Ukategorisert
av Jon Børge Hansen
Globalisering – i betydning ei utvikling i retning et integrert verdensmarked – har pågått siden kapitalismens fødsel. Kolonialismen var en tidlig fase i denne utviklinga. Fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet var ekspansjonen i hovedsak retta mot det amerikanske kontinentet. Først på 1800-tallet blei Afrika og Asia reelt kolonisert. Verden var etter det delt i ei kjerne av industrialiserte land i vest og resten, som tjente som råvareleverandører, markeder og etter hvert også som områder for industriell ekspansjon for Vesten.
1900-tallet blei et århundre med økonomisk vekst, men samtidig med skarpe konflikter mellom industrilanda (to verdenskriger), økonomiske kriser, skarpe klassekonflikter (arbeiderbevegelsen blei ei sterk kraft, fascismen tok makta i store deler av Europa, sosialistiske omveltninger fant sted, blant annet i Russland og Kina, etc.), og det gamle kolonisystemet gikk i oppløsning, blant annet gjennom nasjonale frigjøringskriger.
Etter 2. verdenskrig sto USA fram som den definitivt sterkeste staten. Den vest-europeiske kapitalen underordna seg amerikansk ledelse, og skaffa seg arbeidsro på hjemmebane ved store sosiale og økonomiske kompromisser – velferdsstaten blei innført i Europa, enten det satt en konservativ Adenauer eller en sosialdemokratisk Gerhardsen som regjeringssjef. Presset nedenfra gjorde dette nødvendig, og den unike 20-25 år lange vekstperioden etter krigen ga rom for det, sett fra kapitalens synspunkt. Keynesianisme var dagens løsning.
Ny offensiv
Men dette var en avgrensa, spesiell periode i globaliseringas historie. De siste tiårene har vært prega av avvikling av disse økonomiske og politiske modellene. Kapitalen gikk inn i ei strukturell langtrukken krise, fagbevegelsen er svekka, og kompromisser er ikke på dagsorden lengre. Jakta på maksimal profitt er blitt intensivert.
Fra tidlig på 1970-tallet har verdensøkonomien vært kjennetegna av akselererende ekspansjon til stadig nye områder, mer vekt på finansspekulasjoner, og en enorm konsentrasjon av kapitalen – og på samme tid av kriser, økende gap mellom rike og fattige, massearbeidløshet og marginalisering av store folkemasser i ytterkantene av den kapitalistiske økonomien.
Verdenskartet er blitt tegna om igjen. Det gamle kolonisystemet er borte. De mer eller mindre sosialistiske statene er borte. I voksende tempo utvides og integreres verdensmarkedet, både på produksjons- og konsumsida. De endringene av samfunnsstrukturer og kultur som følger av dette er tydelige i alle land.
I den offentlige debatten kalles denne nye offensiven fra kapitalen for «globalisering». Den nye teknologien, de forrykende finanstransaksjonene, og den nyliberalistiske politikken som føres over nesten hele kloden nå får mange til å trekke den konklusjonen at vi er inne i en kvalitativt ny epoke i historia. Og avhengig av ståsted ser de seg om etter løsninger.
Kapitalens talsmenn vil ha bort flaskehalser, de vil fjerne hindre for videre ekspansjon. Handels- og investeringshindringer, gjenstridige fagforeninger, «tungrodd» demokrati, «kostbare» offentlige tjenester, noen av landegrensene, enkelte politiske regimer, store deler av FN-systemet – alt dette og mer til må saneres eller stille seg til disposisjon for kapitalens frammarsj.
Motstanderne av denne «globaliseringa» går på gatene i Seattle, Göteborg og Genova, de streiker mot privatisering (i skrivende stund varsler fire millioner fagorganiserte streik mot ANC-regjeringas privatiseringspolitikk i Sør-Afrika), de samler seg i kritikk av WTO-avtaler, mange vil styre kapitalen, regulere finansmarkedene, forsvare velferdsstaten, gjeninnføre keynesianismen nasjonalt, og styrke FN – kanskje med ei framtidig verdensregjering som mål. Mange ser at det som er av folkestyre og demokrati, er trua i dag, og noen diskuterer alternativer til nasjonalstatenes parlamentariske systemer – enkelte håper på at EU totalt skal endre karakter, noen setter sin lit til det de kaller «det sivile samfunn», der NGO-ene er tiltenkt rollen som tung motvekt mot kapitalens og politikernes makt.
Fristilt fra FN
Debatten om FNs rolle i globaliseringsepoken har altså et bredt bakteppe. FN blei oppretta i 1945, et år etter at de såkalte Bretton Woods-institusjonenene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) var etablert. Tanken om å underlegge disse viktige instrumentene i verdensøkonomien direkte FN-styring sto sterkt i starten. De skulle sortere under Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og dermed under Generalforsamlinga, der alle medlemsland stiller likt. Men i 1947 godtok Generalforsamlinga, uten avstemning, særavtaler mellom FN og IMF, og mellom FN og Verdensbanken. De fikk ei fri stilling.
Det samme skjedde med det som skulle være FNs organ for å regulere handel og investeringer, International Trade Organisation (ITO). Den blei i 1947 til GATT, et system av handelsreguleringer utafor FNs jurisdiksjon. GATT blei i 1995 til WTO, World Trade Organisation, som i dag er ei tung kraft i globaliseringsprosessen. De tre tyngste verktøyene for å nyregulere og drive fram endringer i den globale økonomien opererer altså på sida av FN. Innafor disse institusjonene er det OECD-landene, med USA i spissen, som reelt sett sitter ved roret.
Når motsetningene mellom disse statene skjerper seg, som da WTO-forhandlingene i Seattle kjørte seg fast fordi EU og USA ikke blei enige, blir det midlertidig handlingslammelse. Men alle de sentrale aktørene er enige om hovedkursen: frihandel og «globalisering» på stadig større områder. For å ta seg av det militære aspektet, er Nato de siste årene blitt bygd opp med sikte på intervensjoner rundt om i verden, med eller uten FN-mandater.
USA har hatt som linje å la mest mulig foregå utafor FN-systemet, bruke FN når det var opportunt, sørge for at FN ikke blei for sterkt (blant annet ved å la være å betale for seg), og jobbe for endringer av FN-systemet for å få det til å bli et egna redskap for amerikanske interesser.
FN endres
Innafor FN har det da også skjedd endringer de siste åra. FNs Senter for transnasjonale selskaper (UNCTC), som overvåka storkonsernene og hadde som mandat å utvikle retningslinjer for hvordan disse skulle ha lov å oppføre seg, blei nedlagt i 1993. Unctad skulle ta seg av dette, het det. Men Unctad, som lenge fungerte som et kritisk forum for utviklingslandenes interesser, med initiativer som Ny økonomisk verdensorden o.a., er nå mest opptatt av å få investeringsstrømmene til å finne veien til land i sør. Og Global Compact er kommet i stedet.
Global Compact blei offisielt lansert av Kofi Annan på storkapitalens World Economic Forums i Davos i fjor. Den knytter tette bånd mellom FN og de transnasjonale konsernene. Utgangspunktet er ni punkter om arbeid, om miljø og om menneskerettigheter henta fra FN-traktater. Men disse er ikke bindende, bare frivillige, retningsgivende for konsernene. Og det finnes ingen overvåknings- eller sanksjonsmekanismer. Konsernene har sett Global Compact som en gylden sjanse til både å unngå FN-innblanding og styrke renommeet – FN er god PR for konserner som skal møte en kritisk opinion. I tillegg åpner det tette samarbeidet med FN for nye markedsmuligheter.
The International Chamber of Commerce (ICC) med over 7.000 konserner som medlemmer, har vært en av de viktigste drivkreftene i å få til Global Compact. Og ICC er også i gang med store fellesprosjekter med Unctad, med Unep og med UNDP. Sammen med blant annet UNHCR og Unicef har konsernene nylig også starta Business Humanitarian Forum (BHF). Og når det i det siste er avdekka skandaløse forhold i samarbeidet mellom WHO og den farmasøytiske industrien i forbindelse med produksjon av aidsmedisin, er det mange som ser dette som toppen av et isfjell som vokser og vokser.
Motkrefter
FN er en arena der mange av de viktigste motsetningene på kloden blir avdekka og konfronteres. Og det er naturlig at FN blir forsøkt brukt som redskap for de ulike politiske og økonomiske interessene. Sjølsagt blir det de sterkeste som rår.
En del av de som ser dette og opplever det som et demokratisk problem snakker om at det de kaller «det sivile samfunn», og innafor dette særskilt NGO-ene, skal skape en balanse mot kapital- og statsmakter. De har neppe forstått hvordan styrkeforholdene er.
Det er bare å se på media, som inkluderes i dette «sivile samfunnet». Media er i dag totalt dominert av sju monopoler. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre og så videre. 70 andre selskaper kontrollerer det meste av resten av den globale medieverdenen.
Det er i denne virkeligheta motstandskampen mot den formen for globalisering som foregår nå, skal føres. NGO-ene er ofte kritiske røster, men virkelig potensiell motmakt kan bare fagbevegelsen (og til en viss grad bondeorganisasjoner) stille med. Det vi har av folkestyre er resultat av disse organiserte folkelige bevegelsene. Skal NGO-ene gjøre nytte for seg, må de ikke se seg sjøl som lobbygrupper retta inn på dialog med makta, men alliere seg med fagbevegelsen og jobbe for å mobilisere opinionen.
En av oppgavene er å presse sine egne lands regjeringer til å bremse på nyliberalismen hjemme – og til å gå i mot at den får fritt spillerom globalt. Skal for eksempel FN-politikken endres, må det skapes et kraftig trykk for dette i mange land først.
Dagens økonomiske system tillater ingen «verdensregjering», verken i FN- eller WTO-regi. Til det er motsetningene og konkurransen mellom de store aktørene for fundamentale, og tanken om virkelig innflytelse for de store folkemassene for skremmende for makthaverne. Men dette betyr ikke at kampen om hva FN skal være i globaliseringens tidsalder er uvesentlig. Den angår oss alle.