Euroføderalistisk EU-kritikk
Av Mathias Bismo
And the weak must suffer what they must?
London: Vintage Publishing, 2016, 336 s.
(Norsk utgave i mars 2017)
Våren 2015 ble Yanis Varoufakis med ett en av verdens mest omtalte og omdiskuterte personer. Etter at det greske folket i valget i januar hadde gitt klar beskjed om at de var møkk lei av EUs og den nasjonale elitens nedskjæringer og innstramninger, var det økonomiprofessoren, motorsykkel-entusiasten og den selverklært uberegnelige marxisten Varoufakis som i rollen som finansminister fikk oppgaven med å omsette valgresultatet i praktisk politikk. Selv om han mislyktes og gikk av etter bare fem måneder, står han igjen som et av de fremste symbolene på denne motstanden.
Lesere som forventer seg avsløringer av hva som skjedde i møtene med Europas finansministre eller hva statsminister Tsipras tenkte og sa da han avviste Varofakis’ plan B til fordel for å inngå en avtale som var en blåkopi av den folket hadde stemt nei til i en folkeavstemning en uke tidligere, vil nok bli skuffet. Selv om han forteller enkelte anekdoter fra møtene med EUs finansministre, som i seg selv er beskrivende nok, er dette en bok som, i følge etterordet, i all hovedsak var ferdig før han plutselig sto i sentrum for fjorårets greske drama. Men det gjør ikke bokas tema – hvordan den europeiske pengeunionen er i ferd med å kvele et helt kontinent – mindre aktuelt.
Varoufakis har aldri lagt skjul på at han er euroføderalist, og postulerer også at dette er noe de aller fleste progressive er, eller i hvert fall bør være. Men i motsetning til våre hjemlige EU-fantaster, ser han samtidig at måten integrasjonen i EU har skjedd på, bærer det meste av ansvaret for utviklingen etter 2008. Det er ikke motstanderne av denne europeiske integrasjonen som stikker kjepper i hjulene for et forent Europa, det er de som har skapt den.
Ideen om en felleseuropeisk valuta har eksistert lenge, men virkelig vind i seilene fikk den etter at USA i 1971 forlot Bretton Woods-systemet. I dette systemet skulle en fast vekslingskurs mellom gull og dollar på den ene siden og mellom dollar og andre valutaer på den andre, kombinert med særlige mekanismer for devaluering av enkeltvalutaer, sikre økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Da dette systemet forsvant, ble det maktpåliggende for EU-landene, især Vest-Tyskland og Frankrike, riktig nok ut fra noe ulike beveggrunner, å finne en erstatning. Problemet med disse erstatningene, sett fra disses ståsted, var at det fortsatt var et relativt stort spillerom for å benytte pengepolitikken som et aktivt redskap.
Euroen fjernet denne muligheten, men den lot samtidig være å innføre mekanismer for å kompensere for ulikheter mellom de forskjellige landene. Dette gikk bra så lenge økonomien gikk bra, men da krisa kom, viste systemet seg i all sin grellskap. Varoufakis uttalte etter at han gikk av som minister at han hadde en plan B om å opprette en parallell gresk valuta, men en felles-europeisk valuta er fortsatt plan A. Den må bare være en ordentlig valuta, med en sentralbank som opptrer som en hvilken som helst annen sentralbank, altså ikke gjennom de enkelte lands regjeringer. Det betyr at den for eksempel må ha anledning til å kjøpe statsobligasjoner på bakgrunn av egne vurderinger, ikke rigide retningslinjer, og det betyr at den må forholde seg direkte til banker i trøbbel, ikke legge ansvaret på det enkelte landet der banken tilfeldigvis skulle være lokalisert.
Men hvis det nå er slik, hvorfor nekter de lederne som snakker så varmt om europeisk integrasjon, å ta dette inn over seg? Svaret er todelt. For det første går ikke denne omvendte alkymismen, som Varoufakis kaller det, like mye ut over alle. Siden handelsbalansen er et nullsumspill, der ett lands underskudd er et annet lands overskudd, er det fortsatt overskuddsland i Europa, særlig Tyskland, der også omfattende lønns- og velferdskutt de siste 15 årene har gjort sitt, som for så vidt klarer seg greit gjennom krisa. Men dogmatismen som regjerer langs aksen Berlin–Frankfurt–Brussel er kanskje vel så viktig. Selv om det særlig fra fransk side har vært et ønske om at valutaunionen skulle være begynnelsen på en føderasjon, har man ikke kommet dit, og, som det sies, man vet hva man har, men ikke hva man får. Å gå tilbake på det man har gjort så langt, vil være et gigantisk prestisjenederlag. Dermed blir ikke argumentasjonen at man gjør det ene eller andre fordi man forventer et bestemt resultat, det blir at man gjør det fordi sånn er reglene.
Varoufakis’ føderalisme er det mye å si om, men det vil kreve adskillig mer plass enn det en bokomtale gir rom for. Den mer metodiske tilnærmingen, derimot, bør kunne ofres noen linjer. Selv om leseren får en omfattende innføring i den europeiske pengepolitikken de siste 50 årene og selv om de aller fleste nok vil lære noe nytt av å lese boka, får man til tider inntrykk av en finanskapital som nærmest er løsrevet fra produksjonen og at de eneste egentlige aktørene ved siden av politikerne er spekulanter, bankierer og sentralbanker. Selv om det er pengepolitikk som er tema for boka, hadde det nok vært på sin plass å vise til noen sammenhenger, for eksempel når han uten videre slår fast at den veksten som fant sted i EUs periferi frem til 2008, i all hovedsak kan tilskrives EU-medlemskapet.
Med tittelen i mente, kan man også spørre seg hvor de fattige (eller svake, som vel ville vært en mer presis oversettelse av det engelske weak) blir av. Når produksjonen holdes utenfor, forsvinner også arbeiderklassen som aktør og klassekamp som fenomen, og hele den politiske utviklingen reduseres til en maktkamp mellom ulike eliter – mellom franske, tyske og britiske interesser. Dette kan nok delvis unnskyldes både med utgangspunkt i tema for boka og kanskje også Varoufakis’ særlige interesse for spillteori, men gjør likevel noe med helhetsbildet.
På tross av sin ubestridte standhaftighet i møte med EUs ultimatum da det stormet som verst sommeren 2015, føyer Varoufakis’ bok seg inn i en tradisjon som etter hvert har fått stor oppslutning blant tradisjonelt venstreorienterte miljøer og bevegelser – kapitalismen må reddes fra seg selv. Selv om dette er et helt legitimt standpunkt, så blir nytteverdien noe begrenset dersom man har et perspektiv som går ut over kapitalismens rammer. Slik sett er nok dette en bok som bør ha sitt fremste publikum blant miljøer som Radikalt Europa, for de som husker dem, selv om den også for oss andre kan bidra til en viss forståelse av de mer rent pengepolitiske mekanismene som gjør seg gjeldende i Europa i dag. Men det er det også mye annet som kan gjøres.