Forsvar mot hvem – med hva?
Av Torgeir Salih Holgersen
Torgeir Salih Holgersen er medlem i Sagene Rødt, samfunnsgeograf og lærer i Oslo. Han har vært redaktør i medlemsavisa og medlem i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (1999–2000), og medlem i fylkesstyret (2002-2009) og leder i internasjonal gruppe (2004–2008) i Oslo SV. Meldte seg ut av SV og inn i Rødt i 2011 da SV-landsmøtet støttet norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya.
La meg starte med å klargjøre følgende: Sosialistisk tradisjon er ikke pasifistisk. Dersom valget står mellom å ta til våpen og drepe, eller bli drept selv eller se på at grunnleggende rettigheter blir tatt fra oss, har sosialister aldri nølt med å velge kampen.
Men samtidig er det viktig å huske på at «krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», for å sitere militærteoretikeren von Clausewitz. Det betyr for det første at den militære trusselen bare en av flere trusler mot de prinsippene vi moralsk kan forsvare å drepe og dø for. Vi må derfor ikke se oss blinde på den potensielle fiendens militære muligheter. For det andre er det militære forsvaret også bare et av flere midler som kan brukes til å forsvare seg mot militære trusler. Spørsmålet om bruk av voldsmakt bør anvendes for å forsvare liv og frihet bør derfor ikke gjøres til et prinsipielt spørsmål, men være gjenstand for en konkret analyse hvor svaret vil variere avhengig av tid og sted.
«Aldri mer 9. april!»
Etter 2. verdenskrig har det i Norge vært nærmest universell tilslutning til slagordet «Aldri mer 9. april». Budskapet i dette slagordet er at Norge aldri igjen må la det militære forsvaret forvitre, slik det skjedde gjennom mellomkrigstida, slik at landet vårt blir lagt åpent for angrep fra en aggressiv nasjon. Men ville det vært et bidrag til bekjempelse av nazismen om Norge faktisk hadde hatt et sterkere norsk militærvesen i 1940?
Det som gjorde Norge viktig for Hitler, var tilgangen til jern, et råstoff som er avgjørende for enhver krigførende stormakt, men som Tyskland hadde mangel på i eget land. Malmgruvene lå i Kiruna i Sverige, men transporten gikk langs norskekysten, fra Narvik. Som kjent ble ikke Sverige okkupert av Tyskland. Hvorfor ikke? Fordi Sverige var i stand til å forsvare egen suverenitet, og garanterte dermed også frie forsyningslinjer gjennom eget territorium av krigsessensielle råvarer til Tyskland. Norge derimot, hadde et så svakt kystforsvar at vi ikke evna å hevde egen suverenitet og nøytralitet overfor britene som minela norsk farvann og borda tyske transportskip. Hva om Norge hadde hatt en langt sterkere marine? Ville denne kommet kampen mot nazismen til nytte?
Dersom Norge tidlig 1940 hadde vært i stand til å sikre vår nøytralitet og suverenitet, hadde det ikke vært tyskerne men britene som hadde blitt fordrevet fra norske farvann. Om britene da hadde sett det som så essensielt å stanse de tyske malmtransportene at de likevel ville gått til aksjon, ville de altså måttet skyte mot norske krigsskip. Norge kunne dermed risikere å komme i krig med Storbritannia, parallelt med at Storbritannia var i krig med Nazi-Tyskland. Det ville ikke automatisk gjort Norge til en direkte alliert av Nazi-Tyskland, men det er heller ikke utenkelig, spesielt ikke om Norge hadde hatt en forsvarsvennlig regjering utgått av borgerlige partier, hvor det var mange medlemmer som hadde stor sympati både med Mussolini og Hitler.
Myten om universalforsvaret
Eksempelet 9. april 1940 viser viktigheten av å ha en helt konkret politisk analyse av det globale trusselbildet som grunnlag for utvikling av et relevant forsvar mot denne trusselen, og at et generelt mål om et sterkt nasjonalt militært forsvar retta mot alle mulige krenkelser av norsk suverenitet i enhver situasjon, like gjerne kan bidra til å øke styrken til en bestemt trussel.
Selv om dette premisset ikke har vært helt eksplisitt uttalt, har Norge i etterkrigstida tatt lærdom av det som skjedde 9. april 1940 ved å bygge opp Forsvaret, militært men enda mer politisk, mot det som ble vurdert som den ene store trusselen mot Norge: Sovjetunionen og sovjetkommunismen. Gitt at dette faktisk ble vurdert som den dominerende trusselen, blir NATOmedlemskapet og den forsvarsstrukturen, med hovedvekt på et invasjonsforsvar i Troms, en fullstendig logisk og sammenhengende strategi. Men hadde vi faktisk blitt utsatt for et nytt 9. april, med angrep over havet fra sør og vest, fra noen andre enn Sovjetunionen/Russland, ville det norske Forsvaret, tross Europas høyeste militærutgifter per innbygger, vært om mulig enda mer hjelpeløst enn Norge anno 1940.
Hvem kan true hvem?
Sosialister har vært uenige om hvorvidt Sovjetunionen på noe tidspunkt utgjorde noen trussel mot Norge under den kalde krigen, men det kan vanskelig hevdes at Russland utgjør noen potensiell trussel mot Norge på mellomlang sikt i dag. Det er også reelt oppfatninga i det militære etablissementet, og derfor bygges det Russlandorienterte territorialforsvaret gradvis ned.
I stedet har det norske militæret blitt lagt om i retning av i størst mulig grad å skulle kunne fylle ulike funksjoner for NATO i det som er NATOs nye misjon og konsept: Å intervenere i land overalt i verden, med eller uten FN-mandat. Det å intervenere uten FN-mandat, er en direkte forbrytelse mot freden, den groveste formen for folkerettsbrudd i følge FN-pakten.
Vi har vært vant til å tenke på det norske militæret som et defensivt forsvar som kun skal brukes til å forsvare Norge mot angrep utenfra. Nå må vi erkjenne at mens ingen truer Norge i dag, er det norske militæret en integrert del av trusselbildet for folk i andre deler av verden.
Selv om ingen truer Norges suverenitet som lojalt NATO-medlem, ville situasjonen fort bli annerledes om vi lykkes med få slutt på at Norge utgjør en trussel mot andre land, og får Norge utmeldt av NATO. Om en framtidig reelt venstreorientert norsk regjering også sto opp for internasjonal solidaritet på andre måter, for eksempel ved å lede an i en internasjonal boikottkampanje mot Israel til støtte for palestinerne, og gjennom å samarbeide med ALBA-landene i Latin-Amerika om å bygge et globalt økonomisk alternativt til frihandelskapitalismen, ville trusselbildet skjerpes ytterligere. Det er heller ingen tvil om trusselen minst sannsynlig ville komme fra Russland.
Kan vi forsvare oss militært mot USA?
Det å skulle bygge et militært forsvar i Norge som kan være relevant mot en mulig invasjon fra USA, er en langt mer formidabel oppgave enn å opprettholde et relevant forsvar mot Russland. For det første har Norge en veldig kort grense mot Russland, og Russlands eneste angrepsvei ville måtte komme nordfra, enten vi snakker over land, hav eller luft. Den forsvarsstrukturen Norge har i dag, med et fokusert forsvar i nord, som er relevant mot Russland, er derimot helt irrelevant dersom angrepet skulle komme fra USA eller andre NATO-allierte. Som Nazi-Tyskland dokumenterte i 1940, kan det komme fra alle andre retninger enn akkurat fra nord, og gjerne samtidig.
For det andre har USA for et langt større og mer høyteknologisk militærvesen, med evne til å tilintetgjøre på kort tid militærvesenet i land som Russland ville hatt adskillig mer problemer med. Libyakrigen i 2011 viste hva NATO kan gjøre med et suverent lands militærvesen fra lufta på kort tid.
For det tredje er Norge militærteknologisk bundet så tett opp i USA at vi trolig må kvitte oss med nesten ethvert eksisterende våpensystem om vi skal kunne bruke det til å forsvare oss mot det samme USA. Om den politiske alliansen med USA forsvinner, kan vi se langt etter reservedeler. Bare Russland sitter i dag på en helhetlig alternativ våpenteknologi som på noe vis kan matche USAs. Men skal vi basere oss på russiske våpensystemer, vil vi lett bli like avhengige av Russland politisk som vi i dag er av USA. Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ville det være uakseptabelt.
Det tredje alternativet er å bygge opp et egen helhetlig militærindustrielt kompleks. Det vi har i dag, er bare enkeltelementer som er så integrert i NATO-systemet både kommersielt og teknologisk at det neppe ville være noe å basere seg på.
Et mer realistisk alternativ for et militært uavhengig Norge, er det som per i dag er Rødts forsvarspolitiske strategi; et lavteknologisk militærvesen som ikke satser på å stanse en invasjon, men heller gjøre motstand i etterkant; en geriljaforsvarsstrategi basert på Heimevernet. USA har tidligere gått på tap mot denne typen fiende, men da snakker vi om for 40 år siden, og vi snakker om kolossale sivile tap for USAs fiende. I dag, med blant annet droneteknologi, er det på ingen måte gitt at en norsk motstandsstyrke i uniform i fjellheimen ville påført en amerikansk okkupant så mye som en tapt soldat.
Hva med Irak og Afghanistan? Ja, men der er USAs og NATOs tap et resultat av USAs statsbyggingsprosjekt, hvor soldatene har blitt gjort sårbare for å vinne «hearts and minds», ikke for å etablere territoriell og politisk kontroll, og av en motstander som har som hovedmål å bekjempe statsbygginga, helt uten hensyn til eget lands sivilbefolkning. En kampstrategi, helt på utsida av Folkeretten, med bruk av geriljastyrker som bevisst gjemmer seg i befolka områder, bruker sivile klær og selvmordsbombing som sentral strategi, er selvsagt helt utelukka som motstandsstrategi for et demokratisk sosialistisk Norge.
Slik jeg ser det, er det ingen realisme i at et NATO-uavhengig sosialistisk Norge skulle kunne hindre USA fra å invadere og ta kontroll over landet vårt, om USA bestemmer seg for det, med mindre vi knytter oss like tett til en allianse med Russland som vi i dag er knytta til USA. Prisen for å yte militær motstand etter en invasjon vil også lett bli alt for høy sett i forhold til de militære tapene vi kunne regne med å klare å påføre okkupanten.
Et politisk-økonomisk forsvar
Selv om USA ikke ville hatt store militærtaktiske problemer med å gjennomføre en militær intervensjon som å fjerne en framtidig sosialistisk norsk regjering, er det likevel ikke særlig sannsynlig at USA ville valgt en slik strategi.
Økonomiske sanksjoner og sabotasje hvor målet er å undergrave den folkelige støtten til regjeringa innad i landet, er langt mer sannsynlig. Det å ha kutta alle militære bevilgninger vil i en slik situasjon bidra til at større økonomiske midler vil være frigjort til å fortsette å dekke befolkningas grunnleggende behov, og dermed motstå den økonomiske krigføringa fra USA og EU.
Det at trusselen mot et NATO-uavhengig Norge ville komme fra imperialistiske stormakter hvor myndighetene i noen grad er avhengige av støtte fra folket i eget land, er en viktig faktor å ta med i betraktning. Før et angrep kan gjennomføres, må det gjøres et arbeid overfor opinion for å rettferdig gjøre krigen. Kostnadene ved et angrep avhenger også av hvor stor støtte angriperstaten får fra andre land. Et avvæpna Norge som bruker oljepenger på miljøteknologi og økonomisk støtte til fattige i andre land, vil vanskeliggjøre det å bygge opp den nødvendige skremselspropagandaen som skulle rettferdiggjort et angrep. Venezuela har trolig skaffet seg betydelig mer sikkerhet mot et angrep fra USA gjennom de politiske alliansene landet har etablert gjennom å finansiere ALBA-samarbeidet, og gjennom velferdsprogrammene som inkluderer subsidiert fyringsolje til fattige i USA, enn gjennom innkjøp av moderne russiske våpensystemer.
Uten å bli pasifister bør vi derfor gå inn for full nedlegging av det norske militæret, ganske enkelt fordi dette vil styrke mulighetene for å forsvare de verdiene og prinsippene sosialister alltid har satt høyest, både for oss selv og for folk i andre deler av verden. De eneste militære kapasitetene vi vil ha nytte av, er de som har en funksjon i fredstid. Det vil i første rekke inkludere Kystvakten, som det ville være naturlig å legge inn under politiet.
Organiser militærnekting!
I overskuelig framtid er det mer betydningsfullt hva slags holdning vi inntar til det eksisterende norske NATO-forsvaret enn hvordan vi definerer vårt helhetlige forsvarspolitiske alternativ.
Det danske forsvaret opplevde for en stund siden store problemer med å stille nok styrker fordi stadig færre ville la seg verve under perioden med harde kamper og betydelige tap i Afghanistan. Dette var gode nyheter for alle som ønsker å svekke NATOs muligheter for å føre krig. Spørsmålet er om vi kan klare å oppnå den samme effekten, uten å måtte gå veien om like mange soldater som blir drept.
Når mange på venstresida har støtta verneplikten både i teori og praksis til nå, har hovedbegrunnelsen vært at brei deltakelse er viktig for å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret. Vi må imidlertid forholde oss til at myndighetene i Norge har sendt det norske militæret inn i en rekke folkerettsstridige krigsoppdrag i løpet av de siste to tiårene, og at det vernepliktsbaserte Forsvaret vårt ikke har lagt noen demper på dette. Tvert imot.
Det har i flere år nå vært slik at verneplikten reelt har vært frivillig. Siviltjeneste er avvikla for militærnektere, og det holder lenge å virke umotivert på sesjon for å slippe unna. Likevel ønsker Forsvaret selv å opprettholde den formelle vernepliktsordninga, og nå har den til og med nylig blitt utvida til å inkludere kvinner. Grunnen er at Forsvaret veit at de beste soldatemnene ikke er de våpengale og skolesvake bajasene som er de som vil melde seg i et helt frivillig system.
Det norske militæret ønsker og trenger den skoleflinke, pliktoppfyllende, gutten som svarer høflig og positivt på alle spørsmål om han kan tenke seg å gjøre noe for landet sitt på sesjonen, uten at han i utgangspunktet hadde tenkt seg en militær karriere. Det er han som skal analysere informasjon som gjør det mulig å identifisere relevante bombemål i den neste NATOkrigen for regimeendring.
Forsvaret trenger også den politisk engasjerte jenta som lar seg begeistre om fortellinga om NATO-soldater som sørger for at jenter får utdanning i Afghanistan. Det er hun som skal kroppsvisitere kvinnene ved en kontrollpost i det neste landet som kommer under NATO-okkupasjon.
Vårt mål må være å nekte det norske NATO-forsvaret tilgang til disse menneskelige ressursene som de ønsker seg i størst mulig grad gjennom å kjøre en offensiv antiimperialistisk militærnektingskampanje. Vi bør organisere kampanjer for å få flest mulig til å skrive under på at de vil nekte militærtjeneste, vi bør dele ut løpesedler til ungdom som skal på sesjon, og vi bør engasjere elever på skolene for å nekte Forsvaret å komme for å informere om utdanning i Forsvaret. Dersom de likevel kommer, bør vi sørge for at de også møtes med protester, kritikk og mer informative løpesedler enn de Forsvaret selv har med seg.
Gjennom en slik kampanje kan vi samtidig nå ut til langt flere enn i dag med informasjon om hvordan NATO undergraver internasjonal fred og Folkerett, og om hva de «humanitære oppdragene» i andre deler av verden reelt handler om. Det er på den måten vi i dag mest effektivt kan bidra til å forsvare de verdiene og prinsippene som sosialister før oss har vært villige til å drepe og dø for.