FRA FRANKFURTERSKOLEN TIL SEX PISTOLS

Av Bjarne Øvrelid

Nr 1 2020

I kulturindustrien blir kultur varer på et marked og kilde til profitt. Men betyr det at kulturuttrykk dermed forfaller til banal, standardisert forutsigbarhet og enkel underholdning uten evne til nyskapning, risikoatferd og samfunnskritikk? Artikkelen diskuterer spørsmålet med røtter tilbake til to av Frankfurterskolens mest markante profiler: kulturpessimismens akademiske frontløper Theodor Adorno og kulturoptimisten Walter Benjamin. Det er i spenningsfeltet mellom disse vi finner de mest relevante fortolkningene av massekulturens muligheter i vår egen tid. Dette blir tydelig om vi starter med et av bandene som virkelig gjorde opprøret til vare: Sex Pistols.

Foto:Sex Pistols (1977). Kilde: Nationaal Archief
Av Bjarne Øvrelid,
førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap Høgskolen i Innlandet.


RÅTTENT OPPRØR OG DITTO TILPASNING

Etter en kjapp og hektisk karriere krasjlander Sex Pistols i Winterland – San Francisco 14. januar 1978. Sex Pistols gir sin siste konsert på USA-turneen. Etter 58 minutter går de av scenen til Jonny Rottens berømte ord: «Ahaha, ever get the feeling you’ve been cheated?». Han er etter sigende lei av å være Rotten. Lei av de andre i bandet. Noen dager etter er ban det oppløst. Posisjoneringen i musikkmiljøet og fortolkningen av ettermælet er allerede i full gang. Det som i utgangspunktet hadde fremstått som et opprør mot konvensjonell og pompøs populærmusikk, beskyldes selv for å ha degenerert til kommersiell formelkultur. Men det tar ikke lang tid før John Lydon gjenoppstår som seg selv og bekjenner sitt hat til Sex Pistols og sin kjærlighet til avansert og avantgardistisk populærmusikk. (Reynolds 2005). John Lydons nye band Public Image Ltd. (PiL) ble en av postpunkens superstjerner. PiLs musikk og særlig «Metal Box» (1979) regnes som et av epokens høydepunkter. Hør selv hvordan funky basslinjer, sylskarp diskantgitar, distinkt beat og Lydons skingrende skrik torturerer Tsjaikovskij i låten «Swan Lake». På nytt er han den kompromissløse opprørshelten. Når han senere reetablerer Sex Pistols og turnerer med gammel musikk som nostalgisk hitparade, beviser han så at pengene alltid vinner til slutt, eller at han bare er et menneske og at det er menneskelig å slå mynt på sin egen legende, at det nærmest er både gevinsten og prisen for å overleve dette spetakkelet?

 

KULTURSOSIOLOGI SOM SAMTIDSDIAGNOSE

Kulturjournalister og ditto sosiologer har i ettertid vært opptatt av musikkbransjen generelt og Lydon spesielt som et illustrerende eksempel på populærkulturens spenningsfelt: kommersielt, manipulerende og selvdestruktivt. Malcolm McLaren, moteskaper og manager for Sex Pistols gjorde faktisk krav på rettighetene til navnet Jonny Rotten. Samtidig utropte han Rotten i en periode til verdens mest troverdige rebell, men alltid med muligheter for noe nytt, overraskende og viktig. Det finnes ingen synlig eller objektiv grense for hvor den kommersielle drivkraften slutter og den autentiske, originale skaperkraften tar over. De mest interessante linjene for slike innganger kan føres tilbake til Frankfurterskolen, et forskningsinstitutt i Frankfurt am Main etablert i 1924 for å drive tverrfaglig og radikal samfunnskritikk. Frankfurterskolen har vært profilert av kapasiteter som Theordor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Erich Fromm og etter hvert Jürgen Habermas og Axel Honneth. I denne artikkelen er det først og fremst Theodor Adorno og Walter Benjamin som setter dagsorden (For god oversikt se Jeffries 2017). Adorno og Benjamin representerer to ulike posisjoner i dette feltet: Adorno er kulturpessimisten. For han er kulturindustri synonymt med salg av dårlig konsumvare. Benjamin er representanten for positive fortolkninger av populærkulturelle fenomener.

KULTURINDUSTRI – MASSEBEDRAG ELLER OPPFORDRING TIL REVOLUSJON?

Når Adorno og Horkheimer går løs på kulturlivet, konstaterer de allerede i Opplysningens dialektikk fra 1947 at bunnen er nådd. Kulturuttrykk som film og populærmusikk (det er særlig disse som brukes som eksempler) følger hovedsakelig velprøvde formler og klisjeer. Repetisjonen blir norm. Selv om kulturprodukter konkurrerer i et marked (eller helst nettopp derfor), blir alle produkter like. Det tas ingen sjanser på noe uventet eller krevende. Inntjening og omsetning er det eneste interessante relevanskriteriet. Dette relevanskriteriet smitter over på kunsten selv. Den er bare relevant om den selger. Kulturen skal ikke stimulere livskraft og appetitt. Den lærer oss å leve med samfunnets undertrykking og le av det samtidig. Ingenting er uskyldig. Donald Duck er kapitalismens grusomme speil: Venn deg til å leve livet som en hundset og rundjult and, venn deg til pryl hver gang du går ut av døra. Du er som Donald og det er ingenting å le av. Men le likevel.

Walter Benjamin er på mange måter motsatsen til Adornos pessimisme, og mest kjent for sin positive inngang til den moderne kulturindustrien. Hans essay Kunstværket i den tekniske reproduktions tidsalder (Benjamin 1973) er et godt og illustrerende sted å begynne. (Benjamin skrev essayet i 1936, fire år før han tok sitt eget liv under et forsøk på å flykte fra Gestapo). Filmen var hans favoritt- medium. Dels fordi montasjeteknikkens fokus på detaljer gir publikum så sterke impulser. Stadig skiftende bilder viser stadig nye og til dels sjokkartede inntrykk som river betrakteren ut av den dvelende og uforpliktende kontemplasjon, som kan finne sted foran et maleri. Filmens skiftende og sterke inntrykk gjør den krevende, men også mobiliserende. Det er viktig for Benjamin. Filmen bryter dermed med det tradisjonelle kunstverkets gamle ritualiserte funksjon som fanget betrakteren i en individuell, introvert og kontemplativ engangsopplevelse (som Benjamin kaller kunstverkets aura). Film derimot er rakettbrensel for tanken og diskusjonen: Publikum er en eksaminator som samtidig underholdes. (Benjamin: 1973 s. 85)

Det står mye på spill her: Benjamin registrerer hvordan kunsten forsøker å mobilisere for fascismen, og viser i essayet særlig til futuristenes diktere og malere som estetiserte krigen. Han lanserer sin egen strategi: I stedet for å ufarliggjøre politikken gjennom estetisk tilsløring (vi husker hvor heftig dekorativ regi nazismen/fascismen hadde: svastika, flagg, førerkult, uniformer, blomster, vinkende barn, staute mødre og så videre) må kommunismen svare med kunstens politisering for å vise realitetene. Den skal treffe mange på en gang, men med et tydelig budskap som mobiliserer umiddelbart. Reklameplakaten vil i et slikt perspektiv være vel så relevant som diktsamlingen. Men det forutsetter en produksjonsmåte og en organisering og en kunstnerisk form som er ny og moderne.

MASSEKONSUMETS DAGLIGE MIRAKEL

Det minste en kan si om Adorno (og Horkheimer), er at de foregriper sosiologiske fore- stillinger om kultur, massesamfunn, masse- konsum og sosial kontroll. Særlig Baudrillard tar Adorno videre i klassikeren The Consumer Society (2017). Baudrillard er som Adorno opptatt av konsumets symbolske karakter. Hos Adorno fungerer konsumet som tilpasning til og aksept av det bestående. Hos Baudrillard er det konsumet i seg selv som er det bestående, det uendelige konsum. Produktene vi kjøper, er for lengst hinsides våre egentlige behov. De er kjeder og systemer av symboler som vi må forstå, slutte oss til, finne vår plass i. Enkelt sagt handler det om å plassere seg i kulturelle koder og livsstilsmønstre, i mulighetsrom som disponerer oss for uendelig konsum. Selv kroppen vår, eller særlig den, er gjenstand for ustoppelig konsum av remedier: helseråd, trenings- programmer, klær, ansiktsløftinger og frisyrer. Manipulasjonen viser seg først og fremst i en frihetsfølelse som biter seg selv i halen. Vi har utelukkende frihet til konsum og dermed kapsler vi oss inn i en evig manipulerbar loop. Konsumet er blitt et gudgitt daglig mirakel vi aldri kan flykte fra.

Dany-Robert Dufour gjør alvoret enda noen hakk mer alarmerende når han hevder at det postmoderne konsumerende individet drives mot psykosen (2015). I et samfunn dominert av kulturindustrien er alt tilsyne- latende mulig, og identiteten vår kan kobles til hva som helst. Dette fører ifølge Dufour til utrygghet og psykiske lidelser.

«FUCK OFF AND DIE»

Benjamin staket ut en kurs som på litt forskjellige måter har lett etter kreative opprørspotensialer i kulturindustrien. Musikkjournalist og kulturskribent Greil Marcus er blant de mest markante forvalterne av Benjamins posisjon. Hans verk Lipstick Traces (1989) er i form og innhold et ambisiøst forsøk på å sirkle inn opprørets muligheter i samtidens kulturindustri. Jonny Rotten løftes frem som proteststrateg mot alt som manifesterte seg som mainstraim på 70 tallet: teknokratisk velferd, pompøse forutsigbare pop og rockestjerner, thatcherisme. Protesten i Sex Pistols tilfelle fremstår som energi og raseri uten snev av akademiske pretensjoner eller politisk strategi. Den er i opposisjon til alt:

Punken bytter ut arbeid med latskap, status med avsky, berømmelse med skam, kunnskap med uvitenhet, høflighet med fornærmelse, det vakre med det stygge og det empatiske med det kyniske. Er det noe i dette som en sam- funnskritiker fra venstresiden ville kunne anerkjenne som opprør? Greil Marcus insinuerer nærmest at Adorno ville likt Sex Pistols eller i alle fall forstått deres og særlig Rottens måte å utagere på. For Adornos agg mot kulturindustri handlet om kulturindustriens forutsigbarhet, dens kommersielt motiverte formelproduksjon. Som Adorno skriver i Minima Moralia:

De sunnes sykdom lar seg ene og alene diagnostisere objektivt på misforholdet mellom den rasjonelle livsførsel og den mulige fornuftige bestemmelse for livene deres. Men sykdommens spor røper seg likevel: de ser ut som de har fått påtrykt et hudutslett med regelmessig mønster som om de drev og kamuflerte det uorganiske. (Adorno 2006 s. 82).

M.a.o.: Det å være «normal» i et sykt samfunn er i grunn en syk tilstand, nærmest den visse diagnose. Jonny Rottens «fuck off and die» blir i denne fortolkningsrammen nærmest en rasjonell respons til samfunnet, om enn i en annen språkdrakt enn Adornos.

PROTESTEN I ØYEBLIKKET

Greil Marcus sin mest treffende fortolkning av Sex pistols kobler Jonny Rotten til de franske situasjonistene på 1960-70-tallet. De opponerte mot maktsymboler og konvensjoner og huskes blant annet for slagordet «Arbeid er et helvete. Det må bli morsommere». En av situasjonistenes frontfigurer, Guy Debord, snakket til publikum via et ferdig innspilt lydbånd for å bryte det han kalte illusjonen om kommunikasjon. Guy Debord og Henri Lefevbre1 utformet en analyse av menneskers potensialer for energiutløsing gjennom emosjonell tilstedeværelse i hverdagslivets øyeblikk. Det ligger en virkelighetsforståelse her som gir mennesket korte tidsvinduer for meningsopplevelse: livet, det egentlige tilstedeværende livet «finnes» bare i korte glimt. Øyeblikket er alt. Protesten ligger i å ta konsekvensen av dette i sin egen levemåte. Protesten blir mot rutinen, kjedsomheten, arbeidslivet, mot byråkratiseringen av hverdagslivet. Hvordan skulle hverdagslivet gjøres mer interessant? Hvordan finne opp livet på nytt hele tiden? Kanskje både umulig og verdt et forsøk? Situasjonismen blir også et protestalternativ til det som Debord i sin mest kjente bok kaller skuespillsamfunnet (1967). Skuespillersamfunnet er ment som en karakteristikk av samfunnet fra 1960 tallet og fremover. Et samfunn preget av en spesiell form for fremmedgjøring: Vi er kun noe i kraft av vår posering, gjennom måten vi framtrer. Denne er tilrettelagt og manipulert av kommersiell død. Sykdom er en naturlig respons på et sykt samfunn. Punkens omvendte verdisystem og utagerende atferd blir identisk med interesser, reklame og mediatriks. Bilder, bilder, bilder. Vi er egentlig levende og unike mennesker, men tilbys roller og identiteter som vi bruker i vår egen iscenesettelse. Paradokset i dette samfunnet er at vi ikke blir synlige uten å utslette oss selv. Ingen tvil om at Adorno ville kjent seg igjen i denne karakteristikken. Benjamin ville omfavnet motstandsstrategien. De glade gutter side om side i stormens øye. Tenke seg til. Her går humor og desperasjon opp i en høyere enhet. (Debord begikk selvmord 1994). Og ikke bare det. De gjør øyeblikkets flyktighet til bærende prinsipp for levende liv og motstand. Men derfor: En protestform som er kortlivet. Den kan ikke repeteres uten å bli sin egen selvmotsigelse. Det er avantgardens kontinuerlige problem. Derfor gir det mening når Sex Pistols sin karriere varte så kort. Rolling Stones blir i samme perspektiv tilsvarende patetiske.

Når artikkelen lener seg på Sex Pistols, er det ikke fordi Jonny Rotten fremstår med utvetydig personlig troverdighet til enhver tid. Rotten er snarere et eksempel på at populærkulturen noen ganger har vist seg i stand til å avsløre både seg selv og kulturindustrien, kanskje til og med ubehagelige trekk ved samfunnet.

Noen ganger går opprør, kynisme, kreativitet og energi opp i en høyere enhet. Disse erkjennelsene utløser ingen overbevisende eller entydige motmaktstrategier mot noen av vår tids mest prekære spørsmål. Hverken sosial ulikhet og faren for økologisk sammenbrudd minsker nevneverdig i lys av våre individuelle kulturpreferanser. Men når jeg opplever gjensynet med Adornos og Benjamins tekster, med Sex Pistols og PiL, Baudrillard, Greil Marcus og Debord er jeg ikke i tvil om hvorfor summen av disse posisjonene gir håp: De tar samfunnet og menneskets opplevelse av samfunnet svært alvorlig. Det er et eksistensielt trøkk over opplevd samfunnsutvikling, et raseri, en fortvilelse, ja kanskje til og med en desperasjon som dagens politikk og mainstream kunst- og kulturvirksomhet som oftest mangler. Dette jeg skriver om populærkultur og fortolkningsstrategier er uforenlig med snusfornuftig livsanskuelse i skjæringspunktet mellom nyliberalisme og sosialdemokrati. Rett og slett fordi vi nå vet at vi er blitt lurt. Selv om de fleste med makt i dette samfunnet vil ha oss til å tro at vi er lykkelige. Det er en lovende start på noe vi enda ikke kjenner til.

Litteraturliste:

Adorno T.W. (2010) Minima Moralia Pax Forlag. Oslo

Adorno T.W. & Horkheimer M. (2011) Opplysingens dialektikk. Spartacus forlag Baudrillard J. (2017) The Consumer Society. Myths and Structures. Sage. London Benjamin W. (1973) Kulturindustri. Udvalgte skrifter. Rhodos

Debord G. (2009) Skuespillsamfunnet. Gasspedal og News from NowHere. Bergen og Oslo Dufour D.R. (2010) The Art of Shrinking Heads. Camden House. New York.

Jeffries S. (2017) Grand Hotel Abyss. The Lives of the Frankfurt School. Verso. London Lefebvre H. (1971) Everyday life in the modern world. Allen Lane The Penguin Press Marcus G. (1989) Lipstick Traces. The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts

Reynolds S. (2005) Rip it up and start again – Postpunk 1978–1984. Penguin Books