Fra Røde Fane til Gnist
Av Birger Thurn-Paulsen
Det tidsskriftet som nå heter Gnist har en lang historie – helt tilbake til 1972. Røde Fane som det het da og i mange år framover ble startet av det som het MLG (marxist-leninistiske grupper) i 1972, før AKP ble stiftet.
Foto: Forsiden på Røde Fane Nr. 1, 1972. Kilde: Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP).
Av Birger Thurn-Paulsen, har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Birger har skrevet artikler, oversatt og laget bokomtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.
Pål Steigan var første redaktør. Tidligere hadde NKP et tidsskrift med samme navn. Det var fra starten av et teoretisk tidsskrift. Det skulle ikke være et parti-programmatisk blad, selv om det helt klart var et ledd i oppbyggingen av det nye partiet AKP(m-l). Bladet fortsatte som et teoretisk tidsskrift under navnet Røde Fane fram til 1989. De første åra var undertittelen Tidsskrift fra AKP(m-l). Etter hvert ble undertittelen Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt. I 1989 kom det ut med 5–6 velfylte nummer. Så skjedde det noe.
Fra og med 1990 og til og med nummer 1 /1992 kom det ut under navnet R, selv om det formelt fortsatt het Røde Fane. Det samsvarer med en periode med mye uro og kamp i partiet. En del meldte seg ut, samtidig som det var sterke krefter som ville bygge Rød Valgallianse som en selvstendig organisasjon, et selvstendig revolusjonært parti. Det er fristende med noen betraktninger om dette, og man kan spørre seg hvor tilfeldig disse kampene var. I tid samsvarer det med sammenbruddet i Sovjet-systemet og Berlinmuren falt. Kommunismen og sosialismen ble erklært død og begravet. Margareth Thatcher kunne uttale: «There is no alternative.» Det var en viss debatt om man fortsatt kunne bruke begrepet kommunisme. Kapitalismen ble presentert nærmest som en naturlov, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. Den ideologiske offensiven var hissig, sammen med markedsliberalismens destruktive frammarsj. Men det Sovjet-systemet som brøt sammen hadde fint lite med kommunisme å gjøre, og den revolusjonære bevegelsen i Norge som sprang ut av 60- og 70 åras ungdomsopprør holdt aldri fram Sovjet som noe forbilde. Mye uro, men den norske revolusjonære bevegelsen kom bedre gjennom det enn mange andre.
I 1993 gjenoppstod tidsskriftet med ett nummer under navnet Røde Fane. Forsida markerte at det var 100 år siden Maos fødsel. Fra og med 1994 ble det full drift med fire nummer i året. Undertittelen var Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Erik Ness og undertegnede har vært med siden da. Det er faktisk rundt 25 år. Erik har vært redaktør og lokomotiv for utviklinga av tidsskriftet i 22–23 av disse åra. Og mannen blir 70 i nær framtid. Derfor disse ord.
Dette er et stort og vesentlig politisk prosjekt. All innsats er frivillig politisk arbeid. Hvor mange timer redaktør Ness har lagt ned i alle disse åra er umulig å beregne. Erik er selverklært propell, og så er han litt «far» som holder øye og passer på at du gjør det du skal, sånn som du skal. Det er kanskje nødvendige og nyttige egenskaper som redaktør for et tidsskrift som dette. Han har holdt sin stødige hånd over mye av de vi kan kalle den administrative delen av virksomheten, i tillegg til den redaksjonelle jobben. Nå er det ingen helt liten virksomhet å holde gående og utvikle et slikt tidsskrift hvor alt utføres på fritida. Det er fire nummer i året, og så og si uten unntak et ekstranummer. Redaksjonen skal ikke først og fremst skrive sjøl. Et nummer skal bygges politisk, vi skal finne skribenter og oversettere, det er korrekturlesing og ombrekk før trykk, og det er alt som har med distribusjon, abonnement og salg å gjøre. Når det gjelder det siste har Eriks sans for tall og salg vært svært viktig.
Han har bygd opp et stort nettverk av skribenter. En frukt av det er at vi til tider får henvendelser med tilbud om artikler. Oversettere trengs også. Ikke minst har vi hatt et godt samarbeid med Monthly Review som vi vederlagsfritt har kunnet oversette fra. Et internasjonalt perspektiv og samarbeid med andre tidsskrifter er viktig.
I perioden fra tidsskriftet ble gjenreist i 1993 har navnet endra seg flere ganger. Røde Fane fra starten, så Rødt! fra 2005, før tidsskriftet fikk både ny grafisk profil og ble til Gnist i 2017.
I 2005 ble også formatet endret. Hele tida har undertittelen i navnet vært Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Det vil si, med navnet Gnist og en del endringer i grafisk utforming ble undertittelen forenklet til Marxistisk tidsskrift. Fortsatt tydelig uttrykk for hva vi er og vil være. Etter at vi tok navnet Rødt! valgte det nye partiet et par år etter det samme navnet. Det førte til nye navnediskusjoner med ulike mellomrom. Vi ønsket ikke å bli oppfattet som et partiorgan, snarere så vi oss selv som et marxistisk tidsskrift, uavhengig av partilinjer. Et syn Erik og alle redaksjoner i hans tid har stått på – og som vi fortsatt står på. Det er tidsskriftets eksistensgrunnlag.
Redaksjonsmedlemmer har av gode grunner kommet og gått. Særlig i de første åra var stabiliteten ikke så god. Rundt 2000 kom det noen nye som har blitt, blant andre Ingrid Baltzersen som nå er redaktør. Gjennom utprøving av forskjellige former for arbeidsmetoder har vi nå over tid med hell praktisert en arbeidsdeling som innebærer at redaksjonen deles opp i nummer-redaksjoner. Det gir ansvar og bedre langsiktig planlegging. Samtidig har jo hele redaksjonen ansvaret for helheten. Vi har i dag en stabil og god redaksjon, med god balanse både med hensyn til kjønn og alder. Uten en redaktør med godt blikk, både for folk og stoff hadde vi ikke vært der vi er. Og hvor er vi?
2017 var enda et merkeår. På sett og vis starten på en ny epoke. Vi skiftet navn til Gnist – og Erik ga seg som redaktør. Men han er fortsatt med i redaksjonen med all sin erfaring og kunnskap om alle sider ved tidsskriftet. Men – vi er mer enn et tidsskrift. Vi er et lite forlag også, med Erik som drivkraft. I tillegg er vi et par andre som har oppgaver knyttet til forlagsvirksomheten. Vi har gitt ut egne hefter og bøker, og vi har til tider avtaler om formidling av bøker gitt ut av andre. Det er særlig to utgivelser som bør nevnes. I 2008 ga vi ut en ny utgave av Det kommunistiske manifest i hendig format, oversatt av Morten Falck. Den selger jevnt og trutt. Folk bestiller den via nettsida vår eller gjennom en bokhandel. Så, i 2017, ga vi ut Kapitalen Bok 2, oversatt av Harald Minken. En begivenhet. Uten Eriks innsats bak disse utgivelsene er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av.
Tenk det, 25 år siden vi gjenopplivet Røde Fane. Tidsskriftet lever og gnistrer og redaktøren gjennom mesteparten av denne perioden blir snart 70. Gratulerer!