Erklæring om rase og rasefordommer

Av UNESCO

2012-02A

På møte i Paris 27. november 1978 vedtok UNESCOs generalkonferanse enstemmig og med akklamasjon en erklæring. Den har en innledning og ti artikler. Nedenfor er de ti artiklene.

Artikkel 1:

  1. Alle mennesker er av samme art og stammer fra felles opphav. De er født med samme verd og rettigheter og alle utgjør en integrerende del av menneskeheten.
  2. Alle enkeltmennesker og grupper har rett til å være annerledes, til å oppfatte seg selv som annerledes og til å bli ansett slik. Men mangfoldet i livsstil og retten til å være annerledes må ikke under noen omstendigheter brukes som påskudd for rasefordommer; de må ikke brukes til å rettferdiggjøre noen som helst rettslig eller faktisk diskriminerende handlemåte, og heller ikke danne grunnlag for apartheid som er den mest ytterliggående form for rasisme.
  3. Felles opprinnelse angår ikke det forhold at mennesker ofte lever forskjellig. Det utelukker ikke at det består forskjeller som har sitt utspring i kulturelt, miljømessig og historisk mangfold og heller ikke retten til å bevare den kulturelle identitet.
  4. Alle verdens folk har de samme evner til å nå det høyeste nivå i intellektuell, teknisk, sosial, økonomisk, kulturell og politisk utvikling.
  5. Forskjellene i hva de enkelte folkene har utrettet skyldes utelukkende geografiske, historiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Slike forskjeller kan ikke i noe tilfelle brukes som påskudd for å klassifisere nasjonene eller folkene i noen som helst rangorden.

Artikkel 2:

  1. Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper.
  2. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase, så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig; rasisme gjenspeiles i diskriminerende regler i lovgivning eller regelverk og diskriminerende praksis så vel som i samfunnsskadelige oppfatninger og handlinger; den hindrer utviklingen av dens ofre, forderver dem som praktiserer den, fører til indre splittelse i nasjonene, hemmer mellomstatlig samarbeid og er opphav til politisk spenning mellom folkene; den strider imot de grunnleggende prinsippene i internasjonal rett og er derfor en alvorlig forstyrrelse av mellomstatlig fred og sikkerhet.
  3. Rasefordommer, som historisk sett er knyttet til ulikheter i makt, forsterket av økonomiske og sosiale forskjeller mellom enkeltmennesker og grupper og som ennå i våre dager søker å rettferdiggjøre slike ulikheter, har overhodet ingen berettigelse.

Artikkel 3:

Enhver sondring, utelukkelse, begrensning eller fortrinn basert på rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religiøs intoleranse motivert av rasistiske holdninger, som ødelegger eller truer statenes suverene likeverd og folkenes rett til selvbestemmelse, eller som på en vilkårlig eller diskriminerende måte begrenser ethvert menneskes og enhver gruppes rett til full utvikling, er uforenlig med kravene til en internasjonal orden som er rettferdig og sikrer respekt for menneskerettighetene; retten til full utvikling innebærer lik adgang til midlene for personlig og kollektiv utfoldelse i en atmosfære av respekt for siviliserte og kulturelle verdier, både nasjonale og globale.

Artikkel 4:

  1. Enhver begrensning av menneskenes muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre, basert på rasemessige eller etniske holdninger, strider imot prinsippene om likeverd og like rettigheter og kan ikke tolereres.
  2. Et av de mest alvorlige brudd på dette prinsipp er apartheid, som i likhet med folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten og en alvorlig forstyrrelse av internasjonal fred og sikkerhet.
  3. Også annen politikk og praksis med raseskille og rasediskriminering er forbrytelser mot menneskehetens samvittighet og verdighet og kan føre til politiske spenninger og alvorlig fare for internasjonal fred og sikkerhet.

Artikkel 5:

  1. Kultur, som et produkt av alle menneskers virke og menneskehetens felles arv, og utdannelse i videste forstand gir kvinner og menn stadig mer hensiktsmessige midler til å leve i harmoni med omgivelsene og setter dem i stand til å erkjenne ikke bare at de er født med samme menneskeverd og rettigheter, men også at de bør respektere alle gruppers rett til sin egen kulturelle identitet og til å utvikle sin kulturelle egenart i nasjonal og internasjonal sammenheng, i forståelse av at hver enkelt gruppe selv fritt må rå over hva den vil bevare, eventuelt tilpasse eller utvikle av de verdier den anser som vesentlige for sin identitet.
  2. I samsvar med sine forfatningsmessige prinsipper og regler for saksbehandlingen har statene så vel som alle andre kompetente myndigheter og hele lærerstanden et ansvar for at undervisningsressursene i alle land brukes til å bekjempe rasisme, spesielt ved å påse at pensa og lærebøker inneholder vitenskapelige og etiske betraktninger om menneskehetens enhet og mangfold og at det ikke gjøres nedsettende sonderinger med hensyn til noe folkeslag; ved å utdanne lærere for å nå disse mål; ved å gjøre undervisningssystemets ressurser tilgjengelige for alle grupper av befolkningen uten rasemessig begrensning eller diskriminering, og ved å treffe de tiltak som er hensiktsmessige for å fjerne de hindringer som visse rasemessige eller etniske grupper lider under når det gjelder utdanningsnivå og levestandard og spesielt hindre at slike handikap føres over på barna.
  3. Massemedia og de som kontrollerer eller betjener dem så vel som alle organiserte grupper innen nasjonene anmodes inntrengende om å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom individer og grupper og bidra til å utrydde rasisme, rasediskriminering og rasefordommer, spesielt ved å avstå fra å fremstille stereotype, partiske, ensidige eller tendensiøse bilder av enkeltpersoner og forskjellige grupper av mennesker – under tilbørlig hensyntagen til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, spesielt prinsippet om ytringsfrihet. Sambandet mellom raser og etniske grupper må være en gjensidig prosess som gir dem anledning til å komme til orde og til å bli hørt fullt ut uten hindringer. Massemediene bør derfor være åpne for idéer til individer og grupper som kan lette et slikt samband.

Artikkel 6:

  1. Staten har hovedansvaret for at alle individer og alle grupper sikres menneskerettig-hetene og de grunnleggende friheter under fullstendig likestilling i verdighet og rettigheter.
  2. Så langt som dens kompetanse rekker og i samsvar med dens konstitusjonelle prinsipper og regler for saksbehandling bør staten treffe alle nødvendige tiltak, bl.a. gjennom lovgivning, spesielt innen utdanning, kultur og kommunikasjon, for å hindre, forby og utrydde rasisme, rasepropaganda, raseskille og apartheid og for å anspore spredning av natur- og samfunnsvitenskapenes forskningsresultater og kunnskap om årsakene til og forebyggende tiltak mot rasefordommer og rasistiske holdninger, med behørig hensyn til de prinsipper som er knesatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og i den internasjonale konvensjon om borgerretter og politiske rettigheter.
  3. Siden lovene som forbyr rasediskriminering i seg selv ikke er tilstrekkelige, påligger det også statene å supplere dem med et administrativt maskineri for systematisk undersøkelse av tilfeller av rasediskriminering, med et omfattende sett av rettsmidler mot rasediskriminerende handlinger, med bredt anlagte undervisnings- og forskningsprogrammer som har til formål å bekjempe rasefordommer og rasediskriminering og med positive politiske, sosiale, undervisningsmessige og kulturelle tiltak beregnet på å fremme ekte gjensidig respekt mellom gruppene. Hvor omstendighetene krever det, bør spesielle programmer settes i verk for å bedre forholdene for gunstig stilte grupper og for å sikre deres effektive medvirkning i samfunnets beslutningsprosess, når det gjelder landets egne borgere.

Artikkel 7:

I tillegg til politiske, økonomiske og sosiale tiltak er lovgivning et av de viktigste midler for å sikre likeverd og like rettigheter mellom menneskene og for å tøyle enhver propaganda, enhver form for organisasjon eller enhver praksis som bygger på idéer eller teorier som viser til visse rasers eller etniske gruppers påståtte overlegenhet eller som søker å rettferdiggjøre eller tilskynde rasehat og diskriminering i noen form. Statene bør vedta lovgivning som er egnet for dette formål og påse at den blir iverksatt og anvendt av alle statlige organer, med tilbørlig hensyn til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Slik lovgivning bør utgjøre en del av en politisk, økonomisk og sosial helhet som legger forholdene til rette for at den kan settes ut i livet. Enkeltmennesker og andre juridiske enheter, både offentlige og private, må rette seg etter slik lovgivning og bruke alle passende midler for å hjelpe hele befolkningen til å forstå og anvende den.

Artikkel 8:

  1. Siden de enkelte mennesker har rett til økonomisk, sosial, kulturell og rettslig orden på det nasjonale og det internasjonale plan som gjør det mulig for dem å utfolde deres evner på grunnlag av full likestilling i rettigheter og muligheter, har de tilsvarende plikter overfor sine medmennesker, overfor det samfunn de lever i og overfor verdenssamfunnet. De plikter derfor å fremme harmoni blant folk, å bekjempe rasisme og rasefordommer og hjelpe til med å utrydde rasediskriminering i alle dens former med alle midler tilgjengelig for dem.
  2. På området rasefordommer og rasistiske holdninger og praksis oppfordres spesialister innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og kulturstudier så vel som vitenskapelige organisasjoner og selskaper til å foreta objektiv forskning på vidt tverrfaglig grunnlag; alle stater bør fremme slik virksomhet.
  3. Med alle tilgjengelige midler har slike spesialister en særlig plikt til å påse at deres forskningsresultater ikke mistolkes og til å hjelpe publikum til å forstå dem.

Artikkel 9:

  1. Prinsippet om likeverd og like rettigheter for alle mennesker og folkeslag uten hensyn til rase, hudfarge eller opprinnelse er alminnelig godtatt og anerkjent i internasjonal rett. Enhver form for rasediskriminering praktisert av en stat utgjør følgelig et brudd på internasjonal rett og medfører internasjonalt ansvar.
  2. Hvor det måtte være nødvendig må spesielle tiltak treffes for å sikre likeverd og like rettigheter for enkeltpersoner og grupper, samtidig som det må sørges for at tiltakene ikke er av en slik art at de gir inntrykk av å være rasediskriminerende. Her må en vie særlig oppmerksomhet til rasemessige eller etniske grupper som er sosialt eller økonomisk ugunstig stilt, slik at de på helt likt grunnlag får den beskyttelse lover og regelverk gir og de fordeler som følger av gjeldende sosiallovgivning, spesielt med hensyn til arbeid, bolig og helse; slik at deres kultur og verdier respekteres, og slik at deres sosiale og yrkesmessige fremgang lettes, spesielt gjennom undervisning.
  3. Folkegrupper av utenlandsk opprinnelse, spesielt fremmedarbeidere og deres familier som bidrar til utviklingen av vertslandet bør tilgodeses med passende tiltak utformet for å gi dem trygghet og respekt for deres egen menneskeverd og kulturelle verdier og for å lette deres tilpasning til miljøet i vertslandet og deres yrkesmessige fremgang med sikte på deres senere reintegrering i hjemlandet og deres bidrag til utviklingen av dette. Det bør treffes tiltak for å gjøre det mulig for deres barn å få opplæring i morsmålet.
  4. Mangelen på balanse i de internasjonale økonomiske forhold medvirker til å skjerpe rasisme og rasefordommer; alle stater bør derfor søke å medvirke til en omforming av verdensøkonomien på et mer rettferdig grunnlag.

Artikkel 10:

Så langt deres respektive kompetanse og midler rekker oppfordres alle internasjonale organisasjoner, hva enten de er verdensomspennende eller regionale, statlige eller ikke-statlige, til å medvirke til den hele og fulle gjennomføring av de prinsipper som er fastsatt i denne erklæring og derved bidra til den berettigede kamp som må føres av alle mennesker, født med samme menneskeverd og rettigheter, mot tyranni og undertrykkelse ved rasisme, raseskille, apartheid og folkemord slik at alle verdens folk kan befris fra disse onder for alltid.