Felles opptreden for å gjøre slutt på imperialistenes utbytting av u-landas ressurser. Jamfør oljeboikotten og kampen for utviding av kyststatenes territorialgrenser til sjøs til 200 nautiske mil som er reist av mange land i Latin-Amerika, Asia og Europa. Felles aksjoner til støtte for de folkene som står oppe i de hardeste kampene mot imperialismen. Jamfør støtten til frigjøringsbevegelsene i Viet-nam, Sør-Afrika, Rhodesia, de portugisiske koloniene og Midt-Østen.

Spania

Mange progressive har lurt på hvorfor Kina har opprettet diplomatiske forbindelser med Franco-Spania. Betyr ikke det å støtte det fascistiske regimet? Eller er det en riktig konsekvens av politikken med å forsøke å mobilisere alle positive faktorer mot supermaktene?

Kina og Spania opprettet diplomatiske forbindelser på ambassadeplan i mars -73. Spania anerkjente da Folkerepublikkens regjering som Kinas eneste lovlige representant, og avviklet sin ambassade på Taiwan. Kina har alltid arbeidet for å normalisere sine forbindelser med alle land etter den fredelige sameksistensens fem prinsipper: Respekt for hverandres territorielle ukrenkbarhet og suverenitet, gjensidig ikke-aggresjon, ikke-innblanding i hverandres indre anliggender, likhet og gjensidig fordel, fredelig sameksistens.

Sosialistiske land må ha samkvem med land med andre samfunnssystemer. Forbindelser med slike nasjoner kan bidra til å motvirke deres avhengighet av supermaktene. Under Midt-Østen-krigen i oktober -73 forbød Spania amerikanske fly å lande på sine flyplasser. Da USA skulle fornye sine avtaler om militære baser i Spania i begynnelsen av 70-åra, stilte Franco ganske harde betingelser, og Nixon fikk en del trøbbel. Konferansen for alliansefrie land i Algerie i mai -73 stilte krav om avmilitarisering av Middelhavet. Det vil si at USA og Sovjet skal trekke tilbake sine flåtestyrker og baser i området. Saka vil senere komme opp  i FN, og det er vel et visst håp om at Spania vil støtte forslaget.

Dette er, sammen med Spanias brudd med Taiwan, nye tendenser i Spanias utenrikspolitikk som klart er positive for fronten mot supermaktene.

Kan Kinas diplomatiske forbindelser med Spania på noen måte skade den kampen folket der fører mot Franco og fascismen? Nei, jeg tror ikke det. Kan Kinas diplomati støtte fascist-regimets tendenser til å utvikle et visst motsetningsforhold til USA, vil det være en fordel for den folkelige kampen. De objektive mulighetene for revolusjon i Spania vil være større jo mindre innflytelse og kontroll USA har i landet.

Fascisme og parlamentariske borgerlige «demokratier» er to forskjellige former for borgerskapets diktatur. Sosialistiske stater kan ikke kreve at borgerskapets diktatur i et land skal være «demokratisk» for å åpne diplomatiske forbindelser med det. Derfor ser vel kineserne ingen prinsipiell forskjell på å ha ambassade i Spania og Norge. De eneste regimer Kina ikke vil normalisere forbindelsene med er kolonialistiske og aggressive statsdannelser som er folkerettslig ulovlige: Sør-Afrika, Rhodesia, Thieu-juntaen i Sør-Vietnam, Sør-Korea, Lon Nol-juntaen i Kambodsja og Israel. Til lista hører også USA – så lenge det vil opprettholde et illegalt regime på Kinas jord – Taiwan.

Etiopia

SF-ere, trotskister og NKP-ere som mener at Kinas utenrikspolitikk ikke er revolusjonær, har brukt kinesernes økonomiske hjelp til Etiopia som et av sine viktigste eksempler. Jeg vil derfor prøve å ta det opp litt grundig.

Etiopia er et føydalt land. 90 % av befolkninga er sysselsatt i jordbruket. Men 77 % av den dyrkede jorda eies av 1 % av folket. 65 % av jorda tilhører familien til keiser Haile Selassie. Bøndene leier jorda av de velstående godseierne mot å levere 50–75 % av avlinga hvert år til godseieren. Bondemassene holdes nede i den største fattigdom. Høsten 73 ble landet rammet av en ny tørkekatastrofe som kostet 50–100 000 mennesker bare i Wollo-provinsen livet. Over 90 % av befolkninga er ennå analfabeter.

Keiseren opprettholder et beinhardt diktatur: 50 % av statsbudsjettet går til forsvar og politivesen. Militære styrker er i de siste årene ofte brukt mot folkelige opprør og demonstrasjoner. Pressa er sterkt sensurert, og sikkerhetsagenter fins overalt.

Landets viktigste jordbruksprodukt er kaffe, og kaffe utgjør 60 % av den samlede eksporten. Forholdene i landet ligger utmerket til rette for husdyrhold og andre former for jordbruk enn kaffedyrking. Men utviklinga av en allsidig økonomi hindres av USA som vil beholde Etiopia som leverandør av billige råvarer.

Industriarbeiderklassen er meget liten. 60 000 arbeidere er organisert i den etiopiske fagforeningsunionen. Industriproduksjonen er bare 2 % av nasjonalproduktet.

USAs innflytelse

Etiopia har aldri vært vanlig koloni som de andre statene i Afrika. Men i begynnelsen av 50-åra underskrev keiseren en rekke militære og økonomiske avtaler med USA. Senere har USA-imperialismen hatt en til dels dominerende innflytelse i landet:

– Kagnew-basen i Eritrea er ett senter for USAs kontroll med Midt-Østen og Afrika. Her er 5000 amerikanere faststasjonert. De hjelper også keiseren i kampen mot frigjøringsfronten i Eritrea (ELF).

– En stor MAAG-gruppe (USAs militære assistanse- og rådgivergrupper) er knyttet til Forsvarsdepartementet, og trener den etiopiske hæren.

– USA gir mer militær hjelp til Etiopia enn til de andre afrikanske land til sammen.

– USA kjempet aktivt mot den revolusjonære oppstanden i 1960, og gjennomførte bombetokter mot hovedstaden Addis Abeba som i stor grad var kontrollert av de revolusjonære.

– USA forsøker å plassere sine «eksperter» over hele landet. I 1967 var det 500 av dem.

– USA kjøper 86 % av Etiopias kaffeeksport. Etiopia står på denne måten i et fast økonomisk avhengighetsforhold til US-selskaper.

– Amerikanske monopoler har fått konsesjoner til oljeforekomstene ved Røde Havskysten, og de kontrollerer store funn av naturgass inne i landet.

Kamp mot undertrykkelsen

Dette er noe av bakgrunnen for at klassekampen i Etiopia har skjerpet seg kraftig i 60- og 70-åra. Etter undertrykkinga av oppstanden i 1960, har studenter, skoleelever og lærere hårdnakket gjennomført demonstrasjoner og streiker så å si hvert år. Deres hovedparoler har vært:

– Jord til bondemassene.

– Undervisning for alle.

– Demokratiske rettigheter for folket.

– Kamp mot USA-imperialismens dominans.

FN vedtok i 1952 at Eritrea skulle gå inn som en sjølstendig part i føderasjon med Etiopia. Men i 1961 oppløste keiseren parlamentet i Eritrea, og la Eritrea direkte under sitt diktatur. Da ble frigjøringsfronten ELF dannet. Den har i dag ca. 10 000 mann under våpen.

Også i andre provinser har bøndenes opprør rystet keiserdømmet: I provinsen Gojjam nektet bøndene i 1968 å betale skatt, og de startet væpna forsvarskamper mot regjeringsstyrkene. Omfattende kamper fortsatte i 1969, og i 1971 var situasjonen ennå uklar.

I provinsene Bale og Ogaden kom det til lignende opprør i slutten av 60-åra, og store militære styrker er nå forlagt begge steder.

Kina yter økonomisk støtte

Et slikt diktatur er det altså Kina har gitt økonomisk støtte til. La oss først se på hva denne støtten består i.

Keiser Haile Selassie besøkte Peking i1971. Her ble en handelsavtale og en overenskomst om økonomisk og teknisk samarbeid undertegnet. Kina gav Etiopia et lån på vel 500 millioner kroner til utvikling av det etiopiske jordbruket. Avgjørende spørsmål når vi skal vurdere dette, må være: Hvilke virkninger får lånet? Forsterker det Etiopias avhengighet av en ensidig eksport av kaffe, eller satses det på en planlegging som kan gjøre landet sjølforsynt med viktige jordbruksvarer? Støtter lånet bare opp om de føydale produksjonsforholdene med godseiere og leilendinger på landsbygda, eller bidrar det til å bryte ned denne strukturen?

Jeg har dessverre kommet over for lite materiale om hvordan støtteprosjektet er lagt opp til å kunne svare fullt ut på dette. Det jeg vet er at lånet brukes til jordbruksprosjekter som kineserne har vært med på å legge opp. Pengene satses på småjordbruk med produksjon av andre varer enn kaffe. De kan derfor bidra til å hindre at Etiopia fortsetter å utvikle seg til leverandør av billige råvarer til USA.

Imot dette kan kritikerne av Kina si: Mens keiseren bruker statsbudsjettet til å styrke voldsapparatet, betaler Kina det han ikke er villig til å bruke penger på. Er ikke det å støtte det bestående i Etiopia?

Hvilken virkning har støtten?

Det er klart at Haile Selassie er en reaksjonær diktator. Likevel kan Kinas forbindelser med han motvirke USAs dominans, og hjelpe landet i retning av en mer allsidig og sjølstendig økonomi. Kinas Kommunistiske Parti mener også at keiseren er reaksjonær, og vil sikkert støtte en folkelig, revolusjonær oppstand mot han. Men kineserne kan ikke gjennomføre noen revolusjon for folket i Etiopia. Den må bli dets eget verk. Den beste støtten Kina kan gi det etiopiske folket i dag, er gjennom sine statlige forbindelser å prøve å trekke landet med i fronten mot supermaktene. En forutsetning for innføring av demokrati og sosiale endringer i Etiopia er at USAs innflytelse svekkes.

Mye tyder på at sjøl det reaksjonære keiserdømmet i dag er i ferd med å utvikle motsigelser til USA-imperialismen. OAU har sitt hovedkvarter i Addis Abeba. Etiopia har i OAU gått i spissen for kampen mot de kolonialistiske og rasistiske regimene i Sør-Afrika, Rhodesia og i de portugisiske koloniene. Sammen med 29 av 32 afrikanske stater brøyt Etiopia sine diplomatiske forbindelser med Israel under oktober-krigen, og gav sin støtte til palestinernes og de arabiske landenes krav. Flere afrikanske stater hadde tidligere brutt med Israel. Kina forsøker å oppmuntre disse tendensene i Haile Selassies politikk. Gjennom diplomatiske forbindelser, handelsavtaler og økonomisk og teknisk samarbeid kan andre u-land svekke USAs innflytelse i Etiopia. Kinesernes samarbeid med keiseren blir bare en riktig praktisk gjennomføring av linja med å forene alle krefter som lar seg forene for å slå kraftigst mulig til mot hovedfienden, og samsvarer fullt ut med den linja andre progressive u-land fører overfor tilsvarende regimer.

Frontens kampoppgaver

To kampsaker står i dag sentralt i de undertrykte nasjonenes motstand mot supermaktene:

1. Kamp mot imperialismens utbytting av u-landas ressurser. Det viktigste våpenet her har vært oppretting av organisasjoner for råvareproduserende land. De oljeproduserende u-landa har slått seg sammen i OPEC. De kopperproduserende landa har dannet sin sammenslutning CIPEC. I slutten av oktober -73 startet 22 latin-amerikanske stater den Latin-amerikanske Energi-organisasjonen. Asiatiske gummiprodusenter har dannet sin interesseorganisasjon. De kaffeproduserende landene i Afrika og Latin-Amerika har også forent sine krefter.

Opprettinga av disse organisasjonene er en viktig framgang for den internasjonale enhetsfronten. Når de råvareproduserende landa stiller seg sammen har de sterke pressmidler, og dette kan forandre styrkeforholdet mellom dem og imperialistmaktene.

Olje-boikotten er den mest framskredne kamp noen av disse råvareprodusentorganisasjonene har ført til nå. Den viser noe av styrken til den internasjonale enhetsfronten, og har gitt flere store framganger for OPEC-landa:

– Israel er bortimot isolert diplomatisk.

– OPEC-landa har minst seksdoblet prisen på råolje.

– OPEC-landa har slått fast sin rett til å gjennomføre en kontrollert utnytting av oljeressursene.

Et annet redskap stadig flere u-land har tatt i bruk er nasjonalisering av utenlandske selskaper som grovt røver til seg landas rikdommer. Libya, Irak og Allende-regjeringa har gått foran med slike tiltak. US-kuppet i Chile viser hvor sterkt imperialismen frykter ei slik utvikling.

2. Krav om tilbaketrekking av supermaktenes militære styrker over hele verden. U-landa har i 70-åra stilt flere viktige forslag om at USA og Sovjet skal trekke sine atomvåpen, flåtestyrker og baser ut av bestemte områder.

– Latin-Amerika: De latin-amerikanske landa reiser i FN kravet om at Latin-Amerika skal være en sone fri for atomvåpen. 22 latin-amerikanske land har skrevet under en protokoll der de forplikter seg til å holde området fritt for atomvåpen, og de har invitert andre stater til å gjøre det samme. Kina skrev under protokollen i august 1973. Sovjet har til i dag nektet å underskrive.

– Middelhavet: Konferansen av alliansefrie land i Algerie gikk inn for en «fredssone» i Middelhavet, og tilbaketrekking av supermaktenes baser og flåtestyrker. Samme krav ble fremmet av blant andre Malta på den europeiske «sikkerhets»-konferansen. Men her nektet supermaktene å behandle saka.

– Det Indiske Hav: Sri Lanka (Ceylon) har sammen med 26 andre stater fremmet forslag om en liknende «fredssone» i Det Indiske Hav. I FN ble forslaget stemt gjennom med et massivt flertall. Men USA og Sovjet var avholdende ved av-stemninga. Greier u-landa med disse kravene å presse supermaktenes militære styrker ut av visse områder i verden, ville dette være fine framganger.

Konklusjoner

Det har skjedd store endringer i verdenssituasjonen de siste åra. De undertrykte nasjonene har i stadig større grad organisert seg mot supermaktene, og begynt å stille krav til dem. Ei slik utvikling kan føre imperialismen opp i krise på krise fordi supermaktene bygger hele sitt verdensherredømme på utbytting av andre lands ressurser. USA og Sovjet er livredde denne utviklinga, men de er ikke i stand til å stoppe den. Imperialistlanda kan ikke som i 50-åra fritt invadere opposisjonelle stater sjøl om de ennå kan tilføre dem harde slag, slik som kuppet i Chile.

Kilder:

«Etiopien, Kenya, Tanzania, Zambia. Fyra resoi» (Författarförlaget, 1971)
«Kinas utrikespolitik. Del 2» (Svensk-kinesiska vänskapsförbundet, 1972)
Peking Review, 1973.