Ukategorisert
av Bjørgulf Claussen
«Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift,» skriver artikkelforfatteren.
Pensjonskommisjonen foreslår enstemmig en dramatisk svekking av folketrygdens alderspensjon (boks 1). Mindretallet Ytterhorn (FrP) vil bare ha dagens lave minstepensjon fra folketrygden og overlate all tilleggspensjon til private ordninger. Dette liberalistiske standpunktet får ikke stor tilslutning i dag. Mindretallet Westhrin (SV) har et sympatisk forslag om bedre alderspensjon til alle og særlig til dem som tjener lite, men hun går samtidig inn for alle forslagene i boks 1. Enda er det ikke klart hvordan hun vil få til innsparingene.
Flertallsforslaget, inklusive de tre DNA-representantene, er mer interessant. De vil skjære ned pensjonene for de som tjener mellom 218.000 og 357.000 kr, og øke dem for de som tjener mer.
Enda større betydning får det enstemmige forslaget om «fleksibel pensjonsalder» for det store flertallet som går av tidlig. Hvert års avgang før 67 år skal etter kommisjonens mening gi ca 25 % lavere pensjon per år for resten av livet. Grunnen er den nye regelen om at alle grupper skal få igjen det de har betalt inn. Den som benytter retten til å gå av ved 62 år, får den opparbeidete pensjonsretten fordelt på flere år. Men denne retten skal bare gjelde dem som har tjent minst 280.000 kr i gjennomsnitt i 40 år, og selv da får de bare minstepensjon. Ikke ett ord i innstillingen om at folk i kroppsarbeid i all hovedsak må gå av lenge før de bedrestilte, ikke et ord om at de har større dødsrisiko slik at de må bære mye av byrden når pensjonen reduseres fordi hele årskullet lever lenger. Dette er virkelig klassepolitikk.
Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift. Denne siden ved folketrygden er verd å merke seg fordi forslagene lett kan forandre de sidene ved folketrygden som gjør den til en så god økonomi.
Vi må ikke glemme at folketrygden er et vaklevorent byggverk. Trygden overfører betydelige verdier fra de friske og de velstående til de syke og de mindre velstående i et universelt system for alle som er bosatt i Norge. Her er mye motsetninger og vanskeligheter. Hvis kostbare forsikringer og tjenestepensjoner griper om seg, kan systemet rakne.
Det vil være synd for de fleste av oss, for den skandinaviske velferdsstaten har virket svært bra. Et slikt syn er uvanlig i dag, men det er like fullt et vanlig syn blant europeiske trygdeforskere. Mest kjent er den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen. I en serie bøker har han ikke bare beskrevet det gode skandinaviske sikkerhetsnettet, men også velferdsstaten som en økonomisk suksess.
Velferdsstaten er en vesentlig grunn til at Skandinavia er blant de mest vellykkede økonomiene i Vesten, sier Esping-Andersen. Først og fremst har de nordiske velferdsstatene stimulert til verdens høyeste deltaking i betalt arbeid. Etter OECD-statistikken er 81 % av alle mellom 16 og 64 år i betalt arbeid i Norge, mot 80 % i Danmark, 73 % i Tyskland og 78 % i USA. Velferdsordningene får de aller fleste skandinaver til å våge seg ut i yrkeslivet, også de med liten selvtillit eller dårlig helse. Sykepenger og fødselspenger får det til å hompe og gå for de aller fleste. Uførepensjonen gir anledning til en verdig avgang. Alderspensjon er en velfortjent belønning i det fjerne.
Samtidig har vi flest barn i Vest-Europa med 1,8 per fruktbare kvinne i gjennomsnitt. Det samme tallet er 1,7 i Danmark, 1,3 i Tyskland, men 2,0 i USA. Dette har sine omkostninger. Sykepenger og tidsklemme er mest diskutert. Tidlig avgang fra yrkeslivet er også et trist moment, både 300.000 uførepensjonister og 35.000 på AFP, men det hører opplagt med i dagens arbeidsliv. Alternativet til trygdeordningene er ikke flere i arbeid, for vi har omlag 100.000 arbeidsløse og opp i mot det samme på attføring, sysselsetting og liknende ordninger for skjult arbeidsløshet.
Rent økonomisk har også Skandinavia vært en suksess, til tross for all klagingen fra markedsliberalistene. OECD viser at nasjonalproduktet har vært høyest i USA i hele etterkrigstiden. Veksten var likevel større i Skandinavia på 1960- og 70-tallet, lavere på 80-tallet, men siden 1990 har veksten vært omtrent den samme i USA, Norge og Danmark. Sverige har sakket litt akterut. Verd å ta med er at de tre skandinaviske landene har noe høyere gjennomsnittslønner enn USA, ca 123 mot 116 på OECDs lønnsindeks i 2001. Samtidig har vi betydelig færre fattige. Overskudd i industrien har OECD lite tall for, men de som er, tyder på at overskuddet er omtrent det samme i Norge, Danmark og USA. De som vil har kilder og mer tall, kan gå til heftet som er nevnt under.
Det er overraskende tall som Esping-Andersen henleder oppmerksomheten på, overraskende fordi vi er vant til å se på USA som en økonomisk og politisk verdensmakt med mye markedssuksess. Når Skandinavia gjør det best i Europa, ikke bare når det gjelder sosial trygghet, men også rent økonomisk, er velferdsstaten ganske sikkert en vesentlig årsak. Folketrygden gir oss et konkret bevis på at samfunnet bryr seg om alle sine medlemmer, sterke og svake, for å si det altfor enkelt. Ordningene er forholdsvis oversiktlige, de omfatter alle, de er populære, og vi stoler på dem. De føles viktige for de aller fleste av oss fordi vi alle kan bli svake en dag. Vi svarer med å slutte opp om det felles sosiale livet i svært stor utstrekning. Økonomisk er viljen til å arbeide viktigst, men antakelig er også den relative roen og tryggheten i vårt samfunn av økonomisk betydning.
Pensjonskommisjonen er preget av markedsliberalistisk tankegang, mer marked og private løsninger, mindre solidaritet og en svakere stat. «Eldrebølgen» overdrives antakelig. En forventet levealder på 88 år for kvinner i 2050 mot 81 i 2000 virker ikke sannsynlig. Inntektsveksten undervurderes. Dagens unge vil antakelig betale våre pensjoner med glede, for de vil være rikere enn oss, og til gjengjeld kan de vente seg enda bedre pensjoner fra sine enda mer velstående etterfølgere (boks 2).
Nest etter å skjære ned på overføringene er det mest alvorlige med Pensjonskommisjonen at den vil overføre noe av pensjonsutgiftene fra staten til private. Staten har råd til å betale pensjonene uten kostbare fonds og kan hvert år tilpasse pensjonene etter økonomien. Private ordninger krever innbetalinger til fonds der forsikringstakeren eller arbeidsgiveren må ta den økonomiske risikoen. Dette er den første grunnen til ikke å basere seg for mye på tjenestepensjoner eller andre private forsikringer.
Tjenestepensjoner kan være et godt bidrag til en sviktende folketrygd, men det er viktig å være klar over at bare 60 % av lønnstakerne har tariffavtaler som gir muligheter for tjenestepensjon. De aller fleste av de resterende 40 % lønnstakere og de selvstendig næringsdrivende må nøye seg med folketrygdens alderspensjon. Det er den andre grunnen til at vi ikke bare bør forlite oss på tjenestepensjoner, men også forsvare folketrygden.
Pensjonskommisjonen er ett av mange uttrykk for markedsliberalismen. Den har antakelig bare satt OECDs politikk ut i livet (boks 3). Det samme skjer i mange vestlige land nå, til dels under store protester. Både Frankrike og Italia hadde svære streikebevegelser i vinter. I Frankrike gjaldt det et forslag om å øke opptjeningstiden fra 37 til 40 år for offentlige pensjoner, altså et mye mindre drastisk forslag enn vår pensjonskommisjon. I Tyskland går det seint å skjære ned på velferdsordningene. Bare i Tony Blairs England går det glatt.
Markedsliberalismen er en ideologi som mange kaller for elitens opprør mot det gamle europeiske sosialdemokratiet. De vestlige elitene er ikke lenger interessert i å bygge samfunnet rundt seg, sier den amerikanske historikeren Christopher Lash. De er bare opptatt av elitene i andre land, og til det trengs mye penger. Velferdsstaten trenger de ikke, og skatt er bortkastet. Den nye adelen synes ikke at adelskap forplikter. Sigbjørn Johnsen er dessverre blitt en talsperson for elitens opprør.
Kilder:
- Claussen B. Bedre alderspensjon
- Esping-Andersen G. The Three Worlds of Welfare Capitalism. Oxford: Oxford Univerisity Press 1990
- Esping-Andersen G. Social foundations of postindustrial economies. Oxford: Oxford University Press 1999
- Esping-Andersen G og medarbeidere. Why we need a new welfare state. Oxford: Oxford Univerisity Press 2002
- Lasch Ch. Elitenes opprør og sviket mot demokratiet. Oslo: Pax forlag 1996
- Nagell HW. Just Pension. Oslo: Institute of Political Science 2002
- Pensjonskommisjonen. Modernisert folketrygd. Norges offentlige utredninger. NOU 2004:1