Ukategorisert
Bokomtale
ved Mathias Bismo
Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.
Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.
Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.
Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.
Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.
Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.
Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.
For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».