EU, marxisme og det nasjonale spørsmål
Av Arne Byrkjeflot
I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.
Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.
Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.
Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?
Nasjonalstaten Norge
Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».
Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.
Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.
På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.
Nasjonale bevegelser
I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.
Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.
Hva er nasjon og nasjonalisme?
La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.
I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».
Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.
A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».
I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.
Fra nasjonal bevegelse til statsdanning
De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.
Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.
Kapitalismens framvekst
Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»
Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.
Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.
Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.
Imperialismens tidsalder
Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»
Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»
Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.
Europas forente stater
Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?
Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:
«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.
Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»
Lenger ut:
«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»
Blir det en union?
Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.
Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.
Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.
Felles pengepolitikk?
Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»
Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.
Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.
Diktaturet venter
Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.
Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.
Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.
Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.
Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.
Kan vi vinne denne kampen?
Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.
Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.
Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.
Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.
Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.
I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.
Nasjon og kommunisme
Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.
EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.
Konklusjoner
1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.
2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.
3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.
4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.
5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.
Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.
6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.