Er sekstimersdagen mulig i dag?
Av Johan Petter Andresen
Jeg er takknemlig for at Atle F Rostad (AFR) tok seg tid til å lese og anmelde boka i Rødt! nr 4, 2015. Det gir meg muligheten til å ta utgangspunkt i anmeldelsen for å utvikle diskusjonen om hvordan vi kan kjempe fram sekstimersdagen.
Det er tre problemstillinger han reiser, som jeg ønsker å forfølge:
- Er det politisk mulig å kjempe fram seks-timersdagen i den nåværende politiske konteksten?
- Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
- Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?
Til det første, AFR skriver:
Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet.
I følge VG den 18. november 2015 går Fagforbundets ledelse inn for å prioritere sekstimersdagen ved tariffoppgjørene framover. Fra før av har tidligere LO-leder Gerd Liv Valla gått inn for at LO prioriterer sekstimersdagen. (Se kapittel 32 i min bok) LO-kongressen i 2017 vil avgjøre om dette blir satt på dagsorden. Naturligvis vil NHO osv. si som alltid at «vi» ikke har råd.
Dessverre ser det ut til at lederen for Fellesforbundet er mot. Dersom tilhengerne av sekstimersdagen vinner fram på LO- kongressen, anser jeg det som absolutt mulig å vinne fram i tariffkampen. Da vil det være avgjørende at opposisjonen i fagbevegelsen styrker sine posisjoner i tida framover, og at flertallet i arbeiderklassen møter den økonomiske stagnasjonen med mer radikale svar og ikke lar seg overbevise av systemforsvarerne. (Jeg omtaler problemstillingen om politiske muligheter på følgende sider i boka: 83, 97–98, 108–110.)
Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
AFR skriver:
Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand.
Jeg mener at de økende klasseskillene er et tegn på at kapitalismen som system har økende problemer. Det langsiktige problemet er avtakende vekst. Det vil si at den veksten som Vesten opplevde på 50-tallet, var høyere enn det den opplevde årtiet etter og årtiet etter osv. Etter hvert kom denne stagnerende veksten til et punkt der den viktigste måten å opprettholde den på, var å angripe lønns- og arbeidsvilkårene til arbeiderklassen. Generelt sagt skjedde dette med overgangen fra motkonjunkturpolitikk til nyliberalistisk politikk – personifisert ved Margareth Thatcher og Ronald Reagan – i Norge med Kåre Willoch rundt 1980. Denne politikken er et forsøk på å opprettholde veksten. Et viktig resultat av nyliberalismen er nettopp økende klasseskiller, slik Piketty og andre har trukket fram. Altså økende klasseskiller skyldtes kapitalismens økende problemer. Det så jo ut til å virke en stund. Men så slo stagnasjonstendensene som er innebygde i monopolkapitalismen, gjennom. Veksten fortsatte å synke på tross av de omfattende prokapitalistiske reformene i Kina og Comecon/Sovjets sammenbrudd.
Utover på 2000-tallet ble det klart at stagnasjonen var hovedtendensen på tross av framgangen i de såkalte BRICS-landa. Også det oljerike Norge fikk en nedgang i veksten i BNP. Etter finanskrisa snakker til og med en del av de «offisielle» økonomene om vedvarende stagnasjon som en mulig hovedtendens. Også på kort sikt ser det ut til at stagnasjonen vil fortsette, og at en verdensomspennende depresjon er mer sannsynlig enn en ny svak oppgang.
Jeg er enig med AFR i at kapitalistene har det veldig bra for tiden, og at deres posisjoner i liten grad utfordres. Men dette skyldes det jeg vil kalle de subjektive forholdene. Dessverre står kommunismen og marxismen lavt i kurs. Dette er forståelig med tanke på de kommunistiske partienes svik mot arbeiderklassen i de tidligere sosialistiske landa og sosialdemokratiets sterke stilling i arbeiderklassen i Europa. Men undertrykking avler motstand og denne kommer nå i form av partier og enhetsfronter som Syriza, Podemos, Sinn Fein, Enhetslisten osv. Mest sannsynlig vil disse partiene måtte gå på mange nederlag og splittelser da det er store illusjoner om EU og statens klassekarakter. Men flere av disse bevegelsene reiser viktige krav. Og et av kravene er arbeidstidsforkortelse. Det er et viktig krav i dagens økonomiske og politiske situasjon. (Stagnasjonstendensene og de økte klasseskillene behandler jeg på følgende sider i boka: 13–17, 35–37, 51–57, 71–74, 91–94.)
Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?
AFR skriver:
Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.
Under kapitalismen har kapitalistene makta over produksjonen og staten. Sekstimersdagskravet er et økonomisk krav og dreier seg om kampen om merverdien. En arbeidstidsforkortelse uten full lønnskompensasjon er det samme som lønns-moderasjon og vil innebære at kapitalen øker utbyttinga.
Mange av miljøorganisasjonene skylder på det økte forbruket som årsaken til miljøkrisa. Problemet er ikke økt forbruk, men måten dette økte forbruket skjer på. Det skjer på kapitalistiske premisser. Kapitalistene vil selge mest mulig varer og tjenester. De «eksternaliserer» sine miljøbelastninger og gjør alt for å opprettholde omsetningen. Å overlate mer av inntektene til kapitalistene vil ikke løse noen miljø-problemer.
Av plasshensyn viser jeg til min artikkel i Rødt! nr fire 2015: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet? Der gjennomgår jeg blant annet miljøaspektet. Jeg er enig med AFR i at dette kunne blitt behandla grundigere i boka. Den behandler dette på sidene 95, 96, 118 og 119.