Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel
Oslo: Manifest forlag, 2016, 158 s.
En av den moderne politiske historiens mest ubegripelige hendinger fant sted i juli fjor da den greske statsminister Alexis Tsipras, bare dager etter folkets kraftfulle nei i folkeavstemninga om EUs gjeldspakke, dro til Brussel og bøyde kne for makta, dvs. den såkalte EU-troikaen.
Hvordan kunne det skje, spør Ellen Engelstad i sin nylig utkomne bok om Syriza. Og hun legger ut noe av lappeteppet som utgjør dette nye og alt annet enn monolittiske partiet, eller det en snarere kan kalle en folkefront av ulike strømninger på ei breiest mulig venstreside i Hellas. Etter folkets «oxi» (nei) ville finansminister Yanis Varoufakis konfrontere EU og bruke de få våpen de fortsatt hadde: «Tsipras var kanskje fristet av forslagene, men han fryktet en grexit og han var også i en vanskelig skvis mellom ulike synspunkter. Visestatsminister Dragasakis ville ha en avtale med troikaen for enhver pris, mens energiminister og venstrefraksjonens leder Lafazanis mente tiden var overmoden for et brudd.» Varoufakis stilte ultimatum: Følg folkets råd eller kapituler! Dagen etter trakk Varoufakis seg som finansminister og Tsipras landet på sitt kapitulasjonsstandpunkt for å unngå grexit. «Om de satte hardt mot hardt og kom med konfronterende tiltak, var faren for at de ble kastet ut av eurosonen stor. Det igjen ville medføre økonomisk usikkerhet og kaos.» Slik skriver Engelstad (med Varoufakis som skriftlig kilde (s. 93)
Med det var scenen satt for den tragedien som satte sluttstreken for «den greske våren» som Engelstad treffende kaller dramaet hun følger fra måned til måned, fra uke til uke, fra Syrizas store og løfterike valgseier 25. januar i fjor. Det er verdt ei bok, og forfatteren gir mye og detaljert kunnskap om hvordan den ene begivenheten tok den neste i denne maktkampen uten hvileskjær som endte i nederlag, nyvalg og et gjenvalgt Syriza, som nå administrerer de påtvungne krisepakker fra troikaen i regjeringsposisjon.
Så hvordan kunne det skje? Jeg tror Engelstad er inne på et kjernepunkt når hun går inn i starten på forhandlingene mellom den nyvalgte Tsipras-regjeringa og EU i februar 2015: Da Syriza tok over, var det 33 dager igjen til den forrige avtalen med troikaen gikk ut. Hun viser til valgløftet om å erstatte troikaavtalen med Syrizas nasjonale gjenoppbyggingsplan «fra første dag ved makten». Kort tid etter valget dro Tsipras og Varoufakis på sjarmoffensiv rundt i EU for å samle støtte til sitt nye prosjekt for en mer solidarisk holdning til det greske gjeldsproblemet. Det ga et magert utkomme, og fra da og fram til sommeren var det forhandlinger dag ut og dag inn. Den fire måneders utsettelsen grekerne oppnådde i februar, ble bare en ytterligere forsterkning av det tekniske preget dette halvåret i regjering fikk. Politikk ble det nærmest ikke tid til å tenke på. Dette gir Engelstad en troverdig framstilling av. Ikke minst viser hun hvordan Tsipras & Co ble totalt utmanøvrert av den sterke motmakta i Brussel og Berlin.
Men det som til et visst punkt er bokas styrke, en nitidig gjennomgang av begivenheter og møter og forhandlinger, er også dens begrensning. For boka har sterkt preg av å være deskriptiv, dels oppramsende og tidvis anekdotisk. Og den er nærmest fri for forsøk på analyse av dypere årsaker til Syrizas forunderlige ferd. Til tross for store ambisjoner i bokas undertittel om «kampen om Europas sjel», og baksidas løfter om at boka handler om «en vår som forandret Europa», får vi vite fint lite om hva endringene består i. Og langt mindre blir vi delaktige i en sjelegransking av EU og alt dets vesen. Det er en påfallende mangel at boka ikke drøfter EUs markedsliberalisme som drivkraft bak innstrammingspolitikken. Hellas’ status som klientstat i «EU-imperialismen» berøres nesten ikke. EU-kapitalismens krise er knapt nok forsøkt beskrevet på 150 sider med kriseberetning.
Jeg undrer meg også over at ei bok som skal beskrive en mangslungen og på mange måter ny type bevegelse, så å si er fri for levende menneskers beretning om indre forhold og stridigheter. Sånn sett får vi en svært grunn framstilling av interne maktforhold og mangelen på organisatorisk oppbygging av Syriza, noe som har fratatt medlemmene innflytelse over politikken. Engelstad evner i liten å grad å få fram hvor egenrådig Tsipras har opptrådt, f.eks. da det 11-mann store sekretariatet («AU») i Syriza enstemmig krevde at Tsipras skulle nekte å betale et IMF-lån som sto til forfall tidlig i mai i fjor, mens han likevel gikk hen og gjorde nettopp det og rett ut ga blaffen i vedtaket partiets ledende organ påla ham. Mangelen på mennesker er også påfallende i framstillinga av de sosialer bevegelser som har løftet fram Syriza, og fagbevegelsen er så godt som fraværende. Den store og internasjonalt betydningsfulle kampen om privatisering av havna i Pireus, som har fortsatt under Syriza, tross løfter om det motsatte, nevnes ikke. Dette gir et markant inntrykk av mangel på kjøtt og blod i ei bok som nettopp handler om menneskeskjebner i et politisk drama.
Engelstad sier i et intervju om boka at hun mener Syriza er blitt sosialdemokratisk. Denne tematikken nevnes så vidt i en setning i siste kapittel, og må etter min mening underlegges en helt annen form for drøfting hvis den skal gi noen mening. Sosialdemokratiet er jo nettopp en del av det opprinnelige EU-prosjektets «sjel», og disse partiene har uten unntak stilt seg på troikaens side hver gang krisepakkene har blitt vedtatt. At Syriza har blitt tvunget til å føre troikaens politikk, gjør ikke partiet «sosialdemokratisk», men sier noe om de klasse- og maktforhold som tvinger partier til venstre inn i folden. Og det sier noe om hvor sterkt behov landene i EUs randsone har for å klamre seg til EU, enten de heter Hellas, Spania, Irland eller Portugal.
Denne boka kunne trengt en dypere bearbeiding av stoffet, noe som kan tyde på hastverk med å få den ut. I etterordet har imidlertid Engelstad lagt noen føringer som peker i en spennende retning: «Når verdensøkonomien nå ser ut til å gå inn i nok en bølgedal, øker motstanden og konfliktnivået i EU.» Der ligger anslaget for det som burde bli et analytisk oppfølgingskapittel i andre opplag. Her er nok av nye begivenheter å ta av.