Frigjøringskampens historie
Av Arnljot Ask
Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).
Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».
Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.
I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.
Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.
Yankee-okkupasjon
Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.
Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.
Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.
Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).
Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.
Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.
Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.
På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).
Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.
Fritt Bangsamoro!
Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.
Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.
De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.
Ny motstandsbevegelse vokser fram
Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.
Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.