Ukategorisert
I et essay fra 1930 kom John Maynard Keynes med en dristig spådom om de økonomiske mulighetene for hans barnebarns generasjon. Ingen, mente han, vil måtte jobbe mer enn 15 timer i uka. Den teknologiske utviklingen, og den økonomiske veksten med den ville for første gang i historien gi menneskeheten muligheten til å bruke det meste av tida si til annen aktivitet enn den som er nødvendig for å sikre sin egen overlevelse.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Eduardo Alexander
Keynes er ingen hvem som helst. Da etterkrigsøkonomien skulle organiseres i vår del av verden, var det hans ideer og teorier som ble lagt til grunn, og ikke bare blant sosialdemokrater. Så sent som i 1971 erklærte selv USAs erkekonservative president Richard Nixon at han var keynesianer. Likevel, til tross for at Keynes’ spådommer om den økonomiske veksten siden 1930 i stor grad har slått til, og til tross for at generasjonen han skriver om nå befinner seg i pensjonistenes rekker, virker visjonen hans kanskje enda fjernere i dag.
Til tross for sine visjoner, var Keynes ingen radikaler. Han var medlem av det britiske liberale partiet, han hadde liten tiltro til arbeidsfolks evne til å styre økonomien og landet, og han slo ved en anledning også fast at i kampen mellom klassene sto han på borgerskapets side. I tråd med denne grunnleggende holdningen avviste han også Marx som utdatert, uvitenskapelig og uten relevans for den moderne verden. Men om noen kan forklare hvorfor Keynes tok feil, så er det nettopp Marx.
Rikdom og arbeidstid
Keynes gir i sitt essay uttrykk for en viktig sammenheng. Rikdommen som eksisterer i et samfunn, er et uttrykk for en viss arbeidstid. Alt vi kan nyttiggjøre oss – fra brød til helikoptre – kan vi nyttiggjøre oss fordi mennesker har brukt av sin tid til å fremstille dem. Problemet er bare at Keynes stopper der. Han påpeker bare det tilsynelatende faktum at dersom vi bruker så og så mye mindre tid på å produsere de produktene vi forbruker, så kan vi kutte arbeidstida med det samme, eller i hvert fall til et betraktelig lavere nivå dersom vi vil ta høyde for å dekke nye behov.
Marx gikk derimot bak denne overflaten. Det er ikke det å dekke folks behov som er drivkraften bak den kapitalistiske produksjonen, mente han, det er profitten, og for at kapitalistene skal få profitt, må de tilegne seg en andel av verdiene arbeiderne skaper. Når produksjonen er avsluttet, produktene solgt og alle utgifter betalt, må de altså sitte igjen med en større sum enn de startet med. Dette skjer imidlertid ikke i et tilfeldig forhold. Arbeiderne har selv behov av både fysisk og mental karakter som de må dekke. Det betyr altså at arbeidsdagen må ha en lengde som overstiger den arbeidstida som er nødvendig for at arbeiderne skal kunne dekke disse behovene.
Om den nødvendige arbeidstida for å dekke behovene i samfunnet skulle ha blitt redusert til en firedel, slik Keynes’ mest moderate anslag i et hundreårsperspektiv tilsier, så kan man selvsagt tenke seg at denne innsparingen kunne blitt fordelt likt på arbeidere og kapitalister. Arbeiderne ville bare trengt en firedel av den tidligere lønna for å dekke behovene sine. Men da ville også profitten falt tilsvarende. Selv om behovene fortsatt hadde blitt dekket, ville økonomien ha skrumpet inn. Dermed kommer motsetningen mellom det Marx kalte bruksverdi, og det han kalte bytteverdi, til syne.
Varens doble karakter
Ifølge Marx har varen en dobbel karakter. Som bruksverdi er den noe menneskene i et samfunn på et eller annet vis kan nyttiggjøre seg, som dekker et behov. Som bytteverdi, derimot, er den noe som kan byttes mot noe annet, i vårt samfunn stort sett penger, som i virkeligheten bare er et uttrykk for en annen bytteverdi. Men der en bruksverdi kan være en bruksverdi uten samtidig å være en bytteverdi, for eksempel hvis jeg baker mitt eget brød eller strikker mitt eget skjerf, kan en bytteverdi ikke eksistere uten at den først er en bruksverdi. Ingen vil kjøpe noe de ikke kan nyttiggjøre seg. Videre er et produkt en bruksverdi så lenge det er i bruk. En bytteverdi, derimot, er produktet bare frem til den er solgt.
Hvis jeg går amok på Karl Johan og knuser alle butikkvinduene der, så vil det skape behov for nye vinduer. Dette behovet dekkes ved at det produseres nye vinduer, nye bruksverdier til erstatning for de gamle. Mengden bruksverdier er altså uendret, men det har blitt produsert nye bytteverdier. Dette eksemplet kan kanskje virke søkt, men slik fungerer faktisk kapitalismen til tider. I Thomas Seltzers dokumentarserie UXA får vi høre at den amerikanske bilindustrien på 60- og 70-tallet leverte biler med stadig kortere levetid, helt ned mot to år. Bilparken ville altså måtte fornyes hvert annet år, og dette var en villet utvikling. Om fornyelsestakten hadde vært det doble, slik at den hadde blitt fornyet hvert fjerde år, så ville den samlede mengden bruksverdier i form av biler vært uforandret, men mengden bytteverdier ville vært det halve.
Den amerikanske bilindustrien lyktes ikke med å tvinge amerikanerne til å bytte bil så ofte som de ønsket. I stedet svarte forbrukerne med heller å kjøpe europeiske og japanske biler. De kostet kanskje litt mer, men varte desto lenger. Bilindustrien har nok lært av dette og bruker andre midler for at bilene ikke skal brukes lenger enn nødvendig. I dag handler det mer om å fortelle om nye bilmodellers fortreffelige egenskaper – om gulrot mer enn om pisk. Men hensikten er fortsatt den samme – en raskere utskiftning av bilparken, og dermed en økt produksjon av bytteverdier.
Utviklingen har altså gått i en helt annen retning enn det Keynes spådde. Økt produktivitet fører ikke til redusert arbeidstid, det fører til produksjon av stadig flere varer, stadig flere bytteverdier. Dels innebærer det selvsagt at det også skapes nye bruksverdier, vareutvalget i dag er uendelig større enn i 1930. Fra kapitalens ståsted, er dette imidlertid bare en bieffekt av at bytteverdi forutsetter bruksverdi. Om dette skjer ved å skape genuint nye bruksverdier, eller bare ved å sørge for at allerede eksisterende bruksverdier byttes ut raskere, er uten betydning.
Frihetens rike
Selv om kapitalismen sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har skapt enorme mengder bruksverdier, har dette altså ikke skjedd for å øke samfunnets rikdommer. Profitten er drivkraften, og den er avhengig av bytteverdien. Men siden bytteverdi forutsetter bruksverdi, så forklarer dette også problemet med Keynes’ spådommer. Selv om en reduksjon i arbeidstida, ikke behøver redusere mengden bruksverdier, vil den uunngåelig redusere mengden bytteverdier. Arbeidstidsreduksjonene Keynes mente å forutse, står altså i direkte motstrid til kapitalismen.
Men hva da i et sosialistisk samfunn? Marx har et par interessante betraktninger rundt dette:
Når rikdommen er avkledd sin bornerte borgerlige form, hva annet er den enn det individenes universelle behov, evner, nytelser, produktivkrefter osv. som de er skapt i det universelle byttet? Den fulle utviklingen av det menneskelige herredømmet over naturkreftene, både i den såkalte naturen og i sin egen natur? Den fulle utviklingen av menneskets kreative anlegg, uten andre forutsetninger enn den historiske utviklingen frem til nå, altså utviklingen av alle menneskelige krefter som sådan […] til et mål i seg selv?
Frihetens rike begynner i virkeligheten der arbeidet som er bestemt av nød og ytre tvang, opphører. […] Friheten kan på dette området bare bestå i at det sosialiserte mennesket, de assosierte produsentene, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på rasjonelt vis, underlegger det sin samfunnsmessige kontroll i stedet for en blind makt, og det med den minste kraftanvendelse og under de til den menneskelige natur mest verdige og passende betingelser. Likevel består nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner utviklingen av menneskelige krefter som et mål i seg selv, det virkelige frihetens rike, som bare kan blomstre på grunnlag av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.
Etter hvert som vi må benytte en stadig mindre del av arbeidstida vår på det som er bestemt av nød og ytre tvang – nødvendighetens rike – er det stadig mer ledig tid til det vi lyster – frihetens rike. Og forkortelse av arbeidsdagen er ikke bare et fromt ønske, det er selve grunnbetingelsen. Så langt er dette ikke så ulikt Keynes’ visjon. Men ulikt Keynes, avviser Marx at dette kan realiseres under kapitalens blinde makt. Det forutsetter et samfunn av assosierte produsenter – det vi gjerne kaller sosialisme eller kommunisme.
Kapitalistisk innovasjon
Men hva da med innovasjonen, utviklingen av nye produkter? Det er ingen tvil om at kapitalismen frembringer stadig nye bruksverdier. Men da Steve Jobs og Steve Wozniak bygde sin første Apple-datamaskin, var det ikke fordi de ville starte en teknologigigant. De bygde den fordi de ville dekke et behov de selv hadde, og som de kunne tenke seg at også andre kunne ha. Sjansen for at de skulle bli grunnleggere av et av verdens største selskaper, og at de selv skulle bli noen av verdens rikeste menn, var, om de i det hele tatt tenkte på det, forsvinnende. Likevel bygde de den. Resten er, som man sier, historie.
Om vi ser på den nye teknologien de siste tiårene, er den slett ikke et resultat av det private initiativ. Helt grunnleggende teknologiske forutsetninger, som internett, GSM- og GPS-teknologien, er eksempler på teknologier som er utviklet i offentlig regi. Legger vi til alt det som er utviklet av private aktører på oppdrag fra og/eller med uunnværlig støtte fra det offentlige, er innovasjon i privat, kapitalistisk regi unntaket heller enn regelen. Det er altså fellesskapet, samfunnet, som har bidratt med teknologien. Det viktigste bidraget fra de såkalte entreprenørene, er å forvandle bruksverdiene til bytteverdier og dermed gjøre profitt på den.
Men den kapitalistiske innovasjonen har også en annen side. Jobs og Wozniak var neppe de eneste som kunne ha skapt det som ble Apple, og det er heller ingenting som tilsier at produktet deres var bedre enn andre konkurrerende produkter. Mange vil nok si tvert imot. Helt allment er det ikke slik at den som vinner en formatkrig, som det gjerne kalles, nødvendigvis har det beste produktet. Det kan like gjerne dreie seg om at vinnerne er de som har den beste strategien for å vinne krigen, altså faktorer som overhodet ikke har med bruksverdien å gjøre. Dermed er faren absolutt til stede for at konkurransen ikke frembringer de beste bruksverdiene.
Slik vil det nok også til en viss grad være i et sosialistisk samfunn, om enn i en annen form. Under kapitalistiske forhold skapes standarder ved at man låser forbrukerne fast i et system. Denne teksten er for eksempel skrevet i Microsoft Word. Det betyr ikke at det ikke finnes alternativer som er minst like gode, og som endatil ikke koster en krone. Men fordi Word har etablert seg som en standard, og fordi kompatibiliteten med andre alternativer er begrenset, mye takket være Microsofts patenter og rettigheter, så er Word vanskelig å komme utenom. Microsoft har et incitament for å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke andre løsninger enn deres. Det gir Microsoft en konkurransefordel, noe i nærheten av en monopolsituasjon. Ikke fordi det må være slik, men fordi profittmotivet skaper et perverst incitament til å underordne bruksverdi under bytteverdi.
Sosialistisk innovasjon
Under kapitalistiske forhold er teknologiske fremskritt begrenset av ønsket om å skape bytteverdier som kan selges med profitt. Under sosialistiske forhold, et samfunn der bruksverdier produseres som bruksverdier, vil dette nødvendigvis måtte være annerledes. Da vil ikke innovasjonen rette seg inn mot å maksimere mengden bytteverdier, men mengden bruksverdier.
Spørsmålet som da fort dukker opp, er hvordan verden ville sett ut dersom en slik sosialisme på et eller annet tidspunkt hadde vunnet frem og blitt rådende. Ville vi hatt akkurat de bruksverdiene vi har i dag? Neppe. Men vi må samtidig huske på at den verden vi lever i, ikke er den første som har hevdet å representere toppen av sivilisatorisk utvikling. Tvert imot er dette noe alle sivilisasjoner har hevdet, til alle tider. Sjansen for at akkurat vår tid skulle være det, er temmelig liten. Samfunnet beveger seg ikke mot en endelig sluttstasjon, det er i konstant utvikling og vil være det så lenge menneskearten eksisterer. Det eneste vi kan gjøre noe med, er i hvilken retning denne utviklingen går.
I dag er vitenskap og innovasjon forbeholdt de få. Charles Darwin gjorde ikke oppdagelsene sine bare fordi han var uvanlig smart. Om han ikke hadde hatt en familie som ville og kunne finansiere deltakelsen hans på HMS Beagles første ekspedisjon, ville han neppe blitt sin tids kanskje største vitenskapsmann. Selv om han var interessert i dyr og planter, var han slett ikke den eneste. Problemet er bare at de fleste med slike interesser ikke får anledning til å utforske disse. Ikke har de penger, og ikke har de tid.
Så la oss da forestille oss at produktivitetsvekst tas ut i redusert arbeidstid. Vil ikke det da nettopp skape en situasjon der disse talentene får anledning utfolde seg? Og hvis det er slik at flere får utfolde seg, er det ikke da mer sannsynlig at den samlede innovasjonen i samfunnet øker enn minker? Vitenskap er tross alt først og fremst et uttrykk for en interesse som får slå ut i full blomst. Vil ikke da et samfunn som tillater denne interessen å utvikle seg, legge grunnlaget for en enda hurtigere utvikling?
Stiavhengighet
Et samfunn utvikler seg ikke av ingenting, utviklingen hviler på det eksisterende. Dette kalles også stiavhengighet – der flere stier krysses, kan du selv velge hvilken du vil ta, men du er prisgitt den stien du valgte for å komme til krysset. I et samfunn strukturert rundt isolerte kjernefamilier, for eksempel, vil også produksjonen rette seg inn mot denne strukturen. Men i et annet samfunn, ville vi kanskje ledd av ideen om at noen ville tro at det var mulig å realisere seg ved hjelp av to biler i oppkjørselen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og feriested i Spania – alt med eksklusiv disposisjonsrett.
I et samfunn som produserer bruksverdier som bruksverdier, er det for eksempel stor sannsynlighet for at kollektive løsninger vil være mer fremherskende. Akkurat som man snakker om stordriftsfordeler i produksjonen, vil mengden bruksverdier også kunne vokse bare de anvendes mer rasjonelt, at ikke alle har hver sin slagsdrill, hver sin snøfreser, hver sin tredemølle osv., men at disse står til disposisjon for flere som likevel får dekket sine behov.
Også i et økologisk perspektiv har dette åpenbare fordeler. Derfor ser vi også at slike kollektive løsninger har fått et visst oppsving med den økende økologiske bevisstheten. Men alt dette foregår likevel under kapitalistiske forhold. Hvis man for eksempel skulle utvikle bildelingsløsninger som gir den samme fleksibiliteten som det å eie sin egen bil gjør i dag, og bildeling dermed skulle bli den nye normalen, ville behovet for biler stupt. Selv om mengden bruksverdier ville vært uendret, ville mengden produserte bytteverdier blitt redusert. Det ville vært skadelig for økonomien.
I et sosialistisk samfunn ville derimot en slik utvikling vært ønsket. Hvis behovet for biler hadde falt til for eksempel det halve, ville også arbeidstida som går med til å produsere biler, blitt redusert til det halve. Arbeidstid ville blitt frigjort, arbeidstid som ville kunne bli brukt til å produsere nye bruksverdier, enten i form av andre produkter eller i form av at mennesker får anledning til å realisere sin menneskelighet.
Sosialistiske løsninger
Betyr det da at det er håpløst å slåss for arbeidstidsforkortelser under kapitalistiske forhold? Slett ikke. Arbeidstida har blitt forkortet siden 1930, om enn langt fra i samme målestokk som produktivitetsveksten skulle tilsi. Kampen for lørdagsfri, for betalt ferie, for regler om arbeidstid – alt dette er kamper om arbeidstida der arbeiderbevegelsen har vunnet viktige slag. Dessuten er kampen om arbeidstida en kamp som kanskje mer enn noen annen peker ut over de kapitalistiske rammene. Bare det i seg selv gjør det verdt å ta kampen. Men å realisere Keynes’ visjoner, eller noe i nærheten av dem, under kapitalistiske forhold, det er og blir en drøm.
Samtidig er det andre momenter som har kommet til siden Keynes’ tid, ikke minst det betalte arbeidet i offentlig sektor. I 1930 var 7-årig folkeskole normalen, og mange steder var det også bare skole annenhver dag. Barnehager var nærmest ikke-eksisterende. Forventet levealder var lavere enn i dag, eldreomsorgen var følgelig mer begrenset, og sykdomsbildet var et helt annet – det som den gangen var en dødsdom, kan leges i dag. Det legges altså ned langt flere arbeidstimer i offentlig sektor for å dekke behov blant annet knyttet til utdanning, oppdragelse, helse og omsorg.
Men her kjenner vi igjen argumentet fra dem som mener vi må jobbe mer, ikke mindre – vi trenger alle som kan bidra. Og de har, helt isolert sett, et poeng. Felles for disse yrkene, er nemlig at de er arbeidsintensive. Covid-19-pandemien har blant annet vist oss at elevenes fysiske tilstedeværelse, den direkte kontakten med lærere og skolepersonell, er en viktig del av skolehverdagen. Og selv om den medisinske utviklingen nok i noe monn kan automatiseres og mekaniseres, er det fortsatt store behov knyttet til pleie og omsorg, behov som nok fortsatt i stor grad vil kreve menneskelig arbeid. Roboter er ikke noe svar på stoppeklokkeregimer i denne typen yrker. Sånn vil det også være i et sosialistisk samfunn.
Hvordan disse utfordringene skal løses, er et altfor stort tema til å behandle her. Jeg vil likevel peke på at også dette er behov der løsningen kan sees i et kollektivt lys. For eksempel er det ikke sikkert at boformer der vi alle bor i vår egen boks, er den beste løsningen dersom vi ønsker å maksimere bruksverdiene. Mye av arbeidet som i dag foregår i offentlig sektor kan kanskje utføres vel så effektivt dersom boformene våre innrettes på en annen måte. Ja, skal vi i det hele tatt kunne snakke om sosialisme, må vi søke etter løsninger i den retningen. Hvis ikke nødvendighetens rike minimeres, hvis ikke arbeidstida reduseres mot et minimum, er det vanskelig å se for seg hvordan det hele tatt kan kalles sosialisme. Sosialisme er ikke bare en nødvendighet for å realisere Keynes’ visjoner, gjennomføringen av disse visjonene er også en nødvendighet for sosialismen.