av Peder Martin Lysestøl
– Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn, skriver RVer og tidligere medlem av AKP, Peder Martin Lysestøl
Jeg vil i denne artikkelen så kort som mulig legge fram min argumentasjon for at jeg etter årsmøte i Sør-Trøndelag AKP 1992, valgte å melde meg ut av AKP og i stedet bruker den tida jeg har til politisk arbeid på å bygge opp RV som revolusjonært parti. Dette kan kanskje av enkelte virke som en beslutning om å avslutte et revolusjonært arbeid som har pågått siden 1964.(Først SF, så SUF, så AKP.)
Jeg håper det som er skrevet under viser at det ikke er snakk om denne typen drastiske standpunkt. Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn. Det dreier seg nok litt om ideologi og politiske standpunkt. Men først og fremst dreier det seg om hvordan vi mest hensiktsmessig skal bruke de relativt små kreftene vi har på en best mulig måte i årene framover.
Tre alternativer
Etter AKPs landsmøte har vi stått overfor tre mulige alternativer.
1. Bygge både RV og AKP. Dersom dette skulle være annet enn en taktikk, har et slikt alternativ bare mening om de to partiene er forskjellige. Vi kunne selvsagt tenke oss et stramt kaderparti-AKP og et breiere, mer åpent parti, RV. Jeg har tre hovedargument mot denne strategien: For det første, den er enormt ressurskrevende i ei tid hvor de revolusjonære kreftene er svake og hvor det er stort behov for å samle krefter. En slik spredning av kreftene kan føre til at vi hverken greier å bygge AKP eller RV. For enkelte, som han store oppgaver i et av partiene, blir det umulig å delta i det andre. Som fylkestingsrepresentant vil bl.a jeg være i en slik situasjon.
2. For det andre, det er ikke politisk behov for det. Det kunne vært behov om RVs politiske linje var svært forskjellig fra AKPs, at RV nærmest var en front. Ingen aktive i RV planlegger å beholde RV som front. Det kunne også være behov for to nokså like partier om vi levde under fascistiske forhold og AKP varden illegale delen av bevegelsen. Etter 1975 mente vi at dette kunne bli situasjonen i nær framtid. Jeg ser ikke bort fra at vi i vår levetid, vil oppleve en slik situasjon. Men i dagens situasjon mener jeg det er umulig å bygge partier ut fra en slik strategi.
3. For det tredje, en slik deling av de revolusjonære kreftene virker forvirrende på folk, skaper usikkerhet om hva vi står for, og svekker tilliten. Det blir vanskeligere å få oppslutning om begge alternativene.
Ett parti
Dette har vært mitt standpunkt i lengre tid. Nå ser det ut som om dette er umulig innafor ei rimelig tidsramme. En god del folk i AKP vil opprettholde partiet, uansett hva jeg mener. Dette er dermed reelt sett, ikke lenger noe alternativ. Det betyr dermed at jeg, når jeg ikke har tro på to partier, må velge. Dessverre betyr dette at jeg også må skille lag med en god del kamerater, som jeg i årevis har jobba sammen med politisk, og som jeg har stor respekt for. Men den politiske avstanden burde ikke bli større enn at vi reellt fortsatt må kunne samarbeide om det meste.
AKP eller RV?
Dette er det tredje alternativet. Jeg er tvunget til å velge. Som det framgår av det jeg har sagt over, har jeg foretatt et valg. Under vil jeg prøve å legge fram hovedinnholdet i den analysen som har ført meg fram til dette standpunktet.
Det er enighet om at vi må ha et revolusjonært parti. Men hva er det? Marx skriver nesten ikke noe om partiet. Lenin bygde sitt parti under helt spesielle politiske forhold. Da det tyske KP var på sitt største , var det temmelig forskjellig fra bolsjevikpartiet. Også AKP forandret seg en del etter 1975, selv om vi hele tida har vært sterkt påvirket av Lenins partiteori.
Partiformen må også sees i forhold til den politiske og ideologiske situasjonen. Det er klart partiet må bli annerledes under illegale forhold enn under demokratiske forhold. Dette er altså ikke så enkelt. Jeg vil under trekke inn noen forhold jeg mener er viktige å ta hensyn til når partitype skal avgjøres.
1. Ideologi-metode. Partiets ideologiske plattform må etter min mening være marxisme. Dette betyr først og fremst å ta utgangspunkt i Marx sine teorier, supplert med andre marxister som Lenin, Mao m.fl på enkeltområder. Jeg mener vi her kan ha stor nytte av å studere marxister i ulike «leire» for å ta med oss det vi har nytte av og lære av feil. En stor svakhet med AKP har vært at partiet har orientert seg for snevert og usjølstendig i forhold til de ulike marxistiske teoretikerne. Marxismen er ikke et dogme. Derfor betyr dette først og fremst å anvende den marxistiske metoden på dagens virkelige verden. Den marxistiske metoden betyr å ha en historisk-dialektisk tilnærming til politikken. Og å studere både utviklinga i basis og klassekampen når vi skal analysere den politiske situasjonen. Å studere både teori og praksis. Men praksis er det avgjørende kriteriet på sannhet!
De grunnleggende spørsmåla partiet må studere og ha et standpunkt til er (tror dette må være de viktigste): – klassekampen – kvinneundertrykking – imperialisme – rovdrift på miljøet – situasjonen for kapitalismen – statens rolle, herunder de parlamentariske organene – partienes rolle.
På alle disse områdene kan vi fort bli enige om hovedlinja, men i «ytterkantene» kan det være uenighet. Det viktigste nå er å gjenreise den ideologiske og politiske debatten. Ikke å avgrense oss fra dem vi ikke er helt enige med.
2. Den politiske situasjonen. Valg av parti avhenger også av vurderinga av den politiske situasjonen. For meg er disse forholda viktige:
a. Situasjonen i den tredje verden er fortsatt prega av nederlag og at imperialismen er på offensiven. Perioden før 1975 med seire for den tredje verden, ser ut til å ligge langt fram.
b. Utviklinga i sosialistiske land er både et informasjonsproblem og et spørsmål om den reelle situasjonen. Vi har i dag helt andre kunnskaper om den virkelige situasjonen i land som vi har regnet som sosialistiske – Kina, Albania. Den kunnskapen vi i dag har, gjør at jeg mener vi i dagens verden ikke har land jeg vil regne som sosialistiske. Samtidig er vi i en situasjon hvor Sovjet og Øst-Europa har brutt totalt sammen. Dette betyr at vi ikke har «modeller», som vi hadde tidligere. Og det betyr at tilliten til sosialismen i arbeiderklassen og blant progressive er langt mindre, i hvert fall prega av stor nøkternhet.
c. Den politiske situasjonen i Norge er prega av den internasjonale krisa i kapitalismen; mer intens rivalisering og økonomisk krigføring mellom de imperialistiske stormaktene, store omstillinger (EF) innafor landet, offensiven overfor arbeiderklassen etc. Arbeiderklassen er politisk svekka. I denne situasjonen har det også skjedd viktige endringer i klasseforholda i landet. Samtidig møtes dette av ulike typer av motbevegelser: Nei til EF, forsvar av offentlig sektor, miljøkamper, antirasisme. Fortsatt er det borgerlige demokratiet omtrent som tidligere, men det kommer stadig tiltak i retning av å svekke demokratiet.
RV har hatt framgang i valg, størst der vi har greid å knytte oss til motbevegelsene og avsløre de borgerlige partiene. Konklusjon:
- Det revolusjonære partiet må være bygd på marxisme, men udogmatisk og ha rom for ulike tolkninger. Ingen kan påstå at de har fasiten, hverken fra Marx eller «modeller». Dette åpner for spennende utfordringer og mye sjølstendig studering.
- De revolusjonære kreftene er for oppsplittet og svekket. Situasjonen krever større samling.
- Det er nødvendig å utnytte de politiske mulighetene maksimalt under demokratiske forhold. Partiet må
- derfor stå åpent fram og utnytte de parlamentariske organene så langt som mulig.
- De parlamentariske organene gir bare begrensa muligheter til å påvirke politikken. Partiet må hele tida arbeide i utenomparlamentariske organer, spre KK og ta initiativ til demonstrasjoner o.l.
- Et revolusjonært parti har bare aktive medlemmer å stole på. Det betyr at partiet må legge stor vekt på politisk og organisatorisk skolering av flest mulige medlemmer.
- For å sikre aktivitet og demokrati, må medlemmene, så langt som mulig, være organisert i partilag.
Hva slags parti?
Teoretisk sett kan både AKP og RV bygges opp etter de prinsippene jeg har nevnt over. Begge partiene har styrker og svakheter. Jeg skal kort nevne noen: AKPs styrke er fortsatt erfarne kadere og en organisasjonsstruktur som fungerer til en viss grad. Partiet har et ferdig utvikla program som er revidert i forhold til den politiske situasjonen og tidligere feil. Partiet har også gjort mye bra arbeid på en rekke områder, og har fordelen av å bygge på disse erfaringene i det videre arbeidet. Partiet har også internasjonale kontakter som er viktige for å få informasjon og drive aktivt internasjonalt arbeid.
Problemet med AKP for meg er følgende: Mange av partiets ledere er fortsatt sterkt prega av den situasjonen på 1970-tallet da partiet hadde si storhetstid. Det er for liten forståelse av det særegne i situasjonen slik den var, noe som gjør at en god del fortsatt tror at «situasjonen vil komme tilbake». Etter min mening dreier dette seg om:
SUF utviklet sin politiske linje og strategi for partibygging under påvirkning av den nye gymnas- og studentbevegelsen. Ungdom fra folket samlet seg på de store lærestedene. Aldri har ungdom vært i en så fri situasjon. Vi skulle erobre framtida. Alle var sikret arbeid. Ingen risikerte noe ved å bruke tida til politikk i stedet for å studere.
Husmorepoken var slutt. Jenter skulle jobbe. Jenter skulle studere. Dette førte til en rask radikalisering av kvinner i tusener. Disse ble en viktig drivkraft i den radikale ungdomsbevegelsen.
De første tendenser til etterkrigskrisa, strukturrasjonalisering, effektivisering av offentlig sektor, førte til at ungdom reagerte. De få streikene som var, fikk kraftig støtte. Vi ville slåss mot all undertrykkelse!
Den internasjonale situasjonen var preget av optimisme. Den alliansefrie bevegelsen, Kina, den tredje verden var på offensiven. I Indokina hadde folket reist kampen mot USA-imperialismen. I Palestina kjempet det lille, heltemodige palestinske folket.
De gamle partiene var ikke i stand til å fange opp den nye tida. Vi forkastet kompromissmakerne og reformistene. Vi ville gi arbeiderklassen og undertrykte folk uforbeholden støtte.
Det trengtes noe nytt. Det var ei ny tid!
Kina ga svaret på den nye retningen. Kina gikk imot reformismen. Den store polemikken viste at innafor marxismen gikk det to veier: Den revolusjonære, Kinas, og den reformistiske, Sovjets. Vi valgte Kinas vei.
Den unge , norske opprørske ungdomsbevegelsen, valgte, i ei tid fortsatt prega av høykonjunktur, Kinas vei. Jeg mener vi valgte riktig vei. Men, vi var unge, uerfarne. Når vi valgte Kina, valgte vi ganske ensidig og unyansert. På det verste ble vi tilnærma troende. Vi evna ikke å utvikle et positivt, men kritisk forhold til Kina. Vi aksepterte for mye i deres analyse. Vi kopierte for usjølstendig deres situasjon. Vi forsto ikke det hav av forskjell som var mellom det å bygge et revolusjonært parti i det industrialiserte, borgerlig-demokratiske Norge og i et tredjeverdenland, ofte under illegale forhold. Derfor ble vår analyse av verdenssituasjonen for enkel. Derfor ble vår analyse av partibygging under våre forhold for ensidig. Derfor ble vi alt for ukritisk til de indre forholda i Kina og Albania.
Det har ennå ikke vært en grundigere sjølkritisk diskusjon i partiet som går igjennom disse forholda. Dette er etter min mening en av årsakene til at mange fortsatt holder fast på dagens AKP. Mye er forandret i AKP siden den mest dogmatiske og sekteriske perioden. Men fordi det ikke har vært en grundig ideologisk diskusjon av fortida, dukker dogmatismen og sekterismen stadig fram igjen. Noen forandringer tvinger seg fram, men motviljen mot et oppgjør med partimodellen vi bygde opp, er sterk hos mange av de jeg regner som gamle ledere.
AKP ble bygd fordi de gamle partiene ikke var noe alternativ for oss. Dagens ungdom møter ikke den verdenen vi møtte. I ei tid med virkelig krise, er det ikke så lett å være idealistisk. For dagens ungdom har også AKP-alternativet feilet. Vi som forsvarte Kina. Som trodde på Albania. Med hvilken rett skal vi vente at ungdom slutter opp om oss når våre modeller har rast så til de grader sammen?
I stedet for å trekke ungdom med på en diskusjon om dette, være åpen for at vi har tatt mye feil, forsvarer AKP vår modell.
Det som er nevnt over, gjør at partiet ikke vil kunne samle den revolusjonære venstresida, og heller ikke virke samlende for andre. Særlig er dette en svakhet i forbindelse med rekruttering av ungdom.
Kadersituasjonen i partiet er også et problem. AKP er et parti som nå har ti år med organisatorisk tilbakegang. Dette preger i dag medlemmene sterkt. Svært mange medlemmer og partilag har opphørt å fungere. Mange steder i landet foregår alt i dag medlemmenes politiske arbeid gjennom RV.
Å gjenreise et parti som har gått såvidt mye tilbake, og som i tillegg i stor grad er et generasjonsparti, ser jeg på som en svært krevende oppgave.
At AKP ikke sjøl kan ta del i parlamentarisk arbeid er et annet stort problem. Dette er særlig en stor svakhet i ei tid hvor vi har muligheter til å jobbe åpent politisk. Få andre områder av politikken gir slike muligheter til å markedsføre oss som det parlamentariske. Å jobbe i skyggen av RV gir AKP et betydelig handicap.
Jeg har svært liten tro på at det vil være mulig å gjøre AKP til det ene partiet revolusjonære trenger. De politiske og ideologiske problemene er en ting. Men problemet med det parlamentariske arbeidet vil vanskelig kunne løses, så lenge RV er et alternativ og AKP ikke sjøl stiller til valg direkte eller i en valgfront.
Er RV bedre?
RV har tidligere vært AKPs valgallianse og er sterkt prega av det. Etter at det er vedtatt at RV skal bli parti, gir dette muligheter for en ideologisk og politisk flying start.
RV kan bygge på det beste i AKP og lettere forkaste ting vi mener er feilaktig.
RV har en god del av den samme typen medlemmer som AKP. Men antallet er større, bredden er større, og jeg tror entusiasmen også er større. RVs medlemmer er mindre skolerte, er mindre innstilt på hardt arbeid, men reelt, kanskje mer hardtarbeidende?
Det RV har av program er utvikla med sikte på at RV har vært valgallianse. Nå må programarbeidet få et annet siktepunkt og det må utvikles. Men det RV i dag har av program, plasserer partiet klart innafor en revolusjonær ,marxistisk tradisjon. Det vil sikkert stå strid om mange programatiske saker, men etter min mening er situasjonen innafor den sosialistiske bevegelsen slik at vi bør vise nokså stor teoretisk åpenhet. Det er i dag viktigere å åpne for debatt om mange teoretiske spørsmål enn å programfeste ei linje.
RV mangler AKPs organisasjon, men selvsagt også AKPs organisasjonsproblem. Det vil sikkert oppstå strid om hvor fast RV skal organiseres, men jeg har stor tro på at folk flest ønsker både partilag, aktivitet og en kontigent som monner.
RVs sterkeste kort er det parlamentariske arbeidet. Dette gir partiet en stor fordel både i markedsføring av politikken og i innflytelse. Nå må demokratiet styrkes i det parlamentariske arbeidet ved at representantene i større grad knyttes til partidemokratiet. At RV nå er parti gjør at det parlamentariske arbeidet må bli en del av partiets strategi og sees i forhold til den helhetlige partiplanen. Slik vil dette sterke kortet i framtida kunne utnyttes ennå langt bedre.
I forhold til marxister utafor RV og AKP og i forhold til unge folk vil RV være langt mer egna til å samle oppslutning og forene ulike retninger. I dagens situasjon må dette være en viktig målsetting med partibyggingen.
Når jeg velger å satse på RV, er det ikke fordi jeg ikke ser RVs svakheter, eller fordi jeg tror dette blir en lett match. Ingen kan garantere at vi vil lykkes, hverken med AKP eller RV. Jeg mener imidlertid mulighetene til å bygge det revolusjonære partiet jeg mener vi trenger i årene framover, er klart størst ved å satse på RV. Derfor blir dette mitt valg.