Gnist

Freds- og antikrigsprogram for AKP

Av

1999-04

Program debatt:
Forslag til freds- og antikrigsprogram for AKP.

---

På bakgrunn av diskusjoner og innkomne forslag på AKPs landsmøte våren 1999 og behandling på sentralstyremøtet i august 1999 ble det laget et utkast. Arbeidsutvalget skal oppsummere og ferdiggjøre dokumentet snarest mulig etter 1.oktober.
Se også AKPs hjemmeside: www.akp.no

Målet for AKPs freds- og antikrigsarbeid er å jobbe for en varig fred gjennom å avskaffe grunnlaget for imperialistiske røverkriger Vi slåss ikke bare mot de enkelte urettferdige krigene vi ser i dag, men for å avskaffe det systemet som lovmessig avler flere slike kriger. ”Imperialisme betyr krig”. Slutten på det tjuende århundret illustrerer gyldigheten i dette til fulle. Freds- og antikrigsarbeidet er derfor en integrert del i kampen vår for en sosialistisk revolusjon og for avskaffelsen av det imperialistiske verdenssystemet.

Fredsarbeidet innebærer også å støtte rettferdige kriger. Så lenge imperialismen består vil ”krig mot krigen”; revolusjonære borgerkriger og antiimperialistiske frigjøringskriger være en del av fredsarbeidet, for å nå vilkåra for en varig fred. Dessverre vil ikke undertrykking og aggresjon forsvinne av seg sjøl.

Oppgavene dette stiller AKP overfor vil i første rekke være å utvikle en linje for hvordan slåss mot den imperialistiske politikken til det norske borgerskapet og hvordan slåss mot en eventuell framtidig okkupasjon av Norge.

Partiet må slåss mot det norske borgerskapets imperialistiske eventyr rundt om i verden, som i dag allerede dreier seg om å sende norske styrker ut på angrepskriger langt utenfor Norges grenser. Og vi må jobbe for at folket i Norge motsetter seg den alliansepolitikken borgerskapet bygger sin makt på, hvor de utifra egne særinteresser underlegger seg imperialistiske stormakter. I forlengelsen av dette ligger også at borgerskapet lar Norge hærsettes av imperialistiske stormakter under en framtidig krig mellom imperialistiske, rivaliserende blokker.

Denne kampen mot eget borgerskap og de stormaktene som dominerer det, må gå hand i hand med å utvikle solidaritet med andre folk og nasjoner som slåss mot dette imperialistiske verdenssystemet. Det er vårt svar på hva slags internasjonalisme vi er for når propagandaen om at sjølråderetten til folk og nasjoner må underordne seg den mye omtalte «globaliseringa» og behovet for internasjonalt samarbeid.

 

Vilkåra for freds- og antikrigsarbeidet ved inngangen til det nye tusenåret.

USA-dominans og ustabilitet.
Med sammenbruddet av Sovjetunionen og stormaktsalliansen som bygde på denne supermakta, gikk verden inn i en epoke med ustabilitet. Ikke inn i en fredens epoke, som det i lykkerus etter ”kommunismens fall” ble propagandert. Den seirende supermakta, USA, forsøkte å skape et verdensomspennende «Pax Americana», gjennom å fylle opp de maktpolitiske tomromma sammenbruddet etterlot seg. Dette skjer både gjennom politiske og militære pressmidler overfor sine nye gryende rivaler og de folkene og nasjonene den utbytter og undertrykker åpent, og gjennom liberaliseringa av verdensøkonomien som favoriserer verdens sterkeste økonomiske makt og de amerikanske storselskapa.

 

Borgerkriger og stormaktskriger gjennom stedfortreder.

Økende militarisering og krigsfare.
De maktforholda som de to verdenskrigene etablerte i Sør Øst-Europa brøt sammen og resulterte i dagens nye Balkankriger. Samtidig har vi ved inngangen til det nye tusenåret gående flere varme kriger både i Midt-Østen og andre deler av Asia, i Afrika og i Latin Amerika. Og vi ser at USA også prøver å skyve fram sine posisjoner i Øst Asia i forhold til de frontlinjene som ble etablert etter 2.verdenskrig, revolusjonen i Kina og Koreakrigen.

Tilsynelatende dreier dette seg om regionale kriger; borgerkriger og rivalisering mellom lokale stater eller etniske grupper. Men i noen tilfeller, som i den nå over åtte år lange krigen mot Irak, står aggresjonen fra en samla verdensimperialisme nakent fram overfor en nasjon og et helt folk i den tredje verden. Går vi inn i denne krigen, og også krigen mot Jugoslavia våren 1999, finner vi at under overflata av en samla imperialistblokk, er det også uenigheter og rivalisering stormaktene seg imellom. Krigene mot Irak og Jugoslavia har derfor også i seg elementet av det som i militærsjargongen kalles proxy kriger (”krig gjennom stedfortreder”); krigen er også retta mot konkurrerende imperialistmakter. Dette ser vi også i regionale kriger som i Kongo, på Afrikas Horn, i Tyrkias krig mot kurderne og i forspillet til det som kan bli den neste krigen; krig mot Nord Korea.

Så lenge USA klarer å beholde sin dominans vil dette trekket fortsatt være det underordna. Men utviklinga peker fram mot åpnere konfrontasjoner også imperialistmaktene seg imellom.

I stedet for en mer fredelig verden er vi derfor på vei inn i en tid med flere kriger, og også fare for storkriger Antall regionale kriger falt naturlig nok noe i perioden etter Berlin-murens og Sovjets fall. Gruppen med proxy kriger mellom supermaktene døde ut. Men i de siste åra er omfanget voksende igjen, ifølge institutter som fører statistikk over slikt; fra 51 ”major armed conflicts” i 1991 til 25 i 1997 og til 31-37 i 1998. Regner vi med ”voldelige politiske konflikter og små etniske kriger”, har antallet økt fra 84 i 1993 til 144 i 1997 (PIOOM-stiftelsen, Nederland).

Sjøl om det har vært nedrustning som følge av bortfallet av Warszawapakten, har satsinga på militær opprustning og fornying fortsatt for fullt i USA og andre vestlige land. Modernisering og omlegging av militær-strukturene gjør våpenindustrien og våpenhandlerne til både en lukrativ og innflytelsesrik bransje. Militariseringa av politikken har snarere økt, ikke minst i Europa, med opprustning av politi og overvåkningstiltak som en integrert del av voldsapparatet. Produksjonen av såkalte ”small arms” stiger i skyggen av den offisielle ”nedrustningen”. Fra 1980-tallet til 1994 steg antallet bedrifter som produserer slike våpen med 25%, til nesten 300 bedrifter fra 52 land (artikkel av Ole Mathismoen, Aftenposten 12.7.99). De siste fem åra har det økt med ytterligere 25 % til 377, ifølge forskningsinstituttet Jane’s.

 

Nasjonal frigjøring og etnisisme.

Et klassisk redskap for alle herskere, til alle tider, har vært ”splitt og hersk”-politikken. Imperialismen bruker denne til siste trevl. De koloniale grensene som ble trukket i forrige århundre tok ikke hensyn til nasjonalitet eller førkoloniale statsgrenser. Under sammenbruddet for nykolonialismen som fulgte etter den formelle frigjøringa, har gamle og nye kolonimakter benytta seg av dette og fyrt opp om etniske motsetninger. Både for å hindre genuine frigjøringsbevegelser i å vinne fotfeste og for å få overtak vis a vis konkurrerende imperialistmakter. Det samme skjer også i den imperialistiske delen av verden, hvor nasjonale og etniske konflikter springer ut av kampen mot undertrykkinga og oppløsning av tidligere flernasjonale stater.

Oppløsninga av Sovjet Unionen bærer uttallige slike konflikter i sitt skjød. Ikke bare Tsjetsjenia-konflikten og de andre kjente konfliktene i Kaukasus-regionen. Og vi har bittert fått erfare det på Balkan, etter oppløsninga av Jugoslavia.

Denne utviklinga krever videreutvikling av vår politikk. Vi må ta standpunkt til konflikter som ikke kan settes direkte i samme bås som de ”klassiske” nasjonale frigjøringskampene mot imperialistisk undertrykking. Hvis ikke kan vi komme i skade for å havne i fanget til imperialismen, slik vi så flere antiimperialister gjorde både under Bosnia- og Kosovo-konfiktene, da de støttet til og med NATO-bombing under dekke av solidaritet med en av nasjonalitetsgruppene.

 

FN og ”de opplyste stater”.

Vi må analysere FN konkret. FN er en arena som gjenspeiler maktforholda i verden. I spørsmål som angår krig og fred er det stormaktene som rår uansett. Er det konflikter mellom dem, er enten FN handlingslamma eller dominert av den som kan trumfe viljen sin gjennom. FNs historie viser dette klart.

Det siste tiåret, fram til høsten 1998, kunne USA diktere FN og fikk følgelig FN med på å føre krigen mot Irak (som de fortsatt gjør gjennom sanksjonspolitikken, jevnlige mindre bombetokter og støtte til attentater og indre opprør). Vi er nå på vei inn i en ny fase, hvor stormakter som Russland og Kina, og av og til Frankrike, blokkerer USAs egenrådighet. USA vil da gå sin egen vei om nødvendig. Eller gjennom NATO, som vi nettopp så i Jugoslavia-krigen.

Det er viktig å bruke dette taktisk. Å vise fram at USA bryter internasjonale konvensjoner de har skrevet under og avsløre hykleriet i deres korstog for Humanisme, Menneskerettigheter og forsvar for Sivilisasjonenen. Men det må ikke føre til at vi aksepterer, eller til og med aktivt fremmer forslag om imperialistiske intervensjoner bare de fører FN-flagget. Som i Kosovo nå, kan vi lett også ende opp med at NATO-aksjoner får ryggdekning bak FN-resolusjoner. Det er innholdet i intervensjonene som må avgjøre vår holdning til dem, ikke hvilket flagg de seiler under.

I propagandaen for humanitære intervensjoner kjører USA Menneskerettighetserklæringen og FN-konvensjonen om Folkemord fram for å overkjøre, eller endre, konvensjonene om Folkeretten. Vi må finpusse linja og propagandaen vår på dette området. Det er her den imperialistiske propagandaen har hatt størst gjennomslagskraft i venstreradikale og intellektuelle miljøer til nå. ”Den hvite manns byrde”-syndromet gir fortsatt god klangbunn. Slagord som ”de opplyste stater”, som har rett til å gripe inn mot ”barbarene, lanseres og får gehør.

 

Folkekrigen og det borgerlige militærapparatet

Både militærteknologien og særtrekka ved dagens og morgendagens imperialisme gjør at vi må oppdatere vår militærpolitiske linje. Det gjelder både i forhold til frigjørings- og revolusjons-strategiene og vår holdning til det borgerlige militærapparatet.

Folkekrigs-strategien vil fortsatt være hovedregelen i de fleste tredje-verden-landa. Det vil også fortsatt være slik at forsvar av nasjonal sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil være en høyst aktuell politikk også for mindre imperialistiske land som Norge. Det nasjonale spørsmålet vil spille kanskje en enda viktigere rolle i tida framover. Det er ikke slik at den såkalte ”globaliseringa” betyr slutten på nasjonalstatens epoke.

Men den konkrete tilpassinga av folkekrigs-strategien må bygge på en konkret analyse av situasjonen i landet og verden i dag. Samtidig vil tilpassinga av den norske forsvarspolitikken til den nye NATO-strategien, gjøre at politisk militærnekting får en mer framtredende plass og arbeid for å få Norge ut av NATO blir en del av forsvaret av vernepliktshæren mot gradvis innføring av vervehær og oppsetting av internasjonale utrykningsstyrker.

 

Skisse til parolegrunnlag:

1) Bryt med imperialismens militære verdenssystem!

• AKP arbeider for at Norge skal melde seg ut av NATO – og for at NATO skal nedlegges.
  I dag vil dette innebære å samle en breiest mulig front mot Det Nye NATO, med utrykkingsstyrker og sjølpålagt mandat til å intervenere over hele kloden.
  
• AKP går også mot Vestunionen og norsk medlemskap der, eller på annen måte innlemming i EU sin militære struktur. 
• AKP går mot norsk støtte til aggresjonskriger –heller ikke om de føres gjennom FN-systemet eller under dekke av humanitære intervensjoner. 

2) For et uavhengig invasjonsforsvar og norsk vernepliktshær.

• AKP er for alminnelig verneplikt for kvinner og menn, og mot utvikling av en profesjonell vervehær. Forsvar av norsk sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil fortsatt være aktuell politikk for revolusjonære i en gitt situasjon. Enten ved en regelrett okkupasjon av landet eller ved at Norge blir brukt som base i en imperialistisk krig. 
• AKP jobber for en politisk mobilisering av folket og soldatene for å motarbeide at det norske militæret blir brukt til aggresjonskriger eller i mot egen befolkning. Vi krever at den opprinnelige fortolkinga av § 25 i Grunnlova blir gjort gjeldende igjen(jfr. ”åpent forum” i KK 15.mai av Erling Folkvord –lagt ut på AKPs nettside.) 
• AKP krever rett til å nekte militær tjeneste som går utover det å forsvare landet mot militær aggresjon. 
• AKP er mot norske militære styrker i utlandet – unntatt i fredsbevarende oppdrag a la UNIFIL, hvor alle involverte parter er enige i utplasseringa. Dvs. Norge må gå imot den nye ”out og area”-linja til NATO og stanse oppbygginga av utrykkingsstyrker som Telemarksbataljoner og IRF/RDF-styrker a la den foreslåtte utrykkingsstyrken på 3500 soldater. 

3) Nei til ABC-våpen.

• AKP krever ødeleggelse av alle ABC-våpen. Stormaktene må gå i spissen for nedrustinga.
  ABC-våpen er masseødeleggelsesvåpen som ikke skiller mellom venn og fiende og rammer sivilbefolkningen sterkt. Det er derfor rett å sette dem i en særklasse for å få fram hvem som er terroristene og står for de største krigsforbrytelsene og brudda på menneskerettighetene. Det er stormaktene som har det svarteste rullebladet i bruk av slike våpen. Og deres utvikling av nye fleksible atomvåpen foregår i skyggen av nedrustningsavtalene.
  

4) Solidaritet med undertrykte folk og nasjoner

• AKP støtter frigjøringskriger for nasjonale og sosiale rettigheter.
  Så lenge imperialismen består vil det være undertrykking og erobringskriger. AKP mener at undertrykte folk og nasjoner har rett til å slåss mot dette, også forsvare seg med våpen i hand mot voldelig undertrykking og okkupasjon. I vår epoke er den nasjonal-demokratiske frigjøringskampen en integrert del av den antiimperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen.
  Den væpna frigjøringskampen må bygge på strategien med politisk mobilisering av folket, uavhengighet fra imperialistmaktene og avvisning av elitistisk terrorisme. 
• AKP slåss for nasjonale minioriteters politiske og sosiale likestilling og rett til kulturell utfoldelse, mot alle former for rasisme og nasjonal undertrykking.
  AKP er for at folk forener seg på tvers av etniske skiller og nasjonalitet og står i mot splitt og hersk-politikken fra imperialismen og lokale reaksjonære krefter. De fleste stater i dag er også flernasjonale og det beste i de fleste tilfeller vil være at det utvikles et gjensidig, likeverdig forhold mellom nasjonalitetene. Splittelser på et etnisk grunnlag er det bare det styrende borgerskapet og imperialistmakter som prøver å få innflytelse i landet som til sjuende og sist vil tjene på.
  Enhver nasjonal eller etnisk minoritet har imidlertid rett til å slåss mot diskriminering og annen undertrykking. Det inkluderer også retten for undertrykte nasjoner til å opprette egen stat, om de finner dette nødvendig for å oppnå likeverd og få slutt på undertrykkinga.Arbeidere og undertrykte folk og nasjoner foren dere!

   

Tilbake til Røde Fane-sida