Flytt skolen ut av skolen!
Av Jorun Gulbrandsen
Hvorfor skal barn og ungdom være stengt inne i egne barne- og ungdomsbygninger i 13 år? Studiet av naturen skjer best i naturen, forståelse av samfunnet får vi ved å delta i det, arbeid læres sammen med de arbeidende. Det finnes mange eksempler på at skolen flytter ut av skolebygget, og at det er bra for elever og lærere. Det er hva denne artikkelen handler om.
Jorun Gulbrandsen har jobba som lærer i mange år, er medlem av Faglitterær forfatter- og oversetterforening, har skrevet mange skolebøker, er forfatter av nettstedet lumbrikus.no og er aktiv i Rødt og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.
Foto: Pixabay
Hølet i veggen
Men først et eksempel på at læreren ikke alltid trengs. Hva kan barn og ungdom finne ut helt av seg sjøl, hvis de får lov til å være nysgjerrige? Dette er historia om «Hole in the Wall». Ikke om rockebandet, men om et virkelig høl i veggen. Inderen Sugatra Mitra1 og arbeidskameratene hans lagde et høl i en vegg i et slumstrøk i New Delhi. I det plasserte de en PC med Internett, slik at den kunne sees og brukes fra gata, men ikke stjeles eller ødelegges. De satte også opp et kamera, så de kunne se hva som skjedde. Det var i 1999. Barn og ungdom begynte å leke med PC-en, prøvde seg fram, sto i flokk og kommenterte og lærte hverandre å bruke den.
Mitra & co gjorde det samme forsøket i seks år i forskjellige områder av India, i storbyer og i fjerne strøk – «i hele verden». De så at barn mellom 6 og 13 år kunne lære seg sjøl, uten voksne, hvis de var i grupper. Læring er ei sosial handling. Barna lærte seg å leite på Internett, tegneprogram, chatting, e-post, laste ned spill og bruke dem, bruke undervisningsprogrammer, finne filmer og musikk, lære det engelske alfabetet. Én PC i én landsby gjorde det mulig for 300 barn å bruke maskin og nett i løpet av seks måneder, uten voksen innblanding.
Mitra sier at barn organiserer seg sjøl. De er nysgjerrige. Hvis de får stille sine egne spørsmål og leite og finne svar, stopper de ikke. Om skolen mangler eller er dårlig, eller om lærerne mangler eller er dårlige, kan elevene ta seg av hele eller deler av barneskolens pensum. Det er sterke ord, men det finnes altså bakgrunn for dem. Er det noe å lære av dette for våre forhold? Se fortellinga om hølet i veggen på nettstedet TED2
Verkstedskoler
I de engelske Studio Schools får ungdom lære håndverk i verksteder, og får praktisk og teoretisk opplæring av dem som kan mer om arbeidet. Geoff Mulgan3 forteller at det er 40 slike skoler. Åtti prosent av virksomheten er arbeid utafor skolen. Slagordet er: «Å lære mens en arbeider – og arbeide mens en lærer». Det som er minst viktig i den vanlige skolen, er mest viktig i Studio School. Mulgan sier at ungdom lærer best når de jobber i grupper, for de vil gjøre virkelige ting i samfunnet. Elevene tar samme eksamen som elever i andre skoler. De som lå dårlig an på «vanlig» skole, havner nå i den øverste firedelen.
Mangfold i arbeidslivet, MIA4,jobber for integrering av språklige minoriteter i arbeidslivet. De samarbeider med NAV i Sagene bydel i Oslo med å lage kurs for folk som søker arbeid. Deler av uka er deltakerne på arbeid med praksisplass. Så kommer de sammen hos MIA, som organiserer dem i grupper ut fra type arbeid, som butikk og lager, kantine, reinhold. Det fine er at arbeiderne lærer norsk som er knytta til arbeidet de gjør. MIA har lagd bøker med tegninger, gloser, uttrykk og forklaringer til bruk for dem som jobber i de ulike yrkene.
Raske resultater
Igjen er det TED som forteller. Charles Leadbeater5 dro til mange slumområder i verden. Et av dem var Monkey Hill, en fattig bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Han forteller at folk lager skoler som likner på alt annet enn skoler. De lager steder og handlinger som kan lokke fattige barn og ungdommer til seg på det konkrete stedet. Han nevner El Sistema6 i Venezuela og Hole in the wall som eksempler på pedagogikken «pull, not push». Og når barna og ungdommene kommer, må ikke utdanninga være en akademisk øvelse, men praktisk, å lære å lage noe du kan selge, for eksempel. Ett bestemt pensum og det britiske skolesystemet er en helt unyttig modell. Læring må være produktiv, for at det skal være en vits for ungdommene. Fattige kan ikke vente i ti år på at utdanning skal føre til noe positivt for dem. Er det noe å lære av dette, for oss?
Ellers sier Leadbeater at det er mobiltelefonen som er de fattiges redskap for å få utdanning, ikke skolen. Hva det innebærer, bør diskuteres.
«Bring your body, and your brain will follow»
Et siste eksempel på skole utafor skolen: Det går an å dyrke grønnsaker på asfalten i South Bronx i New York. Læreren Stephen Ritz7 forteller til TED om hvordan skolen begynte å dyrke grønnsaker, og hvordan de etter hvert lagde spiselige, grønne vegger og hager på tak. De gir bort og selger. De har hakka opp asfalten, og de har dyrka opp en del av en park.
Hvor skal skoler i byene i Norge finne jord for å lage skolehager (som de hadde for noen år sia)? Ta parkeringsplassene i området og grav vekk asfalten! Det finnes plass. Men byggekapitalen og kommunen prioriterer andre ting.
Dette var noen ytterst få eksempler fra Internett. Noe å tenke på: Når skolerte og erfarne lærere skal hjelpe elever som ikke har det bra på skolen, og det kan det være mange grunner til, gjør de ofte andre ting enn skolske. De er mer ute, gjør oppdagelser, lager ting, bruker kroppen mer, har en variert tilværelse. Hvis slike tiltak får elever som sliter, til å trives, burde de vel også kunne hindre mange i å slite i første omgang? Hvorfor kaller vi undervisning som virker bra, for «alternativ undervisning»? Hvorfor ikke gjøre den til «vanlig undervisning»?
En sjokkopplevelse: Det har skjedd noe med skolen!
Jeg begynte å jobbe som lærer i 1971 og har jobba av og på både på ungdomstrinn og barnetrinn fram til 2013. Etter et lengre opphold med annet arbeid kom jeg tilbake til skolen i 2008. Det var morsomt med arbeidskameratene og elevene. Men det var forskrekkelig å se forandringa. Ledelsen på alle nivåer ropte ut sitt mantra om å «øke læringstrykket», lærere trente elevene til tester, de skreiv rapporter om mangt og meget, men det var lite trolig at noen leste dem.
Det var ikke mange som tok elevene med ut, og det var flere aggressive barn enn jeg var vant til fra før. Lærerne ba om hjelp: flere lærere, færre rapporter, mindre pes, mer tid til å være sammen med elevene og til å diskutere undervisning med de andre lærerne. De jobba i motvind. Flere lærere slutta.
Når jeg i denne artikkelen skriver kritisk om skolen, er det ikke arbeidskameratene mine jeg skriver om. Det er skolen som institusjon i klassesamfunnet Norge det handler om. Først litt om innholdet.
Den stillesittende skolen
Skolen er blitt en ekstrem papir- og blyantskole. Elevene sitter nesten utelukkende stille ved pulten med papir, blyant og nå nettbrett som verktøy, i 13 år! Billigst mulig!
Skolen er svært utarma. Det mangler fagfolk. Skolen har dårlig råd til naturfag, matlaging, skolehage, bibliotek, formingsfag med utstyr og halve klasser. Ofte har de ikke musikkinstrumenter til en hel klasse. Og det mangler fagfolk til dem som har krav på spesiell hjelp. Men, det er klart, noen steder må det spares når kunderiket Norge skal betale 71 milliarder kroner til USA for 52 F-35-fly.
Den snevre skolen
Skolen har fått et snevrere innhold. Noen fag er viktigere enn andre. Norsk, matte og engelsk får mest og kalles «grunnleggende ferdigheter». Naturfag og samfunnsfag skyves langt ned. Lærerne kvier seg kanskje for å ta elevene med ut, for da kaster de bort tida! I klasseromma på ungdomsskolen sitter det normalt elever som ikke kan lese og skrive, etter åtte–ni år på skolen. Prioriteringa virker visst ikke.
Å lage ting i tre og stoff, male, modellere og drive med musikk er lite verdsatt. Derfor blir elevene blir fattige på opplevelser. Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen8.
Det kunne vært annerledes: Vitenskapelig arbeidsmåte. Arbeide i et fellesskap. Solidaritet med menneskene på jorda og med jordkloden. Kor, korps, forming, kroppsøving. Skolens grunnleggende ferdighet: å skape trivsel.
Formålsparagrafen blir skjøvet til side. De store, overordna målene for skolens virksomhet blir dessverre ikke diskutert og brukt. Det er mange gode mål, som «Opplæringa må (følgjeleg) gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur» (Kunnskapsløftet) Dette handler om å få forståelse bygd på konkrete erfaringer. Men den er det umulig å måle med kortsvarsprøver på samme årstrinn og på samme dato i hele landet, så de overordna måla blir skjøvet til side og blir borte.
Resultatet er at skolen blir kjedelig for mange elever (og lærere) selv om noen barn klarer å venne seg til det. Yngre barn bråker og spreller, noen blir aggressive. 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet sier at skolen er monoton og kjedelig. Elever rømmer skolen når de er gamle nok og ikke kan stoppes.
Det trengs en arbeidsmiljølov for elever
Denne fattige skolen fører til økt stress og plager.
Det gjelder å «øke læringstrykket», får lærerne høre av de overordna. Hvordan trykker du, så folk lærer? Jeg får bare tanker om en sløydbenk med skrustikke.
Noen skoler lager skoletimer på 90 eller 120 minutter for å øke «læringstrykket», for friminutt kan jo ta tida vekk fra «elevenes læring». Alle plages av lange økter og dårlig luft. Men de yngste må leike mye for å trives og utvikle seg. Ikke minst ute, hvor det er plass.
Elever får lekser, og det er skadelig. Elevenes hjerner og kropper trenger noe annet etter skolen, enn mer av det samme. Lekser er pålagt overtid. Lekser invaderer privatlivet til mor og far. Læreren kaster bort tid på å finne på lekser, tid hun kunne brukt til å planlegge noe interessant. Det trengs en arbeidsmiljølov for skoleelever! Fram for sekstimersdagen for skoleungdom! Lekser og karakterer får ungdom til å velge vekk idrett!
På grunn ev den ensidige vekta på lese–skrive–regne, blir definisjonen på det som kalles normalt, snevrere. Det blir få områder hvor du kan være flink. Alle skal liksom ha vokst opp i bokhylla. Antallet elever som får det som kalles spesialundervisning, er mer enn dobla på 20 år, og i dag får nesten 49 300 elever, eller 7,8 prosent av elevene i grunnskolen, spesialundervisning. (2016–2017), 70 prosent av dem er gutter9. Tallet øker etter hvert som elevene blir eldre: Rundt 11 prosent på ungdomstrinnet får i dag spesialundervisning.
Halvparten av denne spesialundervisninga gis av ufaglærte. (Barneombudet 201610). Det skal egentlig være spesielt utdanna lærere som kan analysere vanskene og prøve seg fram med tiltak over tid.
Bli sjuk for fremtiden
Elever blir sjuke. Professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, sier i september 2017 at skolebarn ender opp som pasienter på grunn av skolens testkultur og prestasjonspress. Antallet vokser. «Pasientene er 9–15 år, og plagene deres starter som regel i 3. klasse. Det er flest jenter»11.
Bruken av antidepressiver øker. «Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiver nå enn for ti år siden12. Myndighetenes medisin mot sjukdom og stress, er mer kontroll ovenfra. Fraværsgrense og krav om legeerklæringer, som om elevene var late og slappe.
Elever slutter skolen. I Norge er det 18 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år som ikke fullfører videregående skole. Omtrent en av fem. Sånn har det vært i mange år. Men skolen forandrer seg likevel ikke. Tvert imot, det blir mer av det samme, barnehagen skal med: «Fra barnehagen til videregående skole forbereder vi elevene på fremtidens arbeidsmarked»13.
Sats på yrkesfag
Det er bedre å rømme fra videregående skole, hvis en blir deprimert av å være der, enn å bli. Det er ikke sant at alle må studere og at de må ha bachelor- og mastergrader. Det har gått inflasjon i dem, og det er ikke lettere å få jobb, men studiegjelda beholder de! Det er fint å være arbeider. Det er absolutt mulig å starte i en jobb et sted, uten universitetsgrad, og så få opplæring i bedriften, jobbe, gå på kurs og lære mer. De fleste gjør jo det. Tjene penger, få arbeidskamerater, bli med i fagforeninga og ha det interessant. Her har gutter lettere enn jenter for å finne muligheter.
Det er smart å gå på yrkesfag og lære et fag. Det er større sjanser til å få jobb. Men yrkesskolen rammes av den generelle arbeiderforakten fra overklassen og de øvre samfunnslag, pluss at det er dyrere å ha elever på yrkesfag enn på allmennfag, fordi de må ha verktøy og maskiner. Er det noen rådgivere på ungdomsskolen som sier til elever som har gode karakterer: «Du burde begynne på yrkesfag»? De burde kanskje si det. De burde kanskje hospitere i bedrifter for å bli gode rådgivere.
Yrkesskolen trenger mer penger. Selv med små ressurser er det yrkesskolen som er best til å blande teori og praksis og ha skole utafor skolen.
Er elevene tomme krukker?
Kritikken av skolen som er kort beskrivi i punkta ovafor, går igjen internasjonalt, fordi skolesystemet er så likt i de industrialiserte, kapitalistiske landa. En kritikk handler om synet på elevene og lærerne. Kritikken er nok hundre år, men blei forsterka med den store skoleutbygginga på 1970-tallet. For 50 år sia blei ordet «sparebøssepedagogikk» født. Du tar en tom sparegris, putter på mynt for mynt. Ettersom tida går, blir grisen full og må slaktes for at innholdet kan brukes. Tilsvarende: Elevene kommer tomme til skolen, læreren putter og putter på det som skal huskes, elevene lagrer og blir fulle, og …
Brasilianeren Paulo Freire er den jeg veit som har formulert tydeligst hva sparebøssepedagogikken fører til. I kapitel 2 i boka De undertryktes pedagogikk14 skriver han om at undervisninga lider av «foredragssykdommen». Det er læreren som prater. Men det kan også være ei lærebok som foredrar. Dette fører til at elevene mekanisk memorerer foredragets innhold. Det omskaper elevene til «beholdere», som skal fylles av læreren. Jo mer han fyller i, jo bedre lærer er hen. Jo mer spakferdige beholderne er (Jeremias 11:19), jo bedre elever er de. Dette har ingenting å gjøre med å forstå og erkjenne. Boka til Freire er fortsatt lærerik, fordi skolen ikke har endra seg kvalitativt. Den har tvert imot blitt verre. Testdiktaturet har styrka sparebøssepedagogikkens stilling. (Jfr. artikkelen til Jorunn Folkvord i dette nummeret av Gnist)
Nils Christie, sosiologen og kriminologen, skreiv ei bok i 1971 som het Hvis skolen ikke fantes?15 Boka er dessverre toppaktuell fortsatt. Også han skriver om skolens syn på eleven som det tomme rom. Og han legger til: Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole, som mangler relevans for elevene. Det hjelper dem ikke å gå på denne skolen. Tenåringene (og barna) er uproduktive, folk kunne like gjerne bli født voksne. Hva kan lærerne ty til? Tilbaketrekking: Rette prøver, skrive meldinger og forelese med høy røst for å overdøve elevene. Eller dominere: Disiplin og straff (elevene tilbaketrekker).
Jeremias 11:19
Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!
Elevene som overraska alle
Den siste jobben min var å jobbe på biblioteket på en barneskole med over 500 elever. De kom fra mange steder og ville gjerne ha lesestoff om sine land. Det hadde vi ikke. Da fikk elevene sjøl lage bøker. Vi trykte dem opp i minst 30 eksemplarer og lånte dem ut på biblioteket. Det kunne være fra noen få og opptil atten elever som laga ei bok. De fikk ikke skrive av Wikipedia, de måtte ha opplevd det de skreiv om, eller foreldrene kunne ha fortalt noe. Alle bøkene het Vi forteller om … (landet).
Til sammen skreiv 88 barn 284 sider fordelt på 14 bøker. Det kunne vært langt flere, men vi rakk det ikke, arbeidet blei gjort på biblioteket innimellom, i noen friminutt og etter skoletid. Noen fikk lov å gå fra klassen sin i en time, de jobba ofte uten voksne, noen fant en krok ute, det tok sin tid. Jeg tror det faktisk måtte gjøres sånn. Vi kan si det blei gjort utafor skolen. Skulle det vært organisert av skolen, via ledelsen, inn på årsplanen og slikt, tror jeg det ikke ville blitt vedtatt, fordi det ikke ville inngå i det som skulle måles.
Hvert barn skreiv minst to A4-sider. Nedafor er noen korte utdrag, som slett ikke yter skriverne rettferdighet.
Vi forteller om Kosovo
Gutt 9 år:
«De skulle slakte ei ku. De voksne sa at vi barna skulle gå vekk. Vi fikk ikke se på. Da gikk vi opp i tredje etasje. Da så vi alt fra vinduet. Det kom en slakter med mange kniver. Kanskje det var ti kniver. … Jeg så på, det var veldig ekkelt. Slakteren drepte kua. Han skar av hodet. … Etterpå fant vi kua i garasjen. Kua var skåret opp i mange deler. Hodet hadde store, åpne øyne. Fetteren min var der. Han tulla mye. Han kyssa øynene og munnen til kua fordi han var så modig!»
Vi forteller om Marokko
Jente 10 år:
«Jeg snakker berbisk. Arabisk og berbisk er to forskjellige språk. Berberne er akkurat som samene. Berberne bodde over hele Nord-Afrika, også Egypt.»
Jente 12 år:
«Bestemor bodde i Norge et år, men hun ble kastet ut av myndighetene, for hun hadde ikke norske papirer. Det var dumt, for jeg har ikke så mange slektninger her.»
Vi forteller om Kurdistan
Gutt 10 år:
«Foreldrene mine bodde i Nord-Irak. De flykta til Tyrkia da presidenten sin hær ble sendt for å drepe mange kurdere. Jeg har vært i Kurdistan. Når det er Newroz (nyttår) går folk opp på fjellet. Det er mørkt om kvelden, og de går med fakler. På toppen tenner de bål. De synger Newroz-sanger. Det er veldig fint og pent. Jeg ønsker at det blir fred i hele verden.»
Jente 13 år:
«Jeg var i Diyarbakir (Tyrkia). Da var det Newroz, som er nasjonaldagen til kurderne. Tusenvis av mennesker feira. Ikke babyer og små barn. Folk hadde pynta der det skulle være fest ute. Politiet reiv det ned. Over oss fløy politiets helikoptre. Politiet sendte tåregass, da var det fint å ha et skjerf foran ansiktet.»
Jente 13 år: (Sted i Øst-Tyrkia).
«Det er urettferdig i byer: Det er bare tyrkiske flagg, også i kurdiske områder. Kurderne har lyst til å heise sine egne flagg der kurderne bor. Men det kan de ikke. Alle i Tyrkia må lære om Atatürk. Vi burde lære om Kurdistans historie også. Når jeg tenker på kurderne, må jeg tenke på det jeg har lært om samenes historie i Norge.»
Vi forteller om Makedonia
Jente 10 år:
«Det er veldig varmt om dagen. Det er bedre å leke gjemsel om natta, da er det ikke så varmt. Og ingen finner oss i mørket!»
Gutt 12 år:
«Vannet i springen er ikke godt å drikke. Men jeg og fetteren min går med plastflasker til vann som renner fra fjellet. Der er det en brønn. Vi går et par kilometer. I fjor tok jeg med ryggsekk fra Norge, for jeg tenkte at jeg skulle bære vann. Jeg snakker tyrkisk med moren min. Makedonsk med vennene i gata. Albansk fordi jeg snakker med foreldrene til faren min. Foreldrene mine snakker makedonsk med hverandre. Det var deres felles språk da jeg var liten. Det hørte jeg og lærte. Moren min kan makedonsk, albansk, tyrkisk og norsk.»
Jente 13 år:
«Jeg er på tur med faren min opp i fjellet. Vi så militære huler og murer som folk gjemte seg i da det var krig. Jeg fant ei bombe som ikke var sprengt.»
Jente 13 år:
«Det er ganske mange fattige i Makedonia. Det kan være gamle folk. Det er også barn som ikke har noen foreldre.»
Vi forteller om Sri Lanka (juni 2009)
Jente 8 år:
«Jeg hører på nyheter. Jeg så på TV om sykehuset på Sri Lanka. Jeg så barn uten føtter, en uten armer, en uten bein. Foreldrene døde i krigen. Det er sjelden det finnes bombehus hvor man kan gjemme seg for bombene. Barna går bortover veien, det kommer en bombe. Jeg går på tamilskole på lørdager. Jeg lærer å lese, skrive og snakke tamilsk. Jeg er god til å lese og skrive.»
Gutt 10 år:
>«Jeg får ikke se på den tamilske kanalen mer. Jeg kan få mareritt. Men NRK kan jeg få se. NRK viser ikke bildene. Første mai gikk jeg i tog. Det var ca. to tusen tamiler som gikk sammen.»
Vi forteller om Pakistan
To jenter 13 år:
«I Pakistan må vi spare på strømmen. I løpet av et døgn kan det være seks timer med strøm. Det går an å betale for å få mer strøm. Vi lager mat på ovn med ild. Vi har ei stor tønne. Den fylles med vann fra en spring på gårdsplassen. Så bæres den opp på taket. Det går en vannslange ut av tønna og ned på kjøkkenet. I butikken kan vi betale penger for vann. Da slår de på vannet fra den tida vi har betalt. Vi har mange fettere og kusiner. De er mer voksne enn vi, for de har lært mer.»
Språk skubbes til side
Altså, 88 barn og 284 sider. Fortellingene lærte meg noe nytt hele tida og forandra synet mitt på barna. Lærerne i klassene blei også overraska. Vi så litt av det som var oppi «krukkene» fra før, som ikke kom fra skolen. Vi så bedre hvor naturlig det var med ett språk ekstra, ja ofte to og tre. Biblioteket hadde ingen bøker som var så interessante og lesbare som disse, når elevene på skolen skulle lese om «andre land». Heller ikke for voksne. Vi så hvor stolte og glade skrivebarna blei, men også de andre elevene, som kunne låne med seg hjem bøker om landet til mor og far. Foreldre kom og takka. Jeg tenker etter dette på hva de andre barna kan, hva ungdom kan fortelle, ikke bare fra andre land, men fra liv alle steder, og hvor lærerikt og spennende det er. En nesten usynlig erfaringsbank med 500 barn. Du kan se en liten film der en av elevene viser fram og forteller om den første boka vi lagde, se nafo.no16
Interessante spørsmål til skolebyråkrater og andre: Er det mulig å lage en prøve om eller sette karakterer på de 284 sidene? Finnes det gale eller riktige erfaringer? Hvordan skulle læreren (sammen med elevene sjølsagt, det er veldig moderne nå), lage «læringsmål for timen»? Hvordan skulle lærerne «øke læringstrykket» mens elevgruppa arbeida med boka si?
På skolen vår hadde elevene til sammen omtrent 30 morsmål, som er lært utenom skolen. Disse skubbes til side: «Her skal vi snakke norsk!» Det underlige er at staten/Stortinget/skolen/NHO/reiselivsnæringa ikke ser positivt på disse barnas språkferdigheter. Hadde det ikke vært smart å lære barn, som vil det, å skrive og lese språk de kan snakke? Når de er atten år, vil de kunne det bedre enn en person med norsk som morsmål, som kanskje må studere i fem år (med lån!). Og i tillegg ville de ofte kjenne kulturen til landet der språket brukes. Her har du tolker, folk til reiselivsbransjen, til handel med utlandet og mye mer.
Nå er det på sin plass å gjenta Nils Christies beskrivelse: «Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole.» Sparebøsseskolen tar vekk sjøltillit.
Gjør Stortingets læreplan til din venn!
De som vil flytte mest mulig av skolen ut av skolen, kan finne støtte for det i den overordna delen av læreplanen «Kunnskapsløftet»17, som Stortinget har vedtatt, og som gjelder over alle andre planer, alle lærebøker og skolers årsplaner. Da er det mulig å åpne døra og forlate papir-blyant-sparebøsse-skolen og gå ut og lage verksted- og forskerskolen. Jeg må bruke et eksempel for å viser hva en kan gjøre.
Fra planen: 1.5:
«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet».
Og 1.4:
«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling».
Naturfagplanen sier at elevene skal forske og forstå «samspill i naturen».
Utgangspunktet kan være hva som helst, som er lett å finne på stedet! Fisk, humle, poteter, et frø, en sau, tang og tare, et marsvin, peanøtter, iskrem, en død fugl, plast eller en meitemark … Jeg tar utgangspunkt i noe som elevene har vist interesse for. En morgen har elevene funnet døde meitemark på asfalten etter at det har regna. Hvorfor? I samtalen er det en elev som spør om det er sant, at begge delene av en meitemark som blir delt i to, kan leve videre.
Jeg veit at barn og ungdom vanligvis er opptatt av å ta vare på jordkloden, at det vi gjør, ikke skal overopphete den, at dyr og mennesker ikke må få ødelagt levestedene sine. Dystopiske fortellinger er populære hos ungdom. I Norge kan stikkordet være jord. Mine elevers interesse for meitemark fører oss til den jorda vi dyrker maten vår på. Under tre prosent av arealet i Norge er matjord, og det minker på grunn av en bevisst politikk. Det er mye transport og lite sjølberging. Hvor smart er det å asfaltere jorda for å lage motorveier, lagerbygninger og bydeler? Er det mulig for barn og ungdom å gjøre noe?
Det går an å starte med meitemarken som elevene har funnet. Den lager god jord fordi den spiser jord og planter, deler det opp og blander det med sine egne fordøyelsessafter. Lager porøs jord, ganger som røttene vokser i og får luft og vann og næring i. Bæsjen er mer næringsrik enn jorda omkring. Jorda på jordkloden har gått gjennom meitemarkene flere ganger, i 150 millioner år. Det kan være to hundre tusen meitemark i en åker på et mål (et dekar). Summen av gråmeitemark kan produsere fire tonn ekskrementer per dekar per år. Den revolusjonære betydninga til meitemarken ikke er dens størrelse, men dens store antall, sa Darwin.
Elevene kan jobbe i alle slags grupper, også aldersblanda, gjerne med 15 elever og to lærere. Ordentlige forskere bryr seg også om meitemark og jord.
Jeg skriver ikke dette først og fremst til lærere, men til alle, fordi alle vil få sine egne ideer, ut fra hva de er interessert i og hva de kan.
En fotball eller en meitemark
Hanan Mohamed Abdelrahman vant Holmboeprisen i 2017 som «Norges beste mattelærer». Hun forteller at hun tar utgangspunkt i noe som interesserer elevene der og da, og at hun kan lære bort hele mattepensumet på ungdomsskolen med utgangspunkt i en legokloss, en dorull, en ananasboks, en fotball, en boks makrell i tomat, en kortstokk…18
Jeg veit at en liten meitemark kan være et utgangspunktet for å forstå hele verden og alle fag, hvis vi går vekk fra sparebøsse-, papir- og blyantskolen og testing. I denne artikkelen er det ikke plass til alle eksemplene, men interesserte kan se på et læreverk jeg er med på å utvikle, lumbrikus.no, særlig kapitlene 6 og 719.
Elevene kan snekre kasser til jord og sette inn en glassvegg for å observere hva ulike typer meitemark gjør med jorda. De kan se hvor mye bæsj kompostmark lager, de kan gjødsle noen planter med den og se om de vokser bedre enn de andre. Ute kan de finne åpningene til gangene til stormeitemarken, plukke bæsjen den dytter opp og veie den. De kan grave bed og dyrke noe. De kan finne veiskjæringer og graving der det skal bygges hus, og se hvor langt ned matjorda går. Da kan de se etter hullene til meitemarken og telle dem. De kan studere jord i mikroskop. Det finnes mange flere nedbrytere i jorda, og noen kan vi se. Hva er jord? (Hvilket «fag» har de nå?)
Hva er kalk? Meitemarken har kjertler i halsen som produserer kalk, som tilføres jorda når den spiser. Hva er fosfor, kalium, magnesium, natrium, kalsium, karbon og nitrogen som det er mer av i bæsjen enn i jorda rundt? Hva bruker plantene det til? (Hvilket «fag» har de nå?)
Under hele arbeidet kan elevene dokumentere ved å ta bilder, film, tegne, lage animasjoner, fortelle andre som ikke veit noe.
De kan skrive og snakke med elever de kjenner i Norge og verden ellers med den teknologien de har, og be dem finne ut ting hos seg. Darwin studerte meitemark i 40 år og utveksla erfaringer med andre vitenskapsfolk i India og andre land – med brev som blei sendt med skip20.
Elevene kan finne ut hva i nabolaget som er bygd på matjord, og hva som er planene for ny asfaltering av jord. Kan elever gjøre avisleserne oppmerksomme på planene og hva matjord er?
Når meitemark er så bra for jorda i Norge – hvorfor er den til skade i løvskogen i Canada? Hvem finner ut det?
Alle lærerstudenter burde gjennomføre slike forske- og arbeidsperioder på skoler.
Kan forståelse telles?
Det interessante med det jeg har skrivi her om meitemarken, handler ikke om meitemarken, men om hvilke spørsmål en kan stille ved å jobbe på samme måte som eksemplet antyder.
Spørsmål 1: Er det mulig for skolebyråkratene å lage en nasjonal prøve som kan brukes på denne typen arbeid som er gjort forskjellige steder i landet, til ulike årstider, av og på, med ulike økologiske forhold, kanskje til og med i aldersblanda grupper?
Spørsmål 2: Når elever arbeider sammen og får ny forståelse av prosesser i naturen, hvilket fag vil skolebyråkratene sette karakter på? Hvis elevene finner ut noe de kan gjøre for å ta vare på matjorda, får alle 6-er i alle involverte «fag», da eller? På hvilken eksamen?
Spørsmål 3: Når du ser litt av det elevene og lærerne kan gjøre med meitemarken som utgangspunkt, er det mulig for en elev, barn eller ungdom å «falle utenfor»? Kan ikke alle finne et stykke arbeid som flokken er tjent med, innafor? Og til og med ha det morsomt? Må noen i det hele tatt oppholde seg på grupperommet sammen med en assistent (ofte kalt spesialundervisning)? Hva er normalitet og ikke normalitet her?
Skolen vår er et lukka system nå. Når vi åpner dørene og forlater sparebøsseskolen, og lar lærerne gjøre «erkjennelseshandlinger» som Paolo Freire kalte dem, sammen med elevene, mister de gamle, undertrykkende, dumme og tidkrevende måleinstrumentene kraft og makt. De dør.
Stol på elevene og lærerne
Jeg avslutter med nok en dyktig pedagog og forteller fra nettstedet TED, der denne teksten starta.
Ken Robinson21 sier:
«Myndighetene mener de veit best hvordan utdanninga skal være. Problemet er at utdanninga ikke foregår i komiteromma, men i klasseromma i skolene – med menneskene der, elevene og lærerne. Det gjøres mye bra på skolene. Men det gjøres på tross av den dominerende skolekulturen. Ikke på grunn av den. Det er som når folk seiler i motvind hele tida.
Det du er interessert i, kan du jobbe med i timevis, og det virker som fem minutter. Og omvendt! Vi må gå fra den industrielle modellen, som er lineær og konform, og som plager folk. Vi må lage en modell som likner på jordbruk, og som legger til rette for vekst. Det er ingen vits i å reformere skolen, det har vist seg å ikke fungere. Det trengs en revolusjon!»
Jeg avslutter med en påminnelse om at livet er noe mye mer enn å gå på skolen!
Wonderful World
Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took
But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be
Don't know much about geography
Don't know much trigonometry
Don't know much about algebra
Don't know what a slide rule is for
But I do know one and one is two
And if this one could be with you
What a wonderful world this would be
Now, I don't claim to be an A student
But I'm trying to be
For maybe by being an A student, baby
I can win your love for me
Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took
But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be
La ta ta ta ta ta ta (History)
Hmm–mm–mm (Biology)
La ta ta ta ta ta ta (Science book)
Hmm–mm–mm (French I took)
Yeah, but I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be
Sam Cooke
Sluttnoter:
1. Sugata Mitra: Kids can teach themselves. TED talks.
2. TED. Ideas worth spreading. www.ted.com/talks
3. Geoff Mulgan: a short introduction to the Studio School . TED talks.
4. Mangfold i arbeidslivet: www.mangfold.no
5. Charles Leadbeater: Education innovation in the slums. TED talks.
6. El Sistema: Ungdomsorkestre med gratis undervisning og instrumenter til fattige.
7. Stephen Ritz: A teacher growing green in the South Bronx. TED talks.
8. Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt: Kreativitet i skolen.
9. Utdanningsdirektoratet, statistikk om grunnskolen.
10. Barneombudet november 2016.
11. Dagbladet 8. september 2017
12. Klassekampen 22. august 2017
13. «Oslo kommune, byrådet: «Hvor skal vi være i 2040?», i Kommuneplan for Oslo – samfunnsdel med byutviklingsstrategi, høringsutkast april 2017, side 29.
14. De undertryktes pedagogikk kom på norsk i 1974 og 2003.
15. Hvis skolen ikke fantes? har også en 1983-utgave.
16. http://nafo.hioa.no/fag/filmer/satsing-pa-leseutvikling
17. Søk Kunnskapsløftet
18. Hanan Abdelrahman: Matematikk med familien. YouTube.
19. lumbricus.no er produsert av NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring.
20. Charles Darwin: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on Their Habits (1881)
21. Ken Robinson: How to escape education’s death valley. TED talks.