Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Av Oscar Dybedahl

2016-04 Bokomtaler

Dag Østerberg:
Fra Marx til nyere kapitalkritikk
Oslo: Pax Forlag, 2016, 192 s.

Boka til Østerberg er et viktig forsøk på å reaktualisere den marxistiske samfunnskritikken.

Allerede før publiseringen av Østerbergs nye bok, ble den kritisert av Gunnar C. Aakvaag, som på forhånd kunne konstatere: «Karl Marx sine analyser av kapitalismen [er ikke ] stedet å starte når vi skal forstå norske samfunnsforhold i dag.» Dette poenget skulle vise seg som en gjenganger hos bokas kritikere. I sin anmeldelse for sosiologen.no slår Roar Hagen fast at Marx’ begreper er dogmatiske og lukket mot erfaring, mens Ola Innset i Le Monde stiller spørsmålet om ikke «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Det ser ut til at hovedproblemet med boka er at den handler om Marx.

For kritikerne av Marx og Østerberg virker det usannsynlig at et begrepsapparat fra 1867 kan brukes for å forstå virkeligheten som omgir oss i 2017, med tanke på hvor enormt verden har endret seg i mellomtiden.

Dette er en rimelig innvending, og i etterpåklokskapens navn burde nok Østerberg behandlet det allerede i innledningen. Dette ville vært nyttig av flere grunner, siden svaret på kritikken også sier oss noe viktig om hva Marx forsøkte å oppnå med Kapitalen.

Det holder ikke å avfeie Marx som gammel, uten å reflektere over hva kapitalismen er og hvor gammel den er. Marx forsøkte ikke å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Dermed er det ikke utenkelig at Marx allerede i 1867 var i stand til å analysere disse samfunnsforholdene på en god, om enn ikke fullstendig, måte.

Den politiske økonomi – og Marx’ kritikk

Østerberg begynner med en nyttig skisse av den liberale samfunnsteorien som ligger innbakt i den klassiske politiske økonomien til Adam Smith, David Ricardo og andre, før han introduserer Marx’ kritikk av dem i Kapitalen. Betydningen av å skille Marx fra de politiske økonomene har ofte blitt undervurdert, f. eks av Lenin, som hevdet at Marx «ga en streng begrunnelse for [den politiske økonomien] og utviklet den konsekvent videre».

Smith ville forklare samfunnet med utgangspunkt i individene det utgjøres av, og antar at individenes egenskaper – deres væremåte, tilbøyeligheter og tendenser – lar seg skissere uten henvisning til deres samfunnsmessige relasjoner til andre mennesker. Hvorfor oppstod kapitalismen? Som kulminasjonen av en langstrakt utvikling i arbeidsdelingen, som igjen er forankret i en naturlig menneskelig «tilbøyelighet til å bytte og kjøpslå» (Smith).

Den liberale samfunnsteorien begynner med en allmenn (pre-historisk) teori om «individet», og resultatet blir en forståelse av at bare én samfunnstype – «handelssamfunnet» (Smith) eller kapitalismen – harmonerer med individets forutgitte natur. Som Østerberg påpeker:

[D]en liberale økonomiske orden er ‘naturlig’, den er i pakt med menneskenes ‘natur’, den er derfor fornuftig, og dens bevegelse henimot økende velstand er en side ved fornuftens allmenne fremskritt. (s. 21)

Marx kritiserer skarpt denne forestillingen om at et bestemt menneskelig samfunn – det kapitalistiske – kan forklares med utgangspunkt i menneskets allmenne natur. Mennesket er for Marx et historisk vesen som «hele tiden forandrer sine omgivelser ved å dyrke, bygge og lage nye redskaper», og med dette stadig omformer sin natur.

Den såkalte «opprinnelige akkumulasjon»

Hvordan oppstår kapitalismen? For den politiske økonomien var det avgjørende at det ble akkumulert en tilstrekkelig rikdomsmengde som kunne investeres som kapital. Dette skjedde når noen individer ved sin «nøysomhet og gode adferd», anstrengte seg for å forbedre sin egen situasjon (Smith i Østerberg, s. 31).

I en fjern fortid fantes på den ene side en flittig, intelligent og fremfor alt sparsommelig elite, og på den annen side et dovent pakk som ødslet bort alt det eide, og mer til …» (Marx i Østerberg, s. 31).

Slik oppstod på den ene siden en liten klasse av velhavende kapitalister – og en stor klasse av mennesker uten annet å selge enn sitt eget skinn.

Denne harmoniske fortellingen er en ren fiksjon, som ser bort fra de brutale metodene – en serie «av rov, grusomheter og folketerror» – som kjennetegnet den virkelige opprinnelige akkumulasjonen. Her framhever Østerberg at problemet med liberalerne er at de har en forblindet, harmonisk virkelighetsoppfatning som glatter over den virkelig historien av vold og klassekamp. Dette gir et argument til revolusjonære som vil erstatte kapitalismen med noe annet. Det kan «skje på måter som medfører vold – men slik oppstod jo også den kapitalistiske produksjonsmåte» (s. 33).

At kapitalen fødes i «blod og skitt» er et poeng for Marx her, men ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste. Mer grunnleggende er det at kapital og kapitalistiske samfunnsforhold ikke oppstår når det har blitt samlet opp en tilstrekkelig mengde rikdom, slik Smith antok. Dette får det til å virke som at kapitalismen er den naturlige formen for rikdomsproduksjon, bare den blir tilstrekkelig omfattende. Marx innvender at en hel rekke samfunnsforhold må være på plass for at rikdommen skal bli til kapital.

For det første har en klasse den overveiende kontrollen over samfunnets produksjonsmidler og pengekapital. For det andre er livsmidlene vi konsumerer for å leve og overleve blitt til varer, som kjøpes på et marked. For det tredje har de fleste av oss ingen annen vare å selge enn vår arbeidskraft. Og for det fjerde eksisterer et konkurranseforhold mellom produsenter (bedrifter).

Det siste impliserer at kapitaleieren – for å skape profitt – må kjøpe fri arbeidskraft. Kombinasjonen av de tre første gjør at kapitaleiere får tilgang til å kjøpe arbeidskraft som en vare på markedet. Og det siste gjør at det kapitalistiske samfunnet kjenne-tegnes av visse «bevegelseslover»: for å overleve som kapitalist må hun maksimere og reinvestere profitten, kontinuerlig forbedre arbeidsproduktiviteten og revolusjonere produksjonskreftene. Dermed viser det seg at det Smith hevdet var en naturlig utvekst av menneskets «tendens til å bytte og kjøpslå», er resultatet av samfunnsforhold som særpreger kapitalismen.

Materialisme og materialistiske bidrag

Her kommer vi til den materialistiske linjen i Østerbergs bok, som foruten Marx tar for seg et vidt spenn av materialistiske bidrag som Georg Lukács, Herbert Marcuse, Henri Lefebvre, Jean-Paul Sartre, Pierre Bordieu og David Harvey. Framstillingen av dem er for det meste ordknapp og gir ikke så mye. Likevel får man en nyttig pekepinn til videre lesing.

Unntaket er Sartres praktiske situasjonsfilosofi og begrepet om serialitet, som vies en del plass og brukes aktivt til å kritisere liberaløkonomiske oppfatninger. Serielle situasjoner oppstår når man som i køen foran billettluken står i en serie av mennesker som har «samme formål, men ikke felles formål» (s. 93). Medmennesker framstår som brysomme konkurrenter, og har vanskelig for å gå sammen og kjempe for noe felles. Forslaget om at serialitet som avmakt går ut på det samme som Marx’ begrep om kapitalen som en «fremmed makt» var interessant og tankevekkende, selv om jeg tviler litt på om det stemmer.

Betraktet utfra den materialistiske linjen blir Marx tett knyttet til modernitetens idealer. Vitenskapen i opplysningstiden ble «fremholdt som den ypperste form for [Fornuft]» (s. 54). Marx kalte seg for en «vitenskapelig sosialist» og brukte uttrykk som «den kapitalistiske produksjonsmåtes naturlover». På andre måter var han også utpreget moderne, med sin «opptatthet av individene og deres frihet» og syn om at «individenes frie utfoldelse er det viktigste av alt» (s. 55).

Mot idealistene vil Marx og Engels få fram hvordan språk og bevissthet er forbundet med det praktiske liv. Her får vi en pedagogisk gjennomgang av hvordan denne materialismen utviklet seg, fra religionskritikken i Marx’ ungdomsskrifter til den «materialistiske historieoppfatning» i Den tyske ideologi og analysen av varefetisjisme i Kapitalen.1

Kan vi gjenopplive kapitalkritikken?

Marx’ kapitalkritikk er en nyttig ressurs for dem som ønsker å forstå og forandre det kapitalistiske samfunnet, også i dag. I boka føyer Østerberg dessuten til en spennende liste av nyere kapitalkritikere som har forsøkt å forbedre og videreføre dette prosjektet. Mye av dette vil nok være ukjent stoff for mange, og Østerberg fortjener honnør for å ha skrevet en håndterlig og pedagogisk innføring.

Oscar Dybedahl

Note:

  1. Jeg er kritisk til framstillingen av den historiske materialismen, men jeg har ikke anledning til å utbrodere problemene her. Se «Marxisme og kapitalkritikk» på Salongen.no.