Fram for en röd arbeiderfront
Av Redaksjonen
«Vi er marxister, og marxismen lærer oss at samme hvilket spørsmål som skal undersøkes så må vi ikke ta utgangspunkt i abstrakte definisjoner, men i de kjensgjerninger som er objektivt tilstede—for så å utarbeide våre retningslinjer, vår politikk, våre praktiske tiltak, på grunnlag av en analyse av disse kjensgjerningene.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.
Den siste tida har vært preget av en klar tendens til utvikling av streikekampen og en aktivisering av arbeiderklassen over hele Norden.
At den gnist som tentes i Kiruna blusset opp slik den gjorde, var ikke tilfeldig. Kapitalismens seinere års utvikling har skjerpet klassemotsetningene og den har derved skapt grunnlaget for økt bevissgjøring av såvel industriarbeiderne som andre lag av folket, som i dag presses av monopolenes statsmakt—en statsmakt som har utviklet sitt organisatoriske nett til et snart sagt totalt byråkratisk diktatur. Det formelle politiske demokrati og det formelle organisasjonsdemokrati som av folk flest tidligere blei oppfattet som grunnlaget i samfunnet, framtrer i dag mer og mer som et skalkeskjul for det egentlige samfunnsgrunnlag, de faktisk bestående produksjonsforhold under kapitalismen.
Dette er hovedtendensen i utviklinga av den nye klassebevissthet og økte uro og kamp i industrien og samfunnet forøvrig.
Interessekampen for enkle, rettferdige og begrensede sosiale og økonomiske krav er den form kampen har i dag. Typisk er den reising som i dag skjer i forbindelse med årets tariffoppgjør her hjemme. Men i det øyeblikk kampen reises av arbeiderne (helt på grunnplanet—det er også det typiske i situasjonen) trer straks det politiske innhold klart fram. Strukturen i dagens klassesamfunn avdekkes klart ved den motreaksjon som iverksettes av kapitaleierne, og spesielt når man erfarer hvem og hvilke organer som er de utøvende for denne reaksjon!
To ting skjer. For det første: Klassestaten konsoliderer seg—foretar små ommøbleringer og innstramninger—for å styrke sin front, for eksempel den delen av pressa som vanligvis tillates litt liberal, «objektiv» reportasje om rørelser i samfunnslivet, skremmes til taushet eller inn i et opplegg for ensrettet, steril propaganda mot arbeidernes kamp—og til å bagatellisere eller forvrenge årsakene til at arbeiderne krever endringer i sine arbeidsforhold. Kringkastinga søkes også lagt under total kontroll av «det ansvarsbevisste» næringslivs interesser. LO-byråkratiet, for eksempel, som i realiteten lenge har vært underlagt klassestatens politiske grep, tvinges til direkte å stå i bresjen for presset mot arbeidernes rettferdige kamp!
For det andre: arbeiderne tvinges, på grunn av sine umiddelbare erfaringer, allerede i første fase av sin kamp til ny erkjennelse av sakens egentlige innhold, til politisk innsikt i forholdet arbeider—borgerskap og til å forstå det grunnleggende spørsmålet; samfunnsmakt.
Det neste de da gjør er å vurdere på nytt organiseringa av sin videre kamp og—i neste omgang—å utvide sine paroler i samsvar med den motstander de møter. Lønnskampen får politisk innhold. Slik når man etterhvert fram til kjernen: Kampen mellom arbeid og kapital.
For kommunister som forliter seg på marxismen-leninismen og den materialistiske dialektikken, er det en grunnleggende vitenskapelig lov: «at ytre årsaker er et vilkår for forandringene, men at det er de indre årsaker som danner grunnlaget for forandringene slik at de ytre årsakene virker gjennom de indre».[1]
Bevisst eller ubevisst uttrykker også arbeidernes holdning en slik erkjennelse, ut fra sitt klassegrunnlag, når de for eksempel reiser krav om å bruke streikevåpenet for et økonomisk eller sosialt krav på sin arbeidsplass.
Streikene som ble utløst av gruvearbeiderne i Kiruna viser nettopp dette at kampen for alminnelig forbedring i lønns- og arbeidsvilkår reises. Arbeidsgiverne, staten og deres sosialdemokratiske organisasjonsapparat med LO i spissen blei mobilisert mot arbeiderne. Det etablerte tillitsmanns-system blei avslørt grundig som enten ubrukelig for arbeiderne eller direkte som eksponent for det kapitalistiske utbyttersamfunn. Mot dette reiste det seg etterhvert i det svenske folk støtteaksjoner for Kiruna-arbeidernes kamp fordi man innså at streiken var et slag mot en undertrykking rettet mot hele det arbeidende folk.
Også i arbeidet med å danne støtteaksjoner møtte man de samme fiender: LO-byråkrater og borgermakt.
Her i Norge blei erfaringene de samme. Arbeiderne så sine interesser forsvart i Kiruna, og de har økt sin aktivitet for kamp mot hensynsløs utbytting fra kapitaleiernes side i Norge.
De krever kraftige lønnsforhøyninger med bakgrunn i prisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsuging. Arbeiderne vil sjøl organisere denne kampen. De vil velge forhandlere og eventuelle streikekomiteer, men arbeidernes massemøter vil til enhver tid ha den fulle kontroll. Bare på den måten vil arbeiderne kunne skape en organisasjonsform som er deres og som kan sikre seiren.
Arbeiderne har intet positivt å vente av det nåværende system. Det har vist seg at når arbeiderne vil få belyst sine problemer offentlig, da opptrer for eksempel Tor Aspengren (LO) og Kaare Norman Selvig (NAF) hånd i hånd som organiserte talsmenn for penge- og statsmakt, slik de gjorde overfor NRK der de faktisk krevde slutt på reportasjer om sosiale konflikter i arbeidslivet.
Den forbauselse og påfølgende indignasjon som dette vakte vil nødvendigvis vende seg til økt innsikt i vårt borgerlige diktaturs egentlige vesen.
Det er i de fagorganisertes interesse at det blir reist en brei front med politisk innhold og karakter for å støtte opp og verne om arbeidernes krav i forbindelse med tariffoppgjøret. LO-NAF-fronten må sprenges, slik at de fagorganisertes krav—de som er reist på arbeidsplassen—kan bli realisert. Det er full økonomisk dekning for disse krav. Men det må demonstreres en klar politisk vilje til folkemakt for en annen økonomisk målsetting for produksjon og statsøkonomi. Profittgrunnlaget må angripes direkte. Bare arbeiderklassen kan lede en slik folkefront—og den må bli rød!
Ikke bare er det nødvendig å skape valgte aksjonskomiteer av og for de fagorganiserte—innen organisasjonsgrunnlagets ramme—men utenfor det korrumperte foreningsbyråkrati som ledes av LO-sekretariatet—men også en brei front med den oppgave å bakke opp de fagorganisertes lønnskamp må nå organiseres på samme vis. I dette arbeidet vil alle marxist-leninister gi sitt bidrag. Revolusjonære studenter, intellektuelle og skoleungdom som er besjelet av vilje til å tjene arbeiderklassens kamp, vil støtte og berike fronten ut fra sine spesielle forutsetninger.
Ikke minst vil 1. Mai være en dag da denne Røde Fronten demonstrerer sin styrke.
Arbeiderklassen må skape en ledelse for sin Rød Front 1. mai som ut fra dagens tilspissede kampsituasjon virkelig vil evne å utferdige et klart og konsist punktprogram som ikke gir rom for utglidning eller frafall fra kamplinja og masselinja, eller utfra småborgerlig liberalisme gir konsesjoner til sossepamper, revisjonister eller anarkisters intrigespill!
Dette program bygget på den proletariske internasjonalismens grunn må i god tid utformes på grunnlag av en sammenfatta analyse av dagens klassekamp, og det må tjene den revolusjonære strategi for arbeiderklassens langsiktige mål.
Den vil ikke benytte seg av opportunistisk «mobiliserings taktikk» for å samle folk, men gå inn for sin hovedoppgave: Å markere vern om arbeidernes kamp mot klassestaten og for arbeiderklassens grunnleggende interesser.
FRAM FOR EN RØD FRONT SOM DEMONSTRERER SIN HOLDNING!
For arbeidernes lønnskamp.
For solidaritet med verdens folks kamp mot undertrykking.
For folkemakt og nasjonal økonomisk og politisk sjølstendighet.
Bekjemp kapitalmakten og den internasjonale imperialismen!
Nei til klassesamarbeidets forræderiske linje!
Bekjemp LO-byråkratiet!
TIL KAMP MOT KAPITALISMEN, FOR SOSIALISMEN!
Referanser.
- Mao Tse-tung i Om motsigelsen. ↩