Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste (omtale)
Av Frode Bygdnes
På Folkebevegelsen for lokalsykehusene sitt treff i Oslo sommeren 2004 ble vi lovet at myndighetene skulle sette av midler til en resultatevaluering av sykehusreformen i 2005. Nå er jeg redd for at vi ikke får noen evaluering, eller at evalueringa drukner i en ny reform. Samhandling og desentralisering – en overordnet strategi for de regionale helseforetakene. Dette er en rapport fra en nasjonal gruppe for samhandling, oppnevnt av de regionale helseforetakene. Dette strategidokumentet vil skape stor debatt fordi den legger føringer ikke bare for spesialisthelsetjenesten, men også for primærhelsetjenesten.
NOU 2005:3: Samhandling og desentralisering –
en overordnet strategi for de regionale helseforetakene
Du finner rapporten her
Ved overdragelsen av sykehusene til staten, valgte en å slå sammen lokalsykehus i helseforetak. Hålogalandsykehuset HF ble sammensatt av sykehusene på Stokmarknes, Narvik og Harstad. Denne vertikale sammenslåinga var både uforståelig og kunstig. At det er kommet endra styringssignal og skifte av direktører, vitner og om at denne modellen var ikke heldig. Det kan virke som at strategien for å sentralisere innen helseforetakene, går for sakte.
Den nye strategien om samhandling og desentralisering tar mer utgangspunkt i å følge pasientstrømmen og dermed inngripen i primærhelsetjenesten. I seg selv er dette en positiv vinkling. Og sammen med nedsettelse av "Prosjektgruppe – desentralisert spesialisttjeneste", skulle en tro at Folkebevegelsen for lokalsykehus har nådd frem med sin argumentasjon når Helse Nord nå skal gå i gang med en bred utredning om mulighetene for flere desentraliserte tjenester.
Jeg synes å se en agenda om at spesialisthelsetjenesten slik vi kjenner den gjennom lokalsykehusene, skal krympes dramatisk. Hvordan ellers skal en spare to milliarder kroner i Helse-Norge i 2005? Det fins kun to måter en kan kvitte seg med oppgaver. Det ene er å privatisere, det andre er å få andre til å overta oppgavene. Jeg har i flere leserinnlegg prøvd å reise denne kritikken (http://home.no.net/fbygdnes/dmg.html). Og jeg er møtt med taushet. Sjøl om jeg har spissa kritikken, har Helse Nord valgt å la være å svare. Taushet er og avslørende, er temaet tabu?
Helsereformen har hatt som oppgave å redusere det offentlige helsetilbudet for å rydde plass for private aktører. Denne utviklinga har kanskje gått tilfredsstillende i Helse Øst. Aftenposten avslører at Oslo bruker mest private tjenester. Hos Helse Øst var nesten 10 % av de kirurgiske inngrep i 2003 hos private sykehus. Hos Helse Nord var denne andelen bare 0,5 %. Også her er det en relativ kraftig øking av private tjenester, men med 212 kirurgiske inngrep, blir volumet alt for lite til å være interessante for private sykehus.
Lite volum og mye større bevissthet hos befolkninga om hva et lokalsykehus betyr, er nok viktige grunner for at arbeidet med å privatisere i nord går tregere. Her må en lete etter andre strategier. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nasjonale gruppa for samhandling av sykehustjenestene, ledes fra Helse Nord. Finn Henry Hansen har vært leder, med rådgiver Daniel Haga også fra Helse Nord samt sekretær fra Tromsø. Det er i Helse Nord en har startet prøveprosjekt. Og det er sannsynligvis her en er kommet lengst med telemedisin.
Den nasjonale strategien for samhandling med primærhelsetjenesten, analyserer det kommende pasientgrunnlaget. Pga forventet lengre levealder, ser en for seg en kraftig økning av antall syke eldre. Antallet innbyggere over 67 år tror en vil øke med 50 % til 2030, mens antall over 80 år anslås å øke med 60 %. I tillegg regner en med at pasienter med rusavhengighet og psykiske lidelser vil øke. "Disse trendene fører samlet sett til en økning av kronisk syke pasienter med behov for langvarige og til dels sammensatte tjenestetilbud." (Side 14.)
Disse pasientgruppene er lite mobile, og er mindre villig til å betale for private tjenester. Disse vil bli ei stor belastning for spesialisthelsetjenesten om ikke de kan definere dem bort. Dermed argumenteres det for at de har et sammensatt sykdomsbilde som krever "breddekompetanse", og ikke først og fremst "spisskompetanse". Breddekompetansen er det primærhelsetjenesten som har. Disse pasientene ønsker en skal forbli primærhelsetjenesten sitt ansvar. Derfor lages det en struktur hvor det økonomiske ansvaret for dem skal ligge hos kommunene, men med faglig tilsyn fra spesialisthelsetjenesten. Dermed kommer lanseringa av en ny type lokalsykehus som distriktsmedisinske sentre (DMS).
Det vil nok bli en kamp om innholdet i lokalsykehusene. Debatten om nytt sykehus på Stokmarknes eller på Sortland var og en debatt om å gjøre et lokalsykehus om til et distriktsmedisinsk senter. Fjernes akuttberedskapen, vil både nærsykehus og lokalsykehus fort få samme status som distriktsmedisinske sentre. Og disse DMS-ene er det vertskommunene eller interkommunale selskap som skal ha ansvaret for. Vi står ovenfor en reform hvor kommunene igjen får oppgaver, men ikke penger. Vi står ovenfor en strategi hvor spesialisthelsetjenesten reduserer tilbudet med å definere pasientene til primærhelsetjenesten.
Planen fokuserer og på at det må lages samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og kommunene. Og et av tiltakene er praksiskonsulentordninger på sykehusavdelingene. Disse skal bedre samarbeidsrutiner m.m. Helseforetakene ønsker å klargjøre pasientenes behov for oppfølging i primærhelsetjenesten, særlig fordi pasientretter mer og mer følges av økonomisk ansvar. Og de som ikke er forberedt på strengere oppfølging, vil være tapere. For kommunene kan det bli dyrt å ikke følge opp påleggene fra en pasientkonsulent.
Nasjonal gruppe for samhandling er oppnevnt av de fem regionale helseforetakene. Og det er helseministeren som derfor er ansvarlig. Ja mest sannsynlig er det regjeringa som har initiert denne strategien.