Fra Arbeiderpartistat til multikulturalisme?

Terje Tvedts kritikk av det han kaller «det internasjonale gjennombruddet» i det norske samfunnet har mange interessante elementer. Men når han gir bistanden så dominerende plass, betyr det samtidig at han skyver den økonomiske imperialismen i bakgrunnen. Han interesserer seg lite for norske oljeinvesteringer, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter, norske interesser i de globale storselskapene eller våpeneksporten. Da blir det ingen fulltreffer om målet er å gi en overordnet maktanalyse av det norske samfunnet i de siste tiåra.

Jørn Magdahl er historiker, tidligere leder av RV kommunestyrerepresentant for Rødt i Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme)
Foto: Dreyer Forlag

Gjennom tre tidligere bøker har Terje Tvedt analysert en grunnleggende vending i norsk historie fra 1960-tallet til i dag, som han har karakterisert som «det internasjonale gjennombruddet.»¹ I en ny fjerde bok gjør han nå et svært ambisiøst forsøk på å videreføre analysen til en overordnet syntese om hvordan vi skal forstå det moderne Norge. Her knytter han systematisk an til Jens Arup Seips berømte foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»² og har som prosjekt å analysere det som skjedde i perioden etterpå.

Forsøk på syntese

På et generelt grunnlag er det liten tvil om at historiefaget som en singulariserende vitenskap som i stor grad er konsentrert om unike begivenheter og utviklingsforløp, har svært godt av mer grunnleggende debatt om periodebekrivelser, grunnleggende drivkrefter, vendepunkt osv. Det er da også en klar styrke i prosjektet til Tvedt at det er intellektuelt utfordrende og kan egge til motforestillinger, begrepsutvikling og videre undersøkelser. Men selv om noen historikere har vært i aktive i diskusjonen om Tvedts synspunkter³, har debatten om Det internasjonale gjennombruddet først og fremst inngått i det aktuelle ideologiske ordskiftet om innvandring, integrering og islam.

Tvedt har som kjent fått entusiastiske bifall fra innvandringsmotstanderne langt ute på høyresida, og spesielt fra Hege Storhaug som har vært overbegeistret for Det internasjonale gjennombruddet. Det kan sikkert hevdes at noe av denne begeistringen skyldes dårlig leseevne, og at Tvedt ikke kan stilles til ansvar for hvordan forskningen hans blir brukt, men det er dessverre ikke noe rart at rasistene synes de kan søke legitimering gjennom en del av det han skriver. Lektor Øyvind Andresen, tidligere fylkesleder i Rødt i Vest Agder, har hevdet⁴ at dette på deler av venstresida blir brukt som en sperre mot «å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.» I forsøkene på å underminere bokas relevans lukker disse «kritikerne for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvfølgelig ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg stadig mer sekterisk og irrelevant» (!). Andresen mener at «Det internasjonale gjennombruddet kan sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.» Han tror «også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid». Flere anmeldere har skrevet noe liknende, men tvert imot dette vil jeg hevde at svakheter ved Tvedts teorier blir ekstra tydelige når han forsøker å heve dem til en overordnet syntese om nyere norske historie.

Norge etter «ettpartistaten»

Jens Arup Seip hadde noen herlige spissformuleringer om maktutøvelsen under «Arbeiderpartistaten», men han hadde som uttrykt metode at han analyserte samfunnet ovenfra – gjennom de politiske elitenes stilling. Grunnen til at noe av analysen i Fra embetsmannsstat til ettpartistat fortapte seg ganske raskt, var nettopp at han var særlig opptatt av de sidene ved styringssystemet som hadde sitt grunnlag i «partiørnens» langvarige flertallsstilling i Stortinget, som jo gikk tapt allerede i 1961. Andre analyser har lagt større vekt på mer bestandige sider ved «Arbeiderpartistaten» – og dermed på en mer «langsom» forvitring av denne. Det gjelder f. eks. Edvard Bull d.y. – i Fra bøndenes og husmennenes samfunn til organisert kapitalisme⁵, og teorien om det korporative samarbeidet gjennom «toppenes partnerskap». Det gjelder f.eks. også Berge Furre med sin beskrivelse av «den sosialdemokratiske orden», og den gradvise oppløsningen av denne.⁶

For meg synes de to vesentligste sidene ved utviklinga av det moderne Norge å være:

1) En mer reindyrka markedskapitalisme, som har undergravd viktige sider ved klassekompromisset og «den organiserte kapitalismen», slik den artet seg i de lange oppgangsperioden fra 1945 – og til langt ut på 1970-tallet.

2) En kraftig styrking av lille Norges internasjonale økonomiske og politiske stilling – i hovedsak på grunnlag av oljeøkonomien, men også gjennom en omlegging av USA og NATOs strategi, som har ført Norge inn i en rekke angrepskriger.

På begge punkter er det avgjørende å se internasjonale utviklingstendenser og særtrekk ved Norge i sammenheng. På samme tid som klassekompromisset har vært under sterkt press, har oljeøkonomien bidratt til at forskjellene mellom forholda for folk flest i Norge og i mange andre mer kriserammede europeiske land har økt. Markedsliberalismen har fått ideologisk hegemoni i norsk politikk, og har i gjennomføringen kunnet støtte seg på EØS-avtalen og en svekket sjølråderett. Norges økte økonomiske styrke har sammenfalt med en ytterligere globalisering og styrket Norges rolle som imperialist.

På mange måter er «det internasjonale gjennombruddet» en god betegnelse på denne perioden i norsk historie. Avhengigheten av EU og USA har økt, samtidig som Norges egne internasjonale rolle har blitt sterkere. Men det viktige her er jo å drøfte hva Tvedt legger i begrepet.

Tredelt teori

Jeg oppfatter Tvedts teori som treleddet:

1) Under forehavende av å spre universelle utviklingsmetoder og universelle menneskerettigheter har Norge blitt en betydelig internasjonal bistandshjelpsaktør.

2) Dette er blitt drevet gjennom av en humanitær-politisk elite. Det dreier seg her om et voksende sjikt av mennesker, bundet sammen i et normfellesskap, som sirkulerer mellom jobber i politikk, NGOer, forskning osv., og hvor hele feltet overrisles av økonomisk støtte fra en pengesterk stat. Toppen i dette sjiktet kommer fra ulike partier, men har sitt senter i Utenriksdepartementet, ifølge Tvedt.

3) Som en forlengelse av utviklingspolitikken har dette sjiktet vært en drivkraft for en liberal flyktningpolitikk og et multikulturelt statsbyggingsprosjekt, som både er ideologisk og økonomisk motivert, og som Tvedt spår vil få enorme langtidsvirkninger på det norske samfunnet. Den humanitær-politiske eliten opererer som et «godhetstyranni», som vokter den moralsk korrekte oppfatningen av dette feltet.

Relevant kritikk av «universalismen»?

Tvedt viser godt hvor hvordan forestillingene om universelle menneskerettigheter – bevisst eller ubevisst – blir misbrukt. Bombinga av Libya er det klareste eksempelet. Han argumenterer også sterkt for at norsk bistandspolitikk er preget av en ny form for paternalisme. I form skiller den seg den klart fra den gamle etnosentrismen der andre samfunn og kulturer blir nedvurdert, men ideene om universalisme gir noen av de samme konsekvensene. Om en tenker at alle religioner og kulturer grunnleggende sett har de samme verdiene – og at alle mennesker har de samme ønskene for et godt liv, så kan norsk bistand uproblematisk bringe «de andre», de hjelpetrengende høyere opp på en felles utviklingsstige. Også her underbygger han med mange treffende eksempler. Norsk bidrag til statsbygging i Sør Sudan ser til tross for muligens gode intensjoner, å være en like stor tragedie som «innsatsen» i Libya og Afghanistan. Han har med en del tragikomisk eksempel på forfeila bistandsprosjekter, og mener at det er eksempler på at noen av de mest framtredende i det humanitær-politiske komplekset har snakket om å redde millioner fra sultkatastrofer – og ikke oppnådd noen verdens ting.

Gunnar M. Sørbø anerkjenner, som meg, betydningen av dette når han skriver om boka i Morgenbladet⁷, men det er åpenbart betimelig når han påpeker at «som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppgradert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrer seg om en retorisk framstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske eliten), og analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. … alle regjeringer iscenesetter seg selv for å bruke et av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de i sin helhet forfølger en politikk basert på det de sier.» Tvedts analyse er ikke uten vektlegging av økonomiske motiver når han analyserer hvorfor organisasjoner driver bistand og vil ta imot flyktninger, men i likhet med Sørbø mener jeg han blir utydelig når han skal forklare hvorfor Norge agerer som det gjør i internasjonal politikk.

Treffer ikke på helheten

Selv om en del av Tvedts kritikk av det voksende internasjonale norske engasjementet er viktig, er det likevel merkelig at han til de grader lar bistanden dominere fortellingen om det «internasjonale gjennombruddet». Den økonomiske imperialismen forsvinner i bakgrunnen. Det gjelder slikt som de norske oljeinvesteringene, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter og norske interesser i de store globale selskapene osv. Det gjelder også de økonomiske og «sikkerhetspolitiske» drivkreftene bak den økende norske våpeneksporten, og i stor grad tilknytningen til EU gjennom EØS.

Det blir også feil å definere de siste tiåras historie i Norge bare ut fra «det internasjonale», og uten å gå inn på utviklinga av de grunnleggende maktforholda i Norge.

Den humanitær-politiske eliten

Den humanitær-politiske eliten har i følge Tvedt kjempestor ideologisk makt, og har til og med greid å knytte tradisjonelle næringslivsaktører, viktige medier, og vanlige norske organisasjoner som tidligere ikke har vært engasjert i humanitært arbeid eller internasjonalt utviklingsarbeid, inn i sitt prosjekt, ideologisk og praktisk. Også utdanningsvesenet har fått en enorm betydning for å oppdra befolkningen i denne tenkemåten, mener Tvedt.

Tvedt mener ikke at denne eliten har avgjørende generell makt, men at den makta den har altså er viktig nok til å prege en helt epoke i norsk historie. For meg blir det uklart hvordan Tvedt plasserer den humanitær-politiske eliten i forhold til borgerskapet og til andre eliter. I foredraget sitt på Litteraturhuset⁸ sa han bare at det ikke var Røkke og det tradisjonelle borgerskapet som ville bombe Libya. Tvert om er det norske selskap som trives godt i de diktaturstatene der de er, og ikke ønsker seg humanitære intervensjoner e.l. Her trengs det flere studier, men det er jo ikke noe nytt i at det fins sjikt som representerer de helhetlige interessene til borgerskapet bedre enn det den enkelte næringsaktør er i stand til. Det gjaldt f.eks. den norske embetsmannsstanden ved det liberalistiske økonomiske gjennombrudd i Norge på 1840-tallet, der mange kapitalister først og fremst tenkte på egne særinteresser. Det gjaldt også Gerhardsen og de andre lederne i Arbeiderpartistaten, som voktet klassekompromisset. Tvedt har opplagt rett i at det fins en del betydelige «kosmopolitiske» politiske ledere (av typen Støre, Brende, Barth Eide) som sirkulerer mellom viktige norske og internasjonale posisjoner og mellom politikk og organisasjonsliv, men andre deler av den/de øverste politiske elite(r) har andre plattformer, og det er ingen enkelt øvelse å skille ut disse lederne som et eget sjikt. Personer som Harlem Brundtland, Jagland og Stoltenberg har norsk politikk som grunnlag for sine internasjonale karrierer.

Det er et hovedpoeng for Tvedt at en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på det humanitærpolitiske feltet er avhengige av statsmidler, og at dette i mange sammenhenger gjør dem til noe bortimot statens forlengede arm. Samtidig vet vi at mange av disse organisasjonene ofte er kritiske til den statlige politikken. F.eks. har mange NGOer drevet fram kritikk av plasseringene til Oljefondet. Selv om mange sirkulerer mellom jobber i det offentlige og i NGOene, kunne jeg tenkt meg at Tvedt skilte klarere mellom det han oppfatter som et elitesjikt med stor makt, og de mange organisasjonsansatte- og aktivister som nok bruker mye tid på å skrive søknader om offentlig støtte og rapportere på denne, men som likevel fungerer som en kritisk opposisjon i mange sammenhenger. Arnfinn Nygaard, som er seniorrådgiver i det såkalte RORG-samarbeidet⁹, mener omleggingen av NORADs informasjonsstøtte fra 90-tallet nettopp har gitt flere NGOer armslag til å kritisere de humanitære organisasjonene (og «godhetsregimet») når dette er nødvendig. Han kritiserer Tvedt for å «retusjere» vekk dette.¹⁰

Tvedts avdekking av korporativt samarbeid på det humanitær-politiske feltet er interessant, men det har også mange fellestrekk med slikt samarbeid på andre samfunnsområder. Enten vi går til arbeidsliv, høyere utdanning, mediene eller kultursektoren, finner vi store sjikt som er knyttet til staten – bl.a. gjennom offentlige bevilgninger, men som kan stå i et motsetningsfylt forhold til «makta».

Multikulturalisme?

Tvedt legger stor vekt på å vise at den norske staten har gått fra et nasjonsbyggingsprosjekt til å ville bygge det han karakteriserer som en multikulturell stat. Som ellers bygger analysen på retorikken, på en diskursanalyse av formuleringer i offentlige utredninger. Mot dette kan først og fremst innvendes at hovedsignalene til de store partiene gjennom flere år er at det trengs en mer restriktiv flyktningpolitikk. Det er liten tvil om at innvandringen er så pass stor at dette vil bli et viktig politikkfelt i overskuelig framtid, men det er betenkelig at Tvedt samtidig som han mener at innvandringen truer velferdsstaten¹¹, ikke har i synsfeltet at det er endrede akkumulasjonsbetingelser for kapitalen (den markedsliberalistiske vendingen) som virkelig undergraver velferdsstaten. Det norske samfunnet er på mange måter blitt flerkulturelt, men dette er ikke det samme som at staten og den statlige politikken, selv før Listhaug, i noen meningsfylt forstand var blitt «multikulturell». Norsk integreringspolitikk har (i praktisk politikk) nok hatt vanskeligere for å avgrense seg fra «mykassimilering» enn fra en fragmentering av samfunnet etter etniske skillelinjer. For øvrig vil bestrebelser på å unngå assimilering og segregering på mange måter være to sider av samme sak.

Det er interessant, og litt tragikomisk, når Tvedt viser eksempler på at offentlige utredninger forsøker å erstatte «norsk kultur» med «rikskultur». Vi så det også ved 200-årsjubileet for 1814 at «det offisielle Norge» er redd for alt som appellerer til den nasjonale identiteten. Men jeg tror nok denne statlige «kosmopolitismen» er nærmere forbundet med ønsket om å bli en del av EU og delta i globaliseringen enn med ønsket om en liberal innvandringspolitikk. Det er ingen uoverstigelig motsetning mellom en klarere definering av politiske og kulturelle særtrekk ved den norske nasjonen, og en politikk som integrerer minoriteter – dvs. gjør det mulig for dem å bli til deltakende samfunnsmedlemmer gjennom jobb, politisk deltakelse, organisasjonsmedlemskap og norskspråklige ferdigheter – samtidig som kulturen deres (med noen få nødvendige unntak) blir respektert.

En betydelig del av boka til Tvedt dreier seg om forholdet til islam og om hvordan muslimer blir «tatt imot» i det norske samfunnet. På Litteraturhuset sa Tvedt at han ikke ønsket seg noen annen debatt om islam enn om hvilket som helst annet fenomen, men her bringer han lite nytt til debatten. Jeg nøyer meg på dette punktet med å vise til anmeldelsen min av den forrige boka hans.¹²

I destillert form?

Tvedt konkluderer boka si slik:

«Da Jens Arup Seip analyserte det norske sosialdemokratiets «ettpartistat» i 1950- og 60-årene oppsummerte han: «Vi møter hos oss slike tendenser som vi skimter alle vegne, men vi møter dem i forsterket form, i et renere destillat.» Norge fremsto mente Seip, overnormalt».

Jeg har vist at under det internasjonale gjennombruddet fremviste Norge i destillert form hva som definitivt i samme periode også har vært viktig i andre lands historie. Internasjonaliseringen av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave.»¹³

Om «den markedsliberalistiske vendingen», eller hva vi skal kalle det, tror jeg vi kan si at det også er sterke likhetstrekk mellom Norge, og andre vestlige kapitalistiske land, men at felles utviklingstrekk i Norge framtrer i mindre destillert form, pga. oljeøkonomien – og fordi fagbevegelsen tross problemer fortsatt er mer intakt. En historieteori om det moderne Norge bør se markedsliberaliseringa og styrket norsk imperialisme som to sider av et globalisert Norge, der det tradisjonelle borgerskapet ikke bare besitter mer rikdom, men sannsynligvis også har mer makt enn noen gang før.

Noter:

1. Jeg anmeldte Terje Tvedts forrige bok «Norske tenkemåter» i Gnist 1/17. Anmeldelsen her kan med fordel leses i sammenheng med denne.
2. Foredrag i Det norske Studentersamfund høsten 1963, utgitt av Universitetsforlaget sammen med andre essays, 2. opplag 1974,
3. Her bør særlig nevnes Anne Minken og Ola Innset, som i henholdsvis kronikk og bokmelding i Klassekampen (09.12.17 og 16.12.17) tok tak i noen eksempler på tvilsom kildebruk hos Tvedt. Det må ha fornærmet forfatteren, for når han når han på Facebooksida si kommenterer et par ankepunkter, og foreløpig ikke forøker å forsvare seg på det øvrige, så polemiserer han mot to hvis navn tydeligvis ikke er verdt å nevne. Innvendingene til Minken og Innset er viktige, men det er også å håpe at flere historikere kommer på banen i diskusjonen om den overordna karakteriseringen av den historiske perioden.
4. Fins også på Steigan.no – og på Tvedts Facebookside.
5. I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, Oslo 1975. Ottar Dahl var redaktør.
6. Berge Furre: «Vårt århundre». Se spesielt s.248 – 253.
7. Morgenbladet 22.12.17. Sørbø er sosialantropolog. Han var tidligere leder for Christian Michelsens institutt i Bergen, og den første lederen av Senter for utviklingsstudier ved universitetet i Bergen på 1980-tallet.
8. Foredrag på Litteraturhuset i Oslo 10.12.17. Møtet var arrangert av Dreyer forlag og foredraget ligger på nett.
9. RORG er forkortelse for Rammeavtaleorganisasjoner, og er et samarbeid mellom frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med NORAD mottar støtte til å drive folkeopplysning om nord/sør- og utviklingsspørsmål.
10. Dagbladet 15.01.18.
11. s. 115
12. Der skreiv jeg: «Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme, er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot er en sikker vei til å gjøre denne faren større. I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk».
13. s. 289.