Ukategorisert

Foran tariffoppgjøret. Farlig todeling?

Av

Arne Byrkjeflot

Tariffvedtaket i LOs representantskap er en studie i kompromissets kunst. Moderasjon, men ikke nødvendigvis for alle. Formuleringer som gjør at alle de som har sakket akterut, har et håp.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim.

LO er redd for et land delt i to. En oljedel som går så det suser, og en konkurranseutsatt industri som sliter. Frontfagsmodellen er ment å løse dette ved at de som sliter mest, skal forhandle først, og så danne rammen for alle som følger etter.

De som sliter i dag, er smelteverksindustrien, aluminium og treforedling. Men for disse industriene betyr lønnsutgiftene svært lite. Om lønna går opp noen prosent eller ikke, er bagateller i forhold til den virkelig store utfordringa: kronekursen. Når kronekursen nå har steget med over 10 %, betyr det at både eksportindustri og hjemmemarkedsindustri får over 10 % dårligere konkurranseevne. Et lønnsoppgjør handler om under en prosent. Det er en mye større trussel at oljeindustrien stikker av med alle investeringene og alle ingeniørene. Hvordan konkurranseutsatt industri skal hjelpes ved at eierne og ikke arbeiderne får beholde mer av verdiene, er vanskelig å forstå.

Ingen frontfagmodell vil greie å holde igjen på lønnsglidningen i en oljeindustri som opplever all time high. Også bygg og anlegg har gode tider. Det er ingen ting som tyder på at krisa vil nå Norge i den grad at kjøpekrafta synker. Trolig blir det gode tider også i varehandelen, hotell og restaurant, ja i hele servicesektoren med unntak av turistnæringen. Mens offentlig sektor strupes.

Tilbakeslag for lavtlønn og kvinnelønn

Tariffoppgjøret 2010 var faktisk et godt likelønnsår. Likelønn var på den politiske dagsorden, og fikk gjennomslag. Sjøl om LO-ledelsen gjorde sitt beste for å fjerne begrepet likelønnspott, så ble det faktisk en ekstrapott på noen milliarder, både i stat og kommune. I staten gjennom et justeringsopprør som ble innrettet på store kvinnedominerte grupper, og i kommunene i form av økning av minstelønn etter 10 og 20 års ansiennitet. Økning av minstelønn ble også resultatet i privat sektor. Renholderne streiket for økning av garantilønna til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det fikk de ikke, men det ble ei en kraftig økning av minstelønna. Den er nå allmenngjort, ingen renholdere skal tjene under 151 kroner i timen.

I år mangler det politiske trykket på likelønn. Jeg tror det er all grunn til å frykte at likelønn ikke bare vil stanse opp, men at vi vil få et reelt tilbakeslag. Jeg frykter at både lavtlønte kvinner og de kvinnedominerte høyskolegruppene vil bli mer bundet opp til frontfagramma enn menn i de bransjene, som nå opplever gulltid. Kanskje kan årets oppgjør gi frontfagsmodellen banesår. Erfaringene fra årets oppgjør vil gå rett over i LO-kongressen 2013.

Det eneste som kan gi varig uttelling, er garantiordninger, helst en opptrappingsplan over flere tariffoppgjør opp til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn for lavtlønte i både privat og offentlig sektor, og en tilsvarende opptrappinsplan opp mot gjennomsnittet i sammenlignbare utdanningsgrupper i offentlig sektor. Men motparten er mer opptatt av å unngå slike garantiordninger enn LO har vært i å oppnå dem. For dette greier verken renholderne eller hotell- og restaurantansatte på egen hånd. Da må Fellesforbundet og LO være villig til å stille hele bevegelsen bak med sympatistreik om nødvendig. Skal de høyskoleansatte i FO få sin opptrappingsplan, må de bli med på en slik felles likelønnskamp.

Fagforbundet har sett at rammene blir små, og satser derfor på strukturelle reformer. Det viktigste kravet her blir en kraftig økning av natt- og spesielt helgetillegg. Dette som et ledd i kampen for heltid, at det blir mer attraktivt å jobbe helger, og dermed lettere å få til turnuser på heltid. Sjøl tror jeg ikke heltidsproblemet lar seg løse med lønn, jeg tror det handler mer om grunnbemanning og arbeidstid. Jeg tror at mer enn tredje hver helg uansett bare er aktuelt for unge. Ingen holder et liv fra 20 til 67 med større belastning enn nå. Men det er all mulig grunn til å støtte kravet uansett. Det er rimelig å få betalt for å ofre familieliv og sosialt liv for helgearbeid, og det er viktig å få opp kostnadene med det åpne grenseløse samfunn.

Løsarbeiderne inn i tariffoppgjøret

Den store konflikten i årets oppgjør kommer til å handle om det vanskelige ordet omfangsbestemmelser, hvem tariffavtalen skal gjelde for. Foran forrige tariffoppgjør var bygningsarbeiderne beredt på å ta konflikten på at innleide skulle være omfattet av samme avtale som de som var ansatt i hovedfirmaet. Da kom det rett før tariffoppgjøret på plass en avtale mellom LO og NHO om tariffavtale i utleiebyråene. Også her skulle de innleide ha lønns- og arbeidsvilkår etter der de jobbet, men det var de tillitsvalgte i utleiefirmaene som skulle forhandle fram lønn og passe på at de ble overholdt. En umulig oppgave for hvilke som helst tillitsvalgte å forhandle fram og passe på lønns- og arbeidsforhold for utleide til et tosifret antall bedrifter som skifter hele tida. Når tillitsvalgte knapt fins, så er det nå klart for hele LO at dette var et blindspor. Nå skal innleide omfattes av tariffavtalene der de er innleid, og det er de tillitsvalgte der som skal påse dette. I tariffoppgjøret 2010 streiket de spedisjonsansatte i transport for dette kravet, og fikk nesten fullt gjennomslag. NHO nektet å underskrive trass i at arbeidsgiverne i bransjen ga seg. Det er helt utenkelig at NHO skulle godta et slikt krav uten en langvarig streik. NHO mener jo i tillegg at en slik avtale er i strid med vikarbyrådirektivet som ligger til behandling i Stortinget, mens tariffoppgjøret foregår. Dette blir vårens store triller.

Oppe i det hele er det en rekke viktige enkeltkamper. De ansatte i bussbransjen blir over hele landet utsatt for anbud. For å unngå anbudskamp basert på nedslag av lønn og arbeidsvilkår stiller de krav om en felles bransjeavtale uansett om de er organisert i Transport, Fagforbundet, Jernbaneforbundet eller Yrkestransportforbundet i YS. Andre har mistet sine tariffavtaler på grunn av oppkjøp, og må slåss for å beholde sine rettigheter når tariffavtalene nå skal reforhandles. Lærerne gikk med på en omstridt arbeidstidsavtale for å kunne bruke tariffoppgjøret til å få opp nivået både på lærerlønn og barnehageansatte. Der er det store forventninger. Forventninger som kolliderer med frontfagenes trange rammer.

Bakom synger pensjonsstriden

I bakgrunnen foregår en like viktig kamp om offentlig pensjon. Det er nedsatt utvalg som skal tilpasse offentlig pensjon til ny uførepensjon. Regjering og Storting legger til grunn at bruttoprinsippet skal bort for uførepensjon før 67 år. Greier fagbevegelsen å stå i mot, eller får vi den første minen under bruttogarantien? Blir det tak på barnetillegg og pensjon som rammer deltidsansatte? Og hva skjer med samordningsfordelene som utgjør 30 000 kroner i gjennomsnitt i kommunen og 20 000 i staten? Dette er tenkt holdt unna tariffoppgjøret, men konsekvensene for offentlig ansatte kan fort bli større enn litt fra eller til i selve oppgjøret.