Gnist

Felles front for grønn industrireising

Av Daniel Vernegg

2022-01 Bokomtaler

Tittel: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister

Utgitt: November 2021

Forfatter: Magnus Marsdal

Forlag: Manifest forlag

Antall sider: 175

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

De siste par årene har tankesmien Manifest lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle en politikk for grønn omstilling av norsk økonomi. I Parterapi for oljefolk og klimaaktivister tegner Magnus Marsdal, tenketankens leder, opp hovedlinjene i dette prosjektet på en tilgjengelig og engasjerende måte. Med det tydeliggjøres også en rekke utfordringer.

«Hva i huleste skal Norge eksportere den dagen vi faser ut næringer som står for 50-60 prosent av all norsk vareeksport?» (s. 14), spør Marsdal i bokas innledning. Med det setter han tonen for det som følger, for dette er først og fremst en bok om grønn næringsutvikling og hvordan vi kan skape «et Norge med bærekraftige og avanserte industriarbeidsplasser som sikrer landets eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned olje og gass» (s. 11).

En sentral utfordring som må forseres for å oppnå det, er ifølge Marsdal det han omtaler som «affektiv polarisering» mellom de «stadig mer desperate klimaaktivistene og det stadig mer kampklare oljefolket» (s. 11). Vi står nemlig i en situasjon hvor begge har rett i tilsynelatende motstridende standpunkter: «Sykkelhjelmene» i klimabevegelsen at klimakrisa tvinger oss til å avvikle oljenæringen så raskt som overhodet mulig, «industrihjelmene» i at vi ikke simpelthen kan legge ned landets viktigste næring over natta uten først å ha stablet på beina noe alternativ. Så hvordan hindrer vi at unødvendig krangling hjelmene imellom blir en bremsekloss for den grønne omstillinga?

For Marsdal er svaret parterapi. Med veiledning fra den profilerte parterapauten Sissel Gran (kjent fra bl. a. kjærlighetspodden) har han fått Anja Bakken Riise, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, og Atle Tranøy, tillitsvalgt for oljearbeiderne i Aker-konsernet, til å sette seg ned og snakke om forholdet dem imellom. Kan det som bringer dem sammen være sterkere enn det som splitter dem? Håpet er at «de stridende armeene» med det vil «kunne forenes i én felles politisk kraft», for oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode og klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi (s. 11). Terapigrepet fungerer godt. Det gir narrativet en ramme, så vel som at det ved å la oss bli kjent med Anja og Atle hjelper oss å forstå hvordan enkeltmenneskers materielle subjektposisjon står sentralt i å forme verdensbildene deres. Sistnevnte er essensielt når politiske allianser skal bygges.

«We used to make shit»

For å kunne begynne å skissere opp hva som kan gjøres, trengs det nødvendigvis en analyse av hvor vi er. Hva er det som står i veien for å utvikle grønn industri, og hvordan kan hindrene forseres? Ingrediensene til analysen henter Marsdal blant andre fra TV-karakteren Frank Sobotka (!) og den amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som har overlappende syn på hva som er galt med senkapitalismen.

I sesong 2 av HBO-klassikeren The Wire, oppsummerer havnearbeideren og fagforeningsmannen Sobotka tilstanden i USAs økonomi som «We used to make shit in this country, build shit. Now we just put our hand in the next guy’s pocket»^[1] (s. 118). Mazzucato fremholder på lignende vis at den vestlige kapitalismen de siste tiårene har kommet til å bli dominert av uproduktive «takers» som håver inn på bekostning av produktive «makers»^[2] (s. 118). I denne todelingen er finanskapitalen den som som stjeler av sidemannens lomme, mens den produktive kapitalen er helten som skaper verdier og arbeidsplasser.^[3]

Finanskapitalens dominans er blitt muliggjort av at nyliberal deregulering har tilrettelagt for at finansiell spekulasjon er blitt mer lukrativt enn å investere i produksjon. I stedet for at overskudd investeres i innovasjon og langsiktig utvikling av arbeidsplassgenererende virksomhet, prioriteres ofte kortsiktig manipulasjon av aksjekurser gjennom for eksempel kjøp av aksjer i eget selskap (s. 118-120). Om målsetningen er å kanalisere investeringer inn i grønn industri, står således ikke hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital, men mellom det Marsdal kaller «næringsliv» og «tæringsliv» (s. 128).

Statskapitalistisk industrireising

For å hindre at alt vi sitter igjen med når oljesektoren har sunget siste vers er en ikke-produktiv finanselite uten interesse for å skape arbeidsplasser, trengs det derfor en næringspolitisk renessanse. Staten må «opp på hesten og peke med hele armen» (s. 148), slik den gjorde da den norske oljesektoren så dagens lys. Da kan Norge gå fra å være en «fossilkoloss» til å bli en «grønn kjempe» (s. 136) som makter å henge med i den internasjonale konkurransen med de stadig flere statene som bestemmer seg for å ha mer enn én hånd på rattet (særlig Kina). Marsdal ser for seg at en slik politikk kan drives frem av en grønn industripolitisk allianse bestående av fagbevegelsen, klimabevegelsen og grønn industriell kapital. Men da må venstresidepartiene, som de siste tiårene har fungert som «fordelingspartier, velferdspartier, miljøpartier og fredspartier» (s. 131), begynne å stå på barrikadene for industrien.

Blant tiltakene Marsdal foreslår er opprettelse av en grønn statlig «industribank som leder både statlig og privat kapital inn mot det grønne industriskiftet innenlands» for å mette et antatt investeringsbehov på opp mot 100 milliarder kroner årlig), omgjøre statlige selskaper til verktøy for å nå klima- og industripolitiske mål (og muligens ta Equinor av børs), bruke statens innkjøpsmakt strategisk og skrote handlingsregelen (s. 138-9). Som konkrete eksempler på næringer som kan utgjøre hjørnesteiner i morgendagens eksportindustri, peker Marsdal på havvind, hydrogen, grønn skipsfart, kraftintensiv industri, karbonfangst og -lagring (CCS), batterifabrikker og solenergi. Forutsatt en målrettet næringspolitikk, ligger kortene til rette for at en eller flere av disse bransjene kan danne grunnlag for et grønt industrieventyr som kan avløse oljeeventyret.

…men klassekampen tar vi senere

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet i forbindelse med lanseringa av boka, går Marsdal til frontalangrep på det han kaller den «nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister».^[4] Sistnevnte er redaksjonen i DN og andre liberalere som er motstandere av statlig næringspolitikk fordi de tror nyklassiske lærebøker i økonomi reflekterer virkeligheten. Marxist-leninistene er de delene av Rødt som har gått imot statlig satsing på havvind med begrunnelsen at staten ikke bør berike kapitalistklassen. Selv om jeg synes dette er en morsom formulering – og er enig med Marsdal i at Rødts landsmøtevedtak mot havvind var et stort feilsteg – tror jeg likevel ikke «marxist-leninistenes» bekymring bør avvises så lett. Marsdals argument er at fase én må konsentreres om å mobilisere «industristaten», for at «fordelingsstaten» så skal aktiveres gjennom klassekamp i fase to. Men kan klasseantagonismen simpelthen skrus av og på etter behov?

Marsdal slår allerede i bokas innledning fast at han ikke kommer til å ta for seg «det stadig mer påtrengende spørsmålet om hvorvidt klimakatastrofe kan unngås innenfor spillereglene til en kapitalistisk verdensøkonomi», selv om han også legger til at «stadig flere mistenker at svaret er nei» (s. 13). Det er forsåvidt fair, men samtidig ikke uproblematisk: for han har helt rett i at spørsmålet nettopp er stadig mer påtrengende. Har vi tid til å vente med å konfrontere kapitalens iboende krav om evig vekst til etter at den grønne industrien er reist?

Det tar oss også til spørsmålet om internasjonalisme. På den ene siden er Kina en rival, på den andre et eksempel til etterfølgelse. Selv om en er nødt til å forholde seg til den verdenen vi faktisk lever i, hvor mellomstatlig konkurranse er the name of the game, må et sosialistisk prosjekt ha mer ambisiøse visjoner enn å understøtte av nasjonal kapital i den internasjonale konkurransen. Hvor ble det av «arbeidere i alle land; forén eder»? Kan det utvikles politikk for en internasjonalistisk grønn industrireising?

Et siste moment er at det er én ting å reise grønn industri, en annen å likvidere fossilkapitalen. Begge må skje om Marsdals prosjekt skal ta oss i grønn retning. Dersom strategier for sistnevnte fortsetter å glimre med sitt fravær, risikerer vi at alt det grønne bare kommer i tillegg til det grå, slik tendensen hittil har vært. Som jeg skriver om i en annen tekst i dette nummeret, er det lite som tyder på at fossilkapitalen vil forlate jordens overflate uten at den tvinges til det. Har venstresida og klimabevegelsen tid til å vente på at Atle og de andre arbeiderne i oljeindustrien skal føle seg trygge nok til at de virkelig vender olja ryggen?

Når det er sagt, er Parterapi alt i alt et viktig bidrag til å utvikle pragmatiske strategier for venstresida i klimakrisas tidsalder. I den historiske situasjonen vi står i – hvor den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg etter førti år med nyliberalisme – kommer vi ikke unna at å utvikle en grønn næringspolitikk innen kapitalismens rammer må stå i sentrum for politikken framover, gitt at historien, som Marx formulerte det, «ikke [skapes] under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert».^[5] Forhåpentligvis vil den norske venstresida i tida framover makte å integrere konkrete strategier for grønn industrireising med en ambisiøs visjon for en øko-sosialistisk framtid det både er verdt og går an å tro på.