Frigjøring og gjenskaping av undertrykking
Av Kjersti Ericsson
En litt forkortet utgave av artikkelen som i utgangspunktet var en tale på Kvinnefrontens siste landsmøte, sto opprinnelig i Kvinnejournalen nr 3, 1999, og trykkes med tillatelse fra forfatter og tidsskrift.
Kjersti Ericsson er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og mange fagbøker om psykiatriske institusjoner, ungdommers problemer, skolespørsmål. I 1987 utga hun Søstre, kamerater! (Oktober) som i 1999 ble nyutgitt av Røde Fane.
Kjersti Ericsson skisserer i denne artikkelen det hun kaller «noen spenningsforhold som kvinnekampen beveger seg innenfor». Disse spenningsforholdene er følgende: Kjønn og klasse, Enhet og forskjell, Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme, Individuell frigjøring og kollektiv kamp, Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre.
1) Kjønn og klasse
«Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon,» sa en av Kvinnefrontens pionerer, Wenche Hjellum, i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i frontens stiftelsesår. Bakgrunnen var at hun først hadde fortalt en historie om en kvinnelig bonde og jordbærdyrker, som hadde hyret inn en masse unge jenter for å plukke jordbær i høysesongen. Men arbeidsdagen var lang, og lønna skral, så jentene gikk til streik. Både jordbærplukkerne og eieren av jordbæråkeren var altså kvinner. Men, fastslo Wenche Hjellum: «Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon.»
Det finnes sosiale skiller mellom kvinner. Og det har betydning for politikken hvilke kvinner en tar utgangspunkt i. Det har betydning for hva vi prioriterer: Er det viktigste å slåss for å slå høl i glasstaket som hindrer kvinner i å nå helt til topps som ledere? Eller er det viktigste å slåss for å heve lønna i de store, lavtlønte kvinneyrkene? Og det har betydning for hva slags standpunkt vi tar: I en artikkel i Klassekampen for en stund siden viste Sissel Henriksen hvordan LOs nestleder Gerd Liv Valla tar utgangspunkt i situasjonen til høytlønte kvinner med en fri arbeidssituasjon når hun går inn for en mest mulig fleksibel arbeidstidsordning. De fleste av LOs kvinnelige medlemmer har imidlertid ikke sånne jobber. I stedet arbeider de for eksempel innafor strenge vaktplaner der det er et omfattende organisatorisk problem å få turnusen til å gå opp dersom én av arbeidskameratene trenger en dag fri for å ta seg av sin syke mor. Hvordan skulle det være mulig for dem å flekse etter egne preferanser og forgodtbefinnende? Hvis en tar utgangspunktet i virkeligheten for flertallet av kvinner i arbeidslivet, er det 6 timers normalarbeidsdag som er svaret.
I all hovedsak bør Kvinnefronten også i framtida styre etter Wenche Hjellums kompass: Vi er jordbærplukkernes organisasjon. Samtidig er det kvinneundertrykking vi bekjemper, og den rammer alle kvinner. Det er urettferdig at kvinner skal stanses av et glasstak på vei til toppen. Det er urettferdig at det er Håkon Magnus, og ikke Märtha Louise, som er tronarving i Norge. Vi støtter kravet om å få slutt på slik urettferdighet, sjøl om vi ikke vil prioritere kreftene våre akkurat på dette feltet. Og vi ønsker brede allianser med alle slags kvinner på alle felt der vi har felles interesser. Kvinneundertrykkingas mangfoldighet gjør at disse feltene er ganske mange.
2) Enhet og forskjell
Under innflytelse av postmodernismen har de fleste generelle begreper, som «menneske», «kvinne», «mann», kommet under ild. De blir beskyldt for å være falskt universaliserende, på den måten at de tilslører skillelinjer og ulikheter. Dermed kan de fungere undertrykkende ved at for eksempel den hvite, heterofile middelklassemannen får stå som en allmenngyldig representant for kategorien «menneske», mens han i virkeligheten bare utgjør én variant blant mange. På samme måte kan det fungere undertrykkende hvis den hvite, heterofile middelklassekvinnen blir stående som den allmenngyldige representanten for alle kvinner. Slik blir både svarte kvinner, lesbiske kvinner og arbeiderklassekvinner usynliggjort. Og den undertrykkinga som hvite kvinner står for i forhold til svarte kvinner, heterofile kvinner i forhold til lesbiske kvinner, og overklassekvinner i forhold til arbeiderklassekvinner, blir ikke tema.
Kritikken mot «de falskt universaliserende begrepene» begynte vel ikke i begrepenes verden, men i virkeligheten, blant annet i kvinnebevegelsen. Jeg husker sjøl da jeg innledet på en stor kvinnekonferanse arrangert av AKP høsten 1986. Den første som tok ordet i debatten etter foredraget, var Fakhra Salimi. I skarpe ordelag kritiserte hun innledningen for å framstille kvinner i den tredje verden som passive ofre, og usynliggjøre dem som handlende mennesker som aktivt strevde for å mestre sin egen tilværelse og forandre verden. Den andre som tok ordet, var Anne Søyland. I like aktive ordelag kritiserte hun innledninga for ikke å ha med et ord om lesbiske kvinner og den kampen de førte. Det var en ganske ubehagelig, men lærerik opplevelse. Det kan finnes undertrykkingsforhold, også innad i kvinnebevegelsen. Og enhet kvinner imellom kan ikke bygges på at disse undertrykkingsforholdene forties. Enhet må bygge på at undertrykkingsforholdene tas opp, diskuteres, bearbeides og så langt råd er, oppheves. Derfor er det ikke nødvendigvis en styrke dersom det er taust om rasisme, eller heterofil sjåvinisme, i Kvinnefronten. Det er en styrke dersom det er et uttrykk for at disse problemene er erkjent, er jobbet systematisk med og langt på vei løst. Men det er en svakhet dersom det er et uttrykk for at den som ikke er hvit og heterofil ikke finner veien til Kvinnefronten, ikke føler at Kvinnefronten er deres organisasjon. En sterk kvinneorganisasjon i dag er ikke en som taler med én tunge, men en som er i stand til å basere samholdet sitt på flerstemmighet, på at mange forskjellige røster snakker og blir hørt. Kanskje gjelder dette også unge og gamle medlemmer. Er det noe tegn til ungdomsopprør i Kvinnefronten? Hvis det er det, er det kanskje heller et tegn på styrke enn på svakhet.
Mange av såkalte postmodernister driver poenget med de «falskt universaliserende begrepene» ut i det glade vanvidd: Ingen er like, ingen har felles interesser. Det blir ikke mye kamp ut av det. Kvinner har mange felles interesser, ikke nødvendigvis fordi de «er» like, men fordi de «falskt universaliserende begrepene» har en håndfast eksistens på den måten at de er innebygd som premisser i samfunnets institusjoner. «Kvinnelønna» er en realitet, uansett hvor forskjellige kvinner er som individer. Hvis vi slutter å lete etter det som er felles i mangfoldet, så risikerer vi bare å gå en omvei tilbake til situasjonen slik den var før den moderne kvinnebevegelsens framvekst. I all hovedsak har det virket frigjørende for kvinner å se at deres egne erfaringer har berøringspunkter med andre kvinners erfaringer. Dermed er det blitt lettere å se problemene i kvinnelivet i et samfunnsmessig perspektiv, i stedet for at hver enkelt kvinne frykter at «det er meg det er noe i veien med». Så la oss vente med å avskaffe begrepet «kvinner» til begrepet «kvinneundertrykking» er modent for avskaffelse. Eller som en amerikansk feminist sa det: Jeg skal bli postfeminist under postpatriarkatet.
3) Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme
Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:
På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til «kvinner». Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.
På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.
Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den første kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte.
Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.
Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på.
Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss. Målet vårt er jo å oppheve det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover.
Innafor dette samfunnets rammer står vi imidlertid overfor et vanskelig dilemma i skjæringspunktet mellom disse to formene for feminisme. Den feministiske statsviteren Carole Pateman, som har skrevet en artikkel om «Den patriarkalske velferdsstaten», kaller det for «Mary Wollstonecrafts dilemma». Mary Wollstonecraft var, som dere sikkert vet, en av de store kvinneforkjemperne i 1700-tallets England. Dilemmaet består, sier Carole Pateman, i at kvinnene har forsøkt å følge to gjensidig utelukkende veier til full status som samfunnsborger, og målet er umulig å oppnå innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten. Det politiske idealet om samfunnsborgerskap for alle, som blant annet var den franske revolusjonens fanesak, er i realiteten bygd på et mannlig mønster, og dermed på at kvinner utelukkes.
Kvinners svar på dette har vært mangesidig. På den ene sida har de krevd at idealet om samfunnsborgerskap også skulle utvides til å omfatte dem. Den liberale feminismens mål om en kjønnsnøytral verden er den logiske konklusjonen på dette kravet. På den andre sida har kvinner også insistert på at som kvinner har de spesielle evner, talenter, behov og krav, slik at uttrykket for deres samfunnsborgerskap må være annerledes enn menns. Kvinners ubetalte arbeid og kvinners innsats som mødre bør regnes, ikke bare som et bidrag innafor privatlivets sfære. Nei, det bør ses som kvinners bidrag til samfunnet, som samfunnsborgere, akkurat som mennenes betalte arbeid er sentralt for menns samfunnsborgerskap. Ofte har kvinnene stilt disse to kravene, kjønnsnøytralitet og sosial anerkjennelse av det spesielle ved kvinner, samtidig. Det var nettopp det Mary Wollstonecraft gjorde.
Den patriarkalske forståelsen av samfunnsborgerskap betyr at de to kravene er uforenlige, sier Carole Pateman videre. Denne forståelsen åpner bare for to muligheter: Enten blir kvinner som menn, og dermed fulle samfunnsborgere. Eller de fortsetter å gjøre kvinnearbeid, som er uten verdi når det gjelder å gi status som samfunnsborger. Å kreve at samfunnsborgerskap, slik det nå forstås, skal gjelde fullt ut for kvinner, betyr dessuten å akseptere en definisjon av samfunnsborgerskap som tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. Kvinner kan ikke bli fulle samfunnsborgere i den nåværende betydningen av begrepet. Det beste de kan håpe på, er å få samfunnsborgerskap som annenrangs menn. Innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten er det samtidig slik hvis vi krever virkelig støtte til, og sosial anerkjennelse av kvinners arbeid og ansvar, så betyr det å dømme kvinner til noe mindre enn fullt samfunnsborgerskap. Det betyr at kvinner blir innlemmet i det offentlige livet som «kvinner», det vil si, som tilhørende en annen sfære, privatlivets. Da kan de heller ikke oppnå sine (mannlige) medborgeres respekt.
Dette dilemmaet er i aller høyeste grad med oss, også i dag. Det popper opp i diskusjoner om kjønnskvotering, der mange kvinner med forakt avviser å få en stilling, et verv eller hva det måtte være, «fordi de er kvinner», som de sier. De vil ikke innlemmes i det offentlige liv som en annen sort, ikke verdig sine mannlige kollegers respekt. For mennene har jo havnet der de har havnet på grunn av kvalifikasjoner. På den andre sida: Uten kjønnskvotering blir vi utelukket. Mary Wollstonecrafts dilemma har dukket opp mange ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Hvor lang fødselspermisjon skulle vi gå inn for? Var ikke lange fødselspermisjoner en måte å forsterke det tradisjonelle morsbildet på, og å dytte kvinner tilbake til kjøkkenet, innlemme oss i den private sfæren og frata oss fullt samfunnsborgerskap? På den andre sida – å være spedbarnsmor i jobb er heller ikke lett, i et samfunn der arbeidslivet fortsatt går ut fra at arbeidstakerne er menn. Ved å prøve å være som menn blir vi likevel aldri noe annet enn annenrangs menn. Hva skulle vi mene om barnelovens forslag om å likestille kvinners og menns rett til omsorgen for små barn etter skilsmisse? Var det ikke i praksis kvinner som hadde hatt mesteparten av omsorgen, og burde ikke det telle mest? Burde ikke loven anerkjenne kvinners innsats i hjemmet? På den andre sida, hvis loven fastslo mors fortrinnsrett, ville ikke det bety å låse fast bildet av «den gode, naturlige mor»? Slik kunne vår rett til samfunnsmessig deltaking undergraves. Slike spørsmål dukker opp stadig vekk. Da kan det være lurt å ha «Mary Wollstonecrafts dilemma» i bakhodet, og tenke: Hvilke forandringer kan bidra til å løse dette dilemmaet ved å endre rammene? Etter mitt syn er for eksempel 6 timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon et slikt krav.
4) Individuell frigjøring eller kollektiv kvinnekamp?
Kvinnefronten har alltid lagt vekt på den kollektive kampen. Individet ble på et vis oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns «frie, like» individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, «broderlige bånd».
Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt «han far sjøl i stua». Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk «frigjøringsprosess» fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.
Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre.
Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på «valgfrihet», er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel – for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen – retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig – ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.
Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte. I den forstand er også vi for «individuell frigjøring». For å komme tilbake til Carole Pateman og «Mary Wollstonecrafts dilemma». Pateman spør: Kan det utformes en velferdspolitikk som gir skikkelig støtte til kvinner i dagliglivet og samtidig hjelper til å skape betingelsene for et virkelig demokrati der kvinner er sjølstendige samfunnsborgere? Det betyr et demokrati der vi kan handle som kvinner, ikke som «Kvinnen», dvs en stereotyp figur som er beskyttet/avhengig/underordnet, definert som en motsetning til alt som forbindes med «Mannen». En løsning på Mary Wollstonecrafts dilemma ville være et langt skritt på veien til «individuell frigjøring» for kvinner flest.
Veien til «individuell frigjøring» for kvinnenes del, har ikke minst gått gjennom kampen for de kollektive ordningene – for mest mulig kvinnevennlige velferdsstatlige ordninger. Her står kampen for økonomisk sjølstendighet, i alle dens former, helt sentralt. Men også kampen for gode og omfattende samfunnsmessige tiltak for barn, både barnevennlige og kvinnevennlige, er en viktig del av dette. Så kanskje blir det på ett vis feil å sette «individuell frigjøring» og «kollektiv kamp» opp som motsetninger. Individualisme i betydningen «enhver er sin egen lykkes smed» står i veien for kvinners mulighet til individuell frigjøring. Kollektiv kamp, kollektivt ansvar, kollektive ordninger fremmer den, så sant ikke kollektivismen slår over til sin skyggeside, «janteloven».
5) Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre
Jeg har snakket om skiller mellom kvinner. Kanskje det viktigste av alle slike skiller er den eldgamle todelinga mellom hore og madonna, den udydige og den dydige, den uverdige og den verdige. Dette skillet har nesten bokstavelig talt vært et spørsmål om liv og død for oss. Å havne på den gale siden av dette skillet har betydd sosial, og i verste fall fysisk død. Den udydige mistet all rett til beskyttelse fra samfunnets side. Som straffelovkommisjonen av 1902 så presist uttrykte det i sin argumentasjon for senking av minimumsstraffen for voldtekt: «I virkeligheden gives her alle mulige overgange fra de mest brutale forgribelser paa den kvindelige kyskhed til attentater på provokatorisk letfærdige kvinder, om hvis modstands oprigtighed den mest berettigede tvivl kan opkastes, og hvem ialfald intet andet er berøvet end friheden til selv at bestemme, når og med hvem de vil hengive sig til lasten.»
Det er vel ingen her som innbiller seg at slike holdninger er fullstendig utdødd i dag, sjøl om de sjelden uttrykkes like bramfritt. Og vi bør heller ikke innbille oss at vi sjøl er fullstendig fri for dem. Til det er tankemønsteret hore/madonna, verdig/uverdig for inngrodd. Til det har det vært for viktig for oss å sikre oss en plass i den «riktige» kategorien.
Kriminologen Trond Rune Løkjell skrev i 1994 en hovedoppgave med tittelen Kvinner med prostitusjonserfaring i møte med hjelpetiltak. Han spurte blant annet jentene om hvordan de syntes det var å bli intervjuet av en mann. Én svarte: «Andre kvinner som ikke er prostituerte dømmer mye raskere enn mannfolk.» En annen svarte: «Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men jeg har i hvert fall sagt mer til deg enn jeg ville sagt til ei jente, tror jeg. Jeg føler at mange av de jentene som jobber der nede (Pro-sentret) er veldig kvinnebevisste og sterke. Slik at jeg føler meg svakere.»
Disse jentene opplevde også et skille mellom seg sjøl og andre kvinner. Dette skillet er kanskje ett av de vanskeligste å slå ei bru av kvinnesolidaritet over. Og samtidig ett av de nødvendigste. Skillet hore/madonna er et grunntema i kvinneundertrykkinga. Trår vi feil i forholdet til dette skillet, risikerer vi som frigjøringsbevegelse å bidra til å gjenskape de undertrykkende mønstrene vi ønsker å bekjempe. Det er i så fall ikke første gang en frigjøringsbevegelse gjør det. Sosialismens og anti-kolonialismens historie er deprimerende full av eksempler.
Denne problemstillinga er aktuell i forhold til mange kamper. Jeg mener at Kvinnefronten i all hovedsak står trygt på sin plattform mot porno og prostitusjon. Å «løse» fattigdoms-, arbeidsløshets- og luselønnsproblemene blant kvinner ved å anerkjenne prostitusjon som en «vanlig» jobb, bringer oss ikke akkurat nærmere et samfunn fritt for kvinneundertrykking. Samtidig er det jo riktig at det ikke bare er prostitusjonen i seg sjøl, men også den trakasseringa og stemplinga jenter i prostitusjonen blir utsatt for, som bidrar til å gjøre livet deres tungt og vanskelig. Hvordan kan vi slåss både mot prostitusjonen og trakasseringa samtidig? Hvordan bekjempe prostitusjonen samtidig som vi viser respekt for jentene og de valgene de har gjort i livene sine ut fra de mulighetene de så? Jeg tror det er viktig at vi stiller oss slike spørsmål hele tida, fordi det ikke finnes noen enkle løsninger, og fordi gale løsninger så lett sementerer det vonde, gamle skillet mellom oss og dem.
Problemstillinga er også aktuell i kampen for kvinners rett til å være seksuelle subjekter på egne premisser. Århundrer – for ikke å si årtusener – av synd og skam sitter i oss. Og grensen mellom det å være seksuelt aktiv og det å bli seksuelt utnyttet er så hårfin. Kvinner har dessuten bittert erfart at paroler om «seksuell frigjøring» i praksis har betydd at menn kan gjøre hva de vil, mens kvinnen sitter igjen med skammen og ansvaret.
I en slik situasjon er det ikke lett, verken å tillate seg sjøl eller andre rom til å utforske mangfoldige og uforutsigbare lyster. Hva og hvordan har kvinner lov til å føle? Hva har de lov til å gjøre? Finnes det en kvinnepolitisk korrekt seksualitet? Hva så med de ukorrekte? Kanskje er kampen for retten til å si ja på mange måter like vanskelig som kampen for retten til å si nei, fordi den første kampen støter mot så mange urgamle forestillinger om kvinnelig dydighet som sitter i ryggmargen på oss.
Også i kampen mot kvinnemishandling, voldtekt og incest kommer faren for å gjenskape gamle mønstre inn i bildet. Vi kjenner ofte behov for klare linjer – det utvetydige offer, den utvetydige gjerningsmann. Ellers kan det hardt tilkjempete perspektivet vårt glippe: At samfunnet ubønnhørlig har plassert kvinnen som det underordna kjønnet, mannen som det overordna, og at alt som skjer dem imellom, må forstås i dette lyset. Men det er farlig å retusjere bort viktige deler av virkeligheten for å få et klarere bilde. Hvordan skal vi kunne forandre hvis det er noe vi nekter å se?
Kvinner har måttet slåss en lang kamp for «retten» til å være ofre for seksuelle overgrep. Vi har fått høre at vi forfører og provoserer, og at vi på masochistisk vis nyter det når overgriperen går løs på oss. Vår nyvunne «rett» til å være ofre hviler på skjørt grunnlag. Og derfor blir det så viktig at alt er entydig: Overgriperen svart, offeret hvitt. Brutalitet, vold, ondskap på den ene sida, avmektig redsel og hat på den andre sida.
Men for svært mange kvinner er ikke virkeligheten slik. Har kvinnen som ikke forlater mishandleren mistet retten til å være offer, siden hun blir i forholdet «frivillig»? Er incest ei jentes «egen skyld» hvis hun også føler kjærlighet til den faren som misbruker henne? Det kan være gode minner ved siden av det forferdelige. Det kan være kjærlighet ved siden av hatet og fortvilelsen. Å føle slik kan oppleves som et svik mot kvinners skjøre «rett» til å være ofre, og en innrømmelse til dem som hevder at vi er forførersker, provokatører og nytende masochister. Det gjelder å føle rettlinjet og riktig.
Kvinner flest har en svært velutviklet skyldfølelse. Vi bebreider oss sjøl for å føle «feil», vi lever ikke nok opp til forventningene om sjøloppofring og omsorg for andre. Så kommer kvinnebevegelsen med et annet perspektiv: Vi har rett til å bry oss om oss sjøl, vi har rett til å føle sinne og hat mot dem som tramper på oss. Det har vært, og er, en befrielse. Men hva om vi ikke bare føler sinne og hat? Hva om vi også føler omsorg, for overgriperen? Da ligger det snublende nær at det er kvinnepolitisk «feil» å føle slik. Og kvinnebevegelsen kan uforvarende komme til å påføre kvinner nok en byrde av skyld og skam. Men overgrepene blir ikke en tøddel mindre alvorlige, eller ansvaret mindre entydig mannens, sjøl om det finnes en dobbelthet i kvinners følelser. Å frata kvinner retten til denne dobbeltheten er å gå i sexistenes felle. Da blir vi i de gamle knugende mønstrene i stedet for å sprenge dem.