Ukategorisert
av Bjørn Egil Johansen
I enkelte kretser på venstresiden har analyser som sier at Norge er en halvkoloni og at Nord-Norge er et slags halvkoloni vært populære. Sist dukket disse analysene opp var i et tidlig utkast til prinsipprogram for AKP. Jeg tror en slik analyse er feil.
En koloni er et territorium som en annen stat har tilegnet seg, og åpent utbytter på forskjellige måter. Begrepet halvkoloni er en beskrivelse av et slikt territorium som formelt sett har fått sin uavhengighet, men som i realiteten fortsatt er underlagt en slik stat. Halvkolonier blir på forskjellige måter holdt nede og forhindret fra å gjennomgå en økonomisk utvikling lik den vesten har gjennomgått.
Nasjonal kontroll med naturresursene
Industri-kapitalismen kom sent til Norge sammenlignet med mange andre vest-europeiske land. Da den kom, var den i stor grad knyttet til utnytting av enkelte naturresurser, som vannkraft, skog og gruvedrift. I starten dominerte utenlandsk kapital fullstendig, men den ble underlagt streng konsesjonslovgiving slik at den nasjonale kontrollen ble opprettholdt. Etter hvert kom staten stadig sterkere inn som kapitalist. Eksempler som Norsk Hydro viser hvordan staten skjøt inn kapital i norsk næringsliv. At oljeressursene er under så sterk nasjonal kontroll, er utslag av en politikk som har røtter helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre. I kapitalismens epoke har Norge skilt seg ut ved å ha særlig sterk nasjonal kontroll med naturresursene.
Er en råvareøkonomi nødvendigvis en halvkoloni?
I mange sammenhenger blir det satt likhetstrekk mellom det å være en råvareøkonomi og det å være en halvkoloni. Ett slikt syn springer ut av en konkret analyse av økonomien i mange av de tidligere koloniene, som produserer råvarer som blir solgt til spottpris på det internasjonale markedet. Typiske eksempler på slike produkter er kaffe, kakao, sukker og bananer. Det er imidlertid ikke råvare-produsent merkelappen som er viktig i denne sammenhengen, men at disse landene har blitt forhindret fra å utvikle sin økonomi til produksjon av varer som har et høyere prisnivå. Det finnes flere mekanismer for å holde nede halvkoloniene, blant de mest vanlige er at (1) de blir forhindret fra å eksportere ferdigprodukter ved hjelp av høye tollbarrierer, at (2) de utenlandske eierne ikke reinvesterer for å utvikle produksjonene, og ved at (3) de blir tvunget til å eksportorientere produksjonen sin istedenfor å utvikle egne innenlands markeder.
Norge er i stor grad en råvareprodusent, det betyr ikke at Norge er en halvkoloni. Norge produserer råvarer som blir solgt til svært høy pris på det internasjonale markedet. Når Norge i dag har en råvareøkonomi er det fordi det ikke lønner seg for borgerskapet å videreforedle råvarene, profitten deres blir høyest ved å eksportere råvarer. Det er derfor galt å si at Norge har halvkoloniale trekk på grunn av at Norge er en råvareeksportør.
Likhetstegnet mellom halvkoloni og råvareeksportør er ikke riktig i den 3. verden heller. Mange detaljproduserende land (som Taiwan og Filippinene) er typiske halvkolonier selv om de ikke er råvareeksportører.
Halvkolonien Nord-Norge?
Nord-Norge har blitt styrt fra sør i vel 1.000 år, og i alle disse årene har Nord-Norge på forskjellige måter blitt utarma og utbytta. Helt fra ladejarlenes tid har strømmen av ressurser gått mest en vei. Lenge var tørrfisk-eksport Norges viktigste eksportprodukt, og tørrfisken har brakt mye rikdom til Norge. Fiskerne langs kysten av Nord-Norge har imidlertid ikke sett mye til denne rikdommen. De tingene som er nevnt ovenfor og mange andre ting gjør at en fort kan komme til å tenke seg Nord-Norge som en slags halvkoloni. Dette er likevel galt.
Hvis en ser på Nord-Norge som en halvkoloni hopper en også bukk over årsaksforholdene til at Nord-Norge blir utarma. Hvis en løfter blikket et øyeblikk og ser ut i verden vil en se at nær sagt alle land har lignende problemstillinger omkring forholdet mellom sentrum og periferi. Dette skyldes ikke at Sør-Italia eller Nord-England er å regne som halvkolonier, men at akkumulasjonsprosessene i kapitalismen konsentrerer kapital i sentrene. I Norge har det ført til at svært lite kapital hører «hjemme» i Nord-Norge. Av de litt over 200 selskapene som er registrert på Oslo Børs har bare ett (Nordlandsbanken) hovedkontor i Nord-Norge, og det er stort sett eid sørfra.
Markedsdreining i Nord-Norge
Når stadig større deler av det som tidligere har vært regnet som statlig felleseie, nå blir omgjort til foretak (bedrifter) og blir introdusert på børsen, vil kapitalens sentraliserende «logikk» gjelde også disse områdene. De siste årene har vi sett «posthusdøden», avviklingen av allmenningsretten, store oppsigelsesbølger i det gamle televerket og at SND (Statens nærings- og distriktutbyggingsfond) investerer mesteparten av sine penger i det sentrale Østlandet. Privatiseringsprosessen vil fortsette, og stadig flere virksomheter ser ut til å havne i markedet. Neste område er trolig sykehussektoren. Den motstanden som skjer mot denne utviklingen, får mer og mer form av et opprør mot selve kapitalismen og dens logikk. Vi så at Finnmarksopprøret ikke var enda et rop om mer subsidier for kapitalistene, men et krav fra de som skaper verdiene om at mer av dem må bli værende igjen blant de som har skapt dem.
Nord Norge eller Sápmi?
I Nord-Norge blir bildet noe mer komplisert ved at det samiske spørsmålet, i motsetning til det nord-norske spørsmålet, er et nasjonalt spørsmål. Når det gjelder den samiske nasjon er det langt mer på sin plass å snakke om halvkoloniale trekk.
Utenlandsk eierskap
Figur 1: Utenlandsk eierandel ved ulike børser i 1997
Utenlandsk eierandel ved en del utvalgte børser i Europa. (de nyeste sammenlignbare tallene vi fant var fra 1997. For Norge sin del er andelen noenlunde lik i dag, men for en del andre land har utenlandsk eierandel gått noe opp siden 1997.)
Graden av utenlandsk eierskap kan ofte gi en pekepinn på i hvilken grad stater er dominert utenfra. Det er vanskelig å skaffe til veie statistikk som er egnet til å si noe om i hvilken grad norsk næringsliv er eid utenfra. De beste oversiktene fant vi i tall fra Oslo børs. I en rapport har Oslo børs forsøkt å samle sammenlignbare tall fra forskjellige land i Europa. Disse tallene inkluderer bare børsnoterte selskaper (altså ikke ikke-børsnoterte virksomheter og verdier som sykehusene og SDØE). Disse statistikkene viser at Norge ligger omtrent midt på treet når det gjelder graden av utenlandsk eierskap. Det utenlandske eierskapet på Oslo børs var i 1999 på 31,5%, det er omtrent hva som er vanlig på de små børsene i Europa.
Tallene lyver trolig en god del. Graden av utenlandsk eierskap er trolig lavere i Norge enn for de andre landene som kommer omtrent likt ut i statistikken. Den viktigste grunnen til dette er at borgerskapet i Norge fortsatt ikke har kommet veldig langt i «a/s-ifiseringen» av de offentlige virksomhet som i mange andre land. Det betyr blant annet at sykehusene, skolene, universitetene og høyskolene, sykehjem, og en hel del andre tjenestetilbud fortsatt er en del av den offentlige forvaltningen, og ikke notert på børsen (i alle fall i skrivende stund). Dette bidrar til å skape et inntrykk av at graden av utenlandsk eierandel i Norge er høyere enn den egentlig er.
Figur 2 viser hvor stor prosentandel av foretakene som er registrert på Oslo børs som ligger i hvilke utenlandsk eierskaps-intervaller.
Det er bare få selskaper som kan ses på som kontrollert av utenlandske aksjonærer. Av 252 børsnoterte selskaper er det bare 20 selskaper hvor utenlandske eierinteresser eier mer enn 60% av selskapet. Noen av disse er eid av norske «skatteflyktninger», for eksempel er den utenlandske eierandelen i Aker RGI på rundt 75%, først og fremst fordi Kjell Inge Røkke er bosatt i Storbritannia. Det er også noen borgere på Bermuda (trolig skatteflyktninger) som er storaksjonærer i norske shipping-aksjer. I de fleste selskapene på Oslo børs er den utenlandske eierandelen under 20% (fig 2). De viktigste naturressursene er kontrollert av selskaper med høy nasjonal eierandel.
Den utenlandske eierandelen i Norge har holdt seg noenlunde stabil i mange år, mens den har rast oppover i en del andre land som det kan være aktuelt å sammenligne seg med som Finland og Portugal.
Motsatt grøft
Det kan late som om vi er i ferd med å gå i motsatt grøft av trotskistene. Ved å holde frem at Norge er en halvkoloni, og sette Norge sammen med de fleste landa i den 3. verden, undergraver en halvkolonibegrepet. Med et utarmet halvkolonibegrep til disposisjon blir det vanskeligere å skape forståelse for nasjonal frigjøringskamp i den tredje verden og anti-imperialistisk kamp i Norge mot det norske imperialistiske borgerskapet.
Kilder
- Facts & Figures 2000, fra Oslo Børs, 2001
- International Stock Ownership, Hege Sjo, Oslo Børs, 1998
- Utenlandsk eierskap fordelt etter nasjonalitet og sektor, Oslo Børs,1999
- Mellomstor imperialistmakt eller halvkoloni?, Arnljot Ask, Røde Fane,
- Utkast til prinsipprogram for AKP, høsten 2000