av Elling Batman Zedong
Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger.
Utopien skildrer menneskenes drømmer om en bedre verden. Den beskriver i detalj hvordan samfunnet kan være, og ofte hva som er galt med samfunnet sånn det er organisert i dag. Vi har latt utopi bli et skjellsord. Vi har tillatt den herskende klasses ideologer å framstille det som tåpelig og dumt å drømme om en bedre verden. Drømmen om et bedre samfunn er sjølve forutsetninga for sosialistisk tenkning, hele grunnlaget for noen slags form for kommunistisk bevegelse. Dette har vi velvillig latt framstå som noe naivt, bortkasta og tåpelig.
Det er ikke noe rart at utopien er sett på som tåpelig i det kapitalistiske samfunnet. De fleste samfunnskommentatorer og ideologiprodusenter har som oppgave å forsvare dagens samfunn, å lage systemer som rettferdiggjør undertrykking og hevder at forandring er umulig. Det er mer rart at den sosialistiske bevegelsen sjøl ser ned på utopien, og ser på den som en avsporing, og kanskje til og med skadelig.
De utopiske sosialistene fra den franske revolusjonen hadde den svakheten til felles at de så på visjonen om det perfekte samfunn som det viktigste, og at sjølve ideen om det sosialistiske samfunnet kunne være nok i seg sjølv til å realisere det. De så for seg at rike velgjørere ville innse sosialismens overlegenhet og derfor finansiere innføring av den. Den sosialistiske modellen ville spre seg fra deres lille sosialistiske øy, og til slutt omfatte hele menneskeheten. De trodde at menneskets gode vilje, eller egentlig overklassens gode vilje, ville være nok til å skape et samfunn til beste for alle samfunnets innbyggere. De var sosialister i den forstand at de ville bygge samfunn uten undertrykking, men i hovedsak ikke i den forstand at de så på klassekampen som redskap til forandring. Marx og Engels i Kommunistenes Forbund viste at arbeiderklassen hadde objektive interesser av å styrte det kapitalistiske samfunnet, og at de store historiske samfunnsendringene besto i at en økonomisk samfunnsklasse tok makta fra den gamle herskerklassen. Arbeiderklassens kamp var det avgjørende for samfunnsendring, og alle krefter måtte kastes inn for å styrke arbeiderklassens kampkraft. Kritikken av den utopiske sosialismen var nødvendig fordi den detaljerte utopien kunne skape unødvendige motsetninger i arbeiderklassen. Men det viktigste var kanskje at den materialistiske dialektikken viser at den materielle virkeligheten skaper forutsetningene for tankene våre. Derfor kunne de si med sikkerhet at en detaljert beskrivi samfunnsmodell som var tenkt ut under kapitalismen, ville være feil. Det er umulig for et kapitalistisk menneske å vite i detalj hva som er et godt samfunn for en beboer i et sosialistisk eller kommunistisk samfunn.
Dagens sosialister og kommunister har lest Marx og Engels og deres kritikk av datidas utopister, og kasta barnet ut med badevannet. De forstår kritikken av den utopiske sosialismen, men tolker kritikken som en avvisning av hele den utopiske tradisjonen. Dagens sosialister har lest Det kommunistiske manifest, men er bare i stand til å forstå halve boka, fordi de knapt har lest en eneste utopi. Dagens sosialister tror at den utopiske sosialismen står i skarp motsetning til marxismen, og var en fase i sosialistisk teori vi er ferdige med, som vi bør ha lagt bak oss. Resultatet er at dagens sosialister og kommunister knapt er i stand til å si noe særlig om hvordan det kommunistiske samfunnet kan komme til å se ut. Det er ikke så rart; de har ikke lest et eneste forslag til organisering. Vi tør ikke skrive en for detaljert veibeskrivelse, fordi vi regner med at kartet ikke vil stemme med veien, og vi ender opp uten ide om hvor vi skal.
Vi har en kritikk av dagens samfunn, men ikke noen visjon utover det helt generelle, av typen frihet, velstand og demokrati.
Begrepet utopi betyr ikke beskrivelse av noe ønskelig, men umulig, sånn som begrepet ofte blir brukt i dagligtale. Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger. Gratis mat til alle? Fullt gjennomførbart. Opphevelsen av eiendomsrett? Mesterlig sannsynliggjort igjen og igjen innen den utopiske tradisjonen. Rullende fortau? Fullt mulig, om enn kanskje litt lite ønskelig sett med dagens økologiske øyne. Kvinnefrigjøring, opphevelse av skille mellom arbeid og fritid, oppheving av de seksuelle legningene? Praktisk gjennomførbart, ønskelig og ganske sannsynlig, ville jeg si.
Beskrivelsen av paradis derimot, hvor lammet og løven ligger sammen og koser seg i sola er ikke utopisk. Den kunne vært en del av en utopisk beskrivelse hvis en sannsynliggjorde hvorfor løven var blitt vegetarianer gjennom DNA-manipulasjon for eksempel, men så lenge visjonen ikke er gjennomførbar, så faller den utenfor den utopiske tradisjonen.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, leste vi en del klassisk litteratur læreren mente var viktig for vår allmenndannelse, deriblant 1984 og Fluenes herre. Uten at jeg har oversikt over hva dagens ungdomskoleelever leser, så er det to bøker jeg er glad for at jeg har lest, bare for å ha sagt det. Jeg leser bøkene som kritikk av de sosialistiske forsøkene. De kan kanskje se oss noe om sosialismens fallgruver, om maktmisbruk og snikende innføring av nye klassesystemer. Sånt burde jo være gull for den maoistiske tradisjonen, men likevel sitter jeg igjen med en litt uggen følelse i munnen. Bøkene passer nemlig veldig godt inn i den rådende ideologien vi blir pådytta; du har ikke en sjanse! Hvis du vil forsøke å forandre verden til et bedre sted, er du garantert at du gjør vondt verre. Verden kan ikke forandres, på grunn av menneskenes iboende ondskap. Det vil alltid være noen som vil ha mere enn andre, eller mennesket er maktsjukt av natur. Hvis du ikke har hørt sånne utsagn, så er sjansene store for at du aldri har diskutert sosialisme eller kommunisme.
Til en viss grad inspirerte den første sosialistiske revolusjonen i 1917 til nye ideer om hvordan samfunnet kunne organiseres, og det finnes fortsatt noe utopisk litteratur fra opp til 1930-tallet. Men for de sosialistiske partiene sto beskrivelser av det gode samfunn i veien for solidariteten med det sosialistiske eksperimentet i Sovjet. Vi skulle agitere for en utvikling som ligna på den Lenin beskreiv, og egne utopier kunne komme i konflikt med utviklinga i Sovjet. Lenin sjølv kom med en kritikk av den utopiske sosialismen som er mindre inkluderende og mer skråsikker en den Marx og Engels hadde fremma. Denne kritikken skulle fungere intellektuelt disiplinerende for arbeiderbevegelsen internasjonalt og i Sovjet. Hva sosialisme betyr, var opp til Det øverste sovjet og sentralledelsen i partiet. Da den norske m-l-bevegelsen oppsto, var den inspirert av sosialismen i Kina, og agiterte for den. Vi trengte ingen egne visjoner som kunne stride med det kulturrevolusjonære Kina.
I dag har vi ingen sosialistiske land å se til. Vi har ingen virkeliggjort sosialisme vi kan vise til for å sannsynliggjøre en sosialistisk utvikling, og ihvertall ikke som vi kan bruke for å vise hvor ønskelig det er med en kommunistisk revolusjon. Denne arven etter Lenin har vi tatt vare på av gammel vane. Det er ingen igjen som husker at sosialismen bare var en drøm, så vi har slutta å drømme om den. Faen!