Ukategorisert
av Jarl Hellesvik
I boka Statsforfatningen i Norge som kom ut i 1962 skriver jussprofessor Johs Andenæs, som nylig døde, at av de alminnelige ideer som den norske grunnloven bygger på, vil han nevne tre: Det er folkesuverenitetsideen, maktfordelingsprinsippet og læren om de ukrenkelige menneskerettigheter (individuelle rettigheter).
Andenæs skriver at «folkesuvereniteten går ut på at folket har rett til å rå selv. Det gjelder både med hensyn til det indre styre og det gjelder utad i forhold til andre stater. Folkeviljen er den øverste norm for statens styre …» Han skriver videre at: «Folkesuvereniteten, folkets selvbestemmelsesrett, det er selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.»
Maktfordelingsprinsippet
Maktfordelingsprinsippet skriver seg fra den franske statsrettfilosofen Montesquieu. I hans verk Lovens ånd, som kom ut i 1748, hevder Montesquieu at «den som har makt har en tilbøyelighet til å misbruke den». For å hindre maktmisbruk, må det skapes en ordning slik at «makt stanser makt». Ut fra dette ble det utledet at statens organer måtte bestå av en lovgivende makt utgått av folket i valg, en utøvende makt og en dømmende makt.
Disse to elementer, sammen med læren om de ukrenkelige menneskerettigheter, er det nok først og fremst det siktes til, når det i § 112 i Grunnloven, som bestemmer hvordan grunnlovsendringer skal skje, heter at grunnlovsendringer ikke må bryte med Grunnlovens ånd og prinsipper.
Den norske Grunnloven var en av de første grunnlover som ble skrevet ut fra denne ånd og disse prinsipper. De andre grunnlover som ble skrevet over samme lest på denne tiden, ble etter hvert styrtet. Den norske var den eneste som ble stående.
Gustav Sieg Sørensen i Folkebevægelsen mod EU i Danmark skriver i sitt notat «De europeiske folks kamp for folkestyre» at:
«I modsætning til den franske revolutions blodige årti har Norge været et fredeligt og stabilt samfund nu i næsten 200 år. Derfor har den norske grundlov – direkte eller indirekte præget alle de grundlove, der siden er skrevet i Europa.»
Hver og en kan jo tenke igjennom følgende spørsmål: Hvilke stater i Europa har hatt og har en grunnlov og et styresett tuftet på disse ideer og hvor lenge har de hatt det? Jeg tror jo at de fleste som gjør en slik gjennomgang, vil innse at det ikke er noen selvfølge at Europa skal være demokratisk styrt.
Hva er en grunnlov?
Konventet (som laget forslaget til EU-grunnlov) har valgt å kalle forslaget for forfatning. Tidligere har alle avtaler som har lagt grunnlaget for utviklingen av EU, blitt kalt for traktater: Roma-traktaten osv. Hva er så en forfatning eller grunnlov for noe?
Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1999) er en grunnlov: «det sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte. Disse bestemmelser kalles også forfatning eller konstitusjon». I Damms store leksikon (1986) heter det at en grunnlov er: «en statsforfatning eller en konstitusjon. Inneholder de grunnleggende regler om forfatningen, dvs om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ».
EU-grunnloven
Litt om forslaget til EU-grunnlov (heretter omtalt som «EU-grunnloven, grunnloven eller forfatningen») som er blitt utarbeidet. Forslagstillerne gir det sjøl betegnelsen EU-forfatningen. Det heter i grunnlovsforslaget at EU-grunnloven kun kan endres ved enstemmighet.
For ikke lenge siden ble det avviklet en debatt i EU-parlamentet om dette forslaget. Der argumenterte føderalistene (de som vil ha en forbundsstat; dette betyr at medlemslandene blir delstater) at det ikke var noen grunn til å være imot forslaget, fordi det jo stort sett er en formalisering av de gjeldende traktater og ordninger som allerede finnes i EU. Det er jo mye sant i det, men der er en del sentrale elementer som gå ut over dagens ordninger. Bare det at de velger å omtale forslaget som en forfatning, viser at de mener at dersom dette blir vedtatt, må EU være for en stat å betrakte. I det minste uttrykker dette at det er det som er ambisjonen.
La oss så kikke litt på innholdet i dette grunnlovsforslaget. Grunnloven bestemmer at de sentrale institusjonene i EU vil være: Det europeiske råd, Ministerrådet/Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen og Sentralbanken
Det europeiske råd
Det europeiske råd består av statslederne/regjeringssjefene i medlemslandene/delstatene. Det europeiske råd fastlegger overordnete politiske retningslinjer og de viktigste politiske prioriteringer. Det har ingen lovgivende funksjon. Det heter i grunnloven at beslutninger vedtas med konsensus, dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen. Om ordet konsensus betyr det samme som enstemmighet, er uklart, fordi ordet enstemmighet er brukt andre steder i forfatningen. Om forslaget til EU-forfatning, heter det at Konventet (gruppen som laget forslaget) vedtok alle beslutninger med konsensus. I det tilfellet betydde det i hvert fall ikke enstemmighet, men derimot overveiende enighet, da det var et mindretall i opposisjon til alle konsensusbeslutningene. Det står ikke noe i bestemmelsene om Det europeiske råd at møtene og forhandlingene skal være åpne, i motsetning til om Rådet, hvor det uttrykkelig står at forhandlingene og avstemningene skal være åpne. Jeg tolker dette slik at forhandlingene og eventuelle avstemninger i Det europeiske råd vil være lukket. Dette innebærer i så tilfelle at det blir helt håpløst for befolkningen i de enkelte delstatene å få vite hva vedkommende statsleder har forfektet og eventuelt stemt på møtene i Det europeiske råd.
Det europeiske råd skal ledes av en formann som velges for to og et halvt år av gangen.
Ministerrådet/Rådet
Ministerrådet består av fagministrene fra delstatene for gjeldende område, for eksempel landbruksministrene, som behandler saker som gjelder landbruket. Det er i Ministerrådet den sektorpolitiske lovgivningen endelig vedtas med kvalifisert flertall, dersom ikke annet er bestemt i grunnloven (artikkel I-22, avsnitt 2 og 3).
Europakommisjonen
Kommisjonen består av en rekke generaldirektorater, som kan sammenlignes med de norske departementer. Kommisjonens formann foreslås av Det europeiske råd og godkjennes av Parlamentet. Delstatenes regjeringer foreslår tre kandidater fra hver delstat som kommisjonærer/kommissærer. Kommisjonens formann plukker da ut blant disse, en fra hver delstat og fremmer forslag til kommisjonærer (en fra hvert land). Forslaget fra Kommisjonens formann forkastes eller godkjennes i sin helhet av EU-parlamentet. Kommisjonen sitter i en periode på 5 år.
Forfatningen slår fast at Kommisjonen skal ha initiativretten til ny lovgivning. Det fastslås også at dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen, er det kun Kommisjonen som kan komme med forslag til EU-lover (artikkel I-25 avsnitt 2). I tillegg skal Kommisjonen kontrollere gjennomføringen av lovene og holde øye med at forfatningen overholdes. Ifølge forfatningen er det forbudt for kommisjonærene å ta nasjonale hensyn i sitt virke. Kommisjonen har også ansvaret for EU-budsjettene.
Kommisjonen er regnet for å være EUs mektigste organ. Den betraktes som EUs regjering og representerer derfor den utøvende makt i EU.
Europaparlamentet
Nå er det 732 medlemmer i Parlamentet. 14 av dem er valgt fra Danmark. Valgperioden er på 5 år. Hver delstat gis anledning til å velge et visst antall representanter. Parlamentet godkjenner eller forkaster lovforslagene fra Kommisjonen, sammen med Ministerrådet. Ut over dette har Parlamentet noen politiske kontrollfunksjoner og rådgivende funksjoner.
Den europeiske unions domstol
Domstolen består av en dommer fra hver av delstatene. Dommerne utpekes av delstatenes regjeringer. De sitter for 6 år av gangen.
I EU-grunnloven heter det om domstolen (blant annet i artikkel III-274) at «Såfremt et slikt spørsmål (fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettssak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettsregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen». Dette betyr at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv kompetanse eller bestemmende myndighet, er det EU-domstolen som skal dømme i siste instans.
Lovgivningen i EU
Kort forklart foregår lovgivningen i EU ved at Kommisjonen fremmer lovforslag. Kommisjonen er forpliktet til å fremme lovforslag i tråd med grunnloven og de politiske prioriteringer som er gitt av Det europeiske råd. Forslagene går så til Parlamentet som kan vedta eller forkaste forslagene ved simpelt flertall. Deretter går forslagene til Ministerrådet som vedtar eller forkaster lovforslagene med dobbelt kvalifisert flertall.
Statsoppbyggingen i EU bryter med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsideen.
Som vi ser, bryter oppbyggingen av EU med maktfordelingsprinsippet. Skillet mellom den lovgivende og utøvende makt brytes ned, ved at den utøvende makt i EU (Kommisjonen) får enerett til å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av representanter for den utøvende makten i delstatene, blir en del av den lovgivende makten. Alt dette betyr igjen at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivende myndighet, er de folkevalgte lovgivende myndigheter i delstatene fratatt lovgivningsmyndighet. Det samme gjelder den utøvende myndighet. På alle områder hvor EU har tildelt seg selv denne myndighet, mister delstaten denne utøvende myndighet.
Dermed er befolkningen i EU fratatt nærmest all innflytelse på lovgivningen i EU. Den har så godt som ingen mulighet til å kaste de lovgivende organer. Dermed foretas et brudd med folkesuverenitetsideen. Denne går som tidligere nevnt ut på at det er folket i allmenne valg som skal bestemme hvem som vedtar lovene i staten og hvem som utøver lovene. Befolkningen i EU kan heller ikke ved allmenne valg få Kommisjonen/EU-regjeringen kastet.
Det er direkte skremmende å se hvor lett de dominerende politiske kreftene i Europa (Norge medregnet her) tar på at disse sentrale ideer i statsrettsfilosofien avskaffes gjennom utviklingen av EU. Det er direkte skremmende å registrere hvor villige EU-tilhengerne i Norge er til å avgi disse grunnleggende prinsipper og ideer som ble nedfelt i den norske grunnloven av 1814 og som vi har forfektet siden da. Derfor har jeg da også over lang tid hevdet at EU-tilhengerne er lørvete i kantene når det gjelder grunnleggende demokratiske prinsipper – eller det som verre er.
Hva er demokrati?
Ordet demokrati eller folkestyre er blitt brukt og misbrukt og brukes og misbrukes fortsatt, som et honnørord for mange slags regimer som jeg langt fra vil karakterisere som demokratiske. Det virker i dag som om nesten alle er for «demokrati». Men ordet er også nøyaktig definert. En av dem som har gjort det er professor Philippe Schmitter ved EUs tenketank i Firenze som sammen med Terry Karl har foreslått følgende definisjon som burde utelukke misbruk: «Et demokrati er et styringssystem der borgerne – gjennom sine valgte representanter, gjennom konkurranse og samarbeide om velgerne – gjør makthaverne ansvarlige for sine handlinger i den offentlige sfære.»
EU er grunnleggende udemokratisk
Fra EU-tilhengernes side innrømmes det motvillig at EU har et demokratisk underskudd. Dette er en sterk underdrivelse. Det som er selve prøvesteinen på om en stat er demokratisk eller ikke, er om befolkningen har muligheter til å stille sine makthavere til ansvar gjennom demokratiske prosesser. EU-borgerne har ingen mulighet til å få avsatt verken den utøvende makt (Kommisjonen) eller den lovgivende makt, sjøl om et flertall av befolkningen skulle være sterkt misfornøyd med den politikk som føres. Altså er EUs statsoppbygging grunnleggende udemokratisk. Den tidligere nevnte professor Phillippe Schmitter, som for øvrig er tilhenger av EU-prosjektet, skriver i sin bok Hvordan demokratisere EU og hvorfor at statsvitere som både er eksperter på og tilhengere av unionene, er enige om at dersom EU søkte om å bli medlem av unionen, måtte svaret bli nei, for det er bare demokratier som kan bli medlemmer!
Det jeg har beskrevet ovenfor, betyr at i samme grad som EU er blitt utviklet, i samme grad har folkestyrene rundt omkring i EU-landene blitt avviklet. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, betyr dette et endelig farvel til opp til 150 års demokrati i enkelte av medlemslandene. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, vil dette medføre at det vil være omtrent likeså få demokratier igjen i Europa som det var i perioden 1940-45. Sammenlignet med EU-grunnloven er den norske grunnloven for et lysende demokratisk fyrtårn å regne.
Allikevel ser vi at for eksempel representanter for partiet Høyre uten forbehold hyller forslaget til EU-grunnlov som et demokratisk framskritt. Jeg synes at det er tankevekkende på en nifs måte.
EU-grunnloven er av en kvalitativt ny type
I EU-grunnloven er det nedfelt at det skal føres en bestemt økonomisk politikk. Denne økonomiske politikken blir omtalt som markedsliberalistisk eller nyliberalistisk. I artikkel I-4,2 heter det: «Unionene sikrer at det i EU er fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med denne forfatnings bestemmelser.» Dette gjør den til en grunnlov av kvalitativ ny type. Slikt er aldri før blitt nedfelt i noen grunnlov. Også dette er med på å gjøre EU til et udemokratisk prosjekt. Befolkningen vil ikke lenger kunne være med å bestemme hvilken økonomisk politikk som staten fører, når de avgir sin stemme ved allmenne valg.
Den norske Grunnloven og EU
Jeg har tidligere laget et notat hvor jeg påviser at en rekke paragrafer i den norske Grunnloven som regulerer de mest sentrale funksjoner i den norske staten, må fjernes eller endres før Norge kan bli medlem i EU. Dette notatet er tidligere blitt trykket i avisa Klassekampen. Dette gjelder minst 10 grunnlovsparagrafer. Jeg skal ta et eksempel på dette.
I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Stortinget …». I § 75 i Grunnloven heter et at «Det tilkommer Stortinget: a) at give og ophæve Love, …»
I EU-grunnloven står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»
Dette betyr at den norske Grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Og det er på de aller fleste områder.
Ser man litt grovt på EU-grunnloven, ser man at den tildeler EU enekompetanse (bestemmende myndighet) på en rekke områder som for eksempel i fiskeriforvaltningen. Den tildeler EU «delt kompetanse» på en rekke andre områder. For eksempel tekniske bestemmelser knyttet til fiskeriene. Men bestemmelsen her gir ikke delstatene rett til å bestemme, dersom EU allerede har vedtatt lover eller når EU vedtar lover på disse områder. Da må delstatenes lover vike dersom de kolliderer med EUs lovgivning. Man skal lete lenge etter i EU-grunnloven for å finne områder hvor det eksplisitt står at EU ikke har noen kompetanse eller myndighet.
Kort oppsummert så fører et norsk EU-medlemskap til at den utøvende myndighet overgis til EU, den lovgivende myndighet overgis til EU og den dømmende myndighet overgis til EU. Alt dette er soleklare brudd med den norske Grunnloven.
Meget sentrale paragrafer som regulerer den norske statens virke, må altså fjernes eller endres før Norge kan bli EU-medlem. Dersom man ikke fjerner § 75 i Grunnloven, kan den jo endres til for eksempel: «Det tilkommer Storthinget at gi og oppheve lover på de områder hvor Den europeiske Union ikke er tildelt lovgivningskompetanse.» Jo – EU-tilhengerne får noe å bale med.
§ 93 kan ikke benyttes
Fristen for å levere inn grunnlovsforslag gikk ut for det nåværende valgte storting 30. september i år. Der ble det fremmet tre grunnlovsforslag som det blir hevdet er relevant for EU-saken. Alle gjelder § 93 i den norske Grunnloven. Steinar Bastesen foreslår at § 93 fjernes. Marit Arnstad forslår at § 93 ikke skal kunne brukes før det er avholdt rådgivende folkeavstemning, og Inge Lønning foreslår at man etter en rådgivende folkeavstemning skal kunne avgi suverenitet med 2/3 flertall.
Etter min mening er det soleklart at § 93 ikke kan brukes til å melde Norge inn i EU.
For det første fordi et medlemskap ikke innebærer avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område. For det andre fordi EU ikke kan betraktes som en internasjonal sammenslutning, men en union eller statsdannelse. For det tredje fordi det slås utrykkelig fast i § 93 at slik suverenitetsavståelse ikke gis rett til å forandre Grunnloven. Et medlemskap i EU medfører jo at den norske Grunnloven blir forandret eller opphevet, helt eller delvis.
Nå er det ikke bare amatøren Hellesvik (som Høyres stortingsrepresentant Raymond Robertsen så treffende kalte meg for i avisa Finnmarken, da han forsøkte å bagatellisere mitt lille notat om den norske grunnloven og EU) som mener at § 93 i Grunnloven ikke kan benyttes til å melde Norge inn i EU. Professor og EU-tilhenger Hans Petter Graver, som ifølge Aftenposten er en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, mener det samme.
Aftenposten skriver 29. mai i år at Graver «mener de omfattende endringene som har skjedd i EU, gjør Grunnlovens paragraf 93 uegnet til å melde Norge inn i EU. Paragraf 93 tillater overføring av suverenitet på et saklig begrenset område. Ifølge Graver kan ikke EU-samarbeidet lenger defineres som et saklig begrenset område. Innføringen av ØMU er et av flere områder der dagens EU er langt mer omfattende enn gårsdagens EU. En innmeldelse på et saklig begrenset område vil være i strid med de forpliktelser som Norge inngår med EU om et medlemskap.»
Nødvendige grunnlovsforslag er ikke blitt fremmet
Hvorfor har så ikke de nødvendige forslag til grunnlovsendringer, som kreves for å kunne melde Norge inn i EU, blitt fremmet av EU-tilhengere på Stortinget i inneværende periode? Ja, det kan man jo kun spekulere i. Har de gitt opp? Neppe.
En mulighet er at en del av EU-tilhengerne ikke vil ta inn over seg realitetene i saken. De er rett og slett ikke villige til å innrømme ovenfor seg selv at et norsk EU-medlemskap vil medføre omfattende grunnlovsbrudd og brudd med de demokratiske idealer og prinsipper vår konstitusjon bygger på.
En annen mulighet er at andre EU-tilhengere, har forstått alt det jeg her har snakket om, men allikevel satser på at § 93 skal kunne brukes, fordi de håper at befolkningen ikke vil fatte hva som skjer. To av disse er nok Høyres stortingsrepresentanter Inge Lønning og Julie Christiansen som har et debattinnlegg i Aftenposten 29. oktober 2004, hvor det tydelig går fram av innholdet at de mener at § 93 kan benyttes til å melde Norge inn i EU.
Et argument de da kanskje vil benytte seg av, er det som jussprofessor og EU-tilhenger Eivind Smith så arrogant foreslo: At vi kan velge å ha en sovende grunnlov. Men den som sover, våkner vanligvis opp igjen. Den som ikke våkner opp igjen, dør. Smith burde heller sagt at vi kan velge å ha en dau grunnlov!
Dersom EU-tilhengerne kommer til å prøve seg å på å melde Norge inn i EU ved hjelp av § 93. Hva skal vi da kalle det for? Det kan jo hver og en selv gjøre seg opp en mening om.
Nominasjoner og valg
Vi er nå inne i en nominasjonsprosess i partiene i forbindelse med kommende stortingsvalg, snart er det valgkamp og stortingsvalg. Min oppfordring til alle de partimedlemmer som er EU-motstandere er: Bring disse spørsmålene inn i nominasjonsprosessene. Det vil styrke vårt folkestyre. De som ønsker å sitte på Stortinget, er etter min mening forpliktet til å ha oppfatninger om disse grunnleggende problemstillinger knyttet til vår statsforfatning. Ellers har de intet på Stortinget å gjøre!
I nominasjonsprosessene som nå pågår i alle partier, er det to spørsmål som det er naturlig og nødvendig å stille de som ønsker å være kandidater:
- 1. Mener du at Norge bør/må bli medlem i EU?
- 2. Mener du at § 93 gir juridisk hjemmel til å melde Norge inn i EU?
Jeg oppfordrer i tillegg alle EU-motstandere til å reise disse problemstillingene i valgkampen. Konfrontere EU-tilhengerne med dette. Dere har allerede sikkert lagt merke til at akkurat disse spørsmålene skyr de som pesten. Og det er ikke uten grunn. Øker forståelsen i befolkningen og blant de folkevalgte, omkring disse kjernespørsmålene knyttet til folkestyret, slik at befolkningen forstår bedre hva som står på spill også på dette området, vil dette gjøre det svært vanskelig for EU-tilhengerne å få Norge innmeldt i EU.