Er menneskenes overvinnelse av knapphet en forutsetning for sosialisme?
Av Tollef Hovig
Hele menneskets historie til nå er preget av knapphet på forbruksvarer som mat, klær og husly. I perioder har knappheten vært stor, i andre tider har den vært mindre. Hvis vi ser på en forenklet faseinndeling av menneskenes historie, inndelt etter hvordan samfunnet livnærer seg, kan vi grovt sett dele utviklingen inn i tre hovedfaser:
– Storviltjakten 30000 fvt. – 7000 fvt (før vår tid)
– Jordbruk og husdyrhold 7000 fvt. – 1750 vt.
– Industrialismen 1750 vt. – 2100vt.
Foto: Patrick Hendry,
Av Tollef Hovig, har skrevet tobindsverket Forandring som er en beskrivelse av menneskesamfunnets utvikling sett i et marxistisk perspektiv. Ideene som presenteres her, er nærmere beskrevet i verket.
Forskjellige geografiske områder har gjennomgått denne utviklingen til helt andre tider enn det jeg har satt opp her, årstallene her gjelder de områdene som har ligget først i utviklingen. Man kan dele inn historiens forløp i mange slags forskjellige faser og underfaser, alt avhengig av hvilke problemstillinger man vil kaste lys over. Man kan f. eks innvende at handelsvirksomhet preget Europa fra jordbruket nådde sin topp rundt 1200 vt. til industrialiseringen startet i 1970. Om man kaller det en egen fase eller en underfase i jordbrukets tid, er litt avhengig av hva man vil belyse. For mitt formål her er det praktisk å benytte de tre fasene vist over, og se på handelsepoken fra 1300–1750 som en underfase som modnet jordbrukets overgang til industrialismen.
Knappheten gjør seg gjeldende med forskjellig intensitet gjennom hver epoke. I den første tiden i hver epoke er den stor. Da er ikke den nødvendige nye produksjonsteknikken kommet på plass. Rundt midten av hver fase, når produksjonsteknikken er på plass og de ressursene fasen bygger på er rikelig til stede, er knappheten på sitt laveste. I en slik periode vokser befolkningen. Etter hvert som fasen går mot sin slutt, vil den være preget av en økende befolkning og avtagende ressurser.
Storviltet begynte i enkelte områder å bli utryddet 10 000 år fvt., og siden i stadig større områder. Det presset fram overgangen til jordbruk og husdyrhold. Slutten på storviltet innebar for så vidt den første globale krisen, selv om den inntraff med stor tidsforskyvning på jordens forskjellige områder. Rundt 1100–1200 var Europa ferdig utbygd som jordbruksland med den da tilgjengelige produksjonsteknikken. Det omfanget jordbruket hadde da, ble ikke overskredet i Europa på 500 år. Dette, sammen med en sterkt voksende befolkning som følge av de gode tidene som hadde vært, førte til uhåndterlig knapphet med påfølgende pest. Den andre «globale» krisen var et faktum.
Krisen for jordbruket presset fram overgang til alternative næringsveier, hvor handelen ble den desidert viktigste. Denne handelen skapte forutsetningene for industrialismen, som ble den neste fasen. Industrialismen fører til voldsom vekst i befolkningen. Man ser også en tiltagende knapphet på ressursene industrialiseringen bygger på, i fasens senere epoker. Det spesielle med industrialiseringsfasen er at den bygger på en spesifikk organisering av samfunnet, kapitalismen, hvis funksjonsmåte er basert på at industrialisering og forbedring av produksjonen holder et høyt tempo.
Når industrisamfunnet omdannes til tjenestesamfunnet, når industrialiseringen går mot sin slutt, avtar industrialiseringen og hastigheten i forbedringene av produksjonen. Da vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. I stedet for å fremme forbedringer og vekst i samfunnet, vil den kvele samfunnet i dets egen manglende forbedringshastighet. Industrialiseringsfasen med den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen siste epoker vil dermed bli nødt til å håndtere en dobbelt fiende, både den som skapes av ressursknappheten og den som skapes av den kapitalistiske organisasjonsmodellen. Jeg mener de problemene som skapes av den kapitalistiske organisasjonen, langt vil overgå dem som skapes av ressursknapphet. Den ressursknappheten vi ser tendenser til i dag, som klima, vann, forurensing, utrydding av artsmangfold etc., er fortsatt slik at den kan håndteres og gjøres noe med. Den kapitalistiske organisasjonens kvelning av samfunnet vil bygge seg opp langt raskere, og komme med en mye større kraft over et kortere tidsrom enn det knappheten på ressurser vil kunne medføre.
Et overordnet spørsmål når vi drøfter knapphet, er hvem som skal definere hva knapphet er. Finnes det en vis person ett eller annet sted som har tatt patent på å definere hva som egentlig er knapphet, og hva som ikke er det. Er det ikke sånn at definisjonen av knapphet er en helt annen i dag enn når industrialismen oppsto? Jo, sånn er det, definisjonen på knapphet kan derfor ikke gjøres av andre enn menneskene i samfunnet selv. Hvordan de gjør det og noen betraktninger rundt forholdet sosialisme og knapphet i vår tid er temaene videre i denne artikkelen.
To ulike filosofier bestemmer hvordan vi tenker på knappheten
Europeisk filosofisk tradisjon kan sees på som en lang diskusjon om guds plass i verden. Vi kan tidfeste starten på denne diskusjonen til år 1200 da jordbruket i Europa var ferdig utbygget (relativt sett), og Europa fikk behov for vitenskapelige ideer til utvikling av handel og andre næringsveier. Det var et behov for å kunne ta i bruk Aristoteles’ ideer til utvikling av vitenskapelige tanker. Men det ville kirkens menn ikke vite noe av. For dem kom alle ideer fra Gud, ideer skulle ikke utledes av naturen selv, det ville undergrave Guds og kirkens autoritet. Thomas Aquinas var en av kirkens frommeste menn som så behovet for å åpne opp for at viten om naturen kunne oppsummeres i ideer. Denne diskusjonen gikk på 1200-tallet under navnet universaliestriden, og dreide seg om ideene (universaliene) kom fra Gud eller var en oppsummering av foreteelsene i naturen (det partikulære).
Diskusjonen fikk ingen løsning og fortsatte fram til Martin Luthers tid. Da fikk ideene om gud, religion og kirken en slags løsning. De religiøse ideene ble flyttet fra at de kom fra en ytre guds verden, inn i hver enkelt persons hode, som en gjenspeiling av Guds ideer i den enkelte. Religion ble dermed et spørsmål om den enkeltes tro og subjektive ide. Luthers standpunkt gjorde det mulig å fortsette vitenskapelig utforsking uten at det ble stilt spørsmål om de religiøse ideene kom fra Gud selv. Men på sikt løste ikke svaret problemet. Hvor kom da de ikke-religiøse ideene fra, dersom de ikke kom fra Gud? Vestlig filosofi er bygget opp rundt dette spørsmålet, med en lang historisk rekke av filosofer.
Svaret ble gitt ved inngangen til den industrielle revolusjonen av filosofer som Hume, Kant og Hegel. Svaret ble at alt er ideer som kommer innenfra mennesket. Alt, ikke bare Gud og religion, er egentlig et spørsmål om tro, alt er subjektivt. Svaret ble gitt i flere former i mange diskusjoner, for eksempel at ide kommer foran materie. Dersom man tenker innenfor denne tradisjonen, er det vanskelig å forstå hvordan knappheten gjennomsyrer menneskenes handlinger. Vi kan ta to så forskjellige typer som Nikolai Bukharin og Jon Elster. Begge mener at dersom det ikke er tilfeldigheter som styrer menneskenes handlinger, så må det være en bakenforliggende vilje som gjør det. Da kan det kan jo bare være Guds vilje som styrer menneskenes handlinger. For folk som tenker innenfor denne tradisjonen, står valget mellom at det er Guds vilje eller enkeltmenneskenes tilfeldige handlinger som påvirker viljen.
Jeg mener et fornuftig filosofisk syn bør bygges opp rundt Darwins metode. Han hadde ikke noen eksplisitt uttalt filosofi, men det ligger allikevel en interessant ide under hans tankeverden. Darwin skriver om artenes utvikling og kampen for å overleve, at det er de mest tilpasningsdyktige individene som har størst muligheter til å overleve. Vi aner her at det er en underliggende motsigelse mellom det å ha nok, og det å ha for lite, til å overleve. De forskjellige individer innen en art fører nettopp en kamp for stadig å ha nok til å overleve. Det hersker en basistilstand av knapphet som påvirker handlingen til artens individer. En slik motsigelse, knapphetens motsigelse, vil gjennomsyre aktiviteten til alle artens individer og fører i sum til retningen på artenes utvikling.
Denne motsigelsen omfatter også menneskene. Menneskene har hittil i hele sin historie vært preget av denne knapphetens motsigelse – kampen for å sikre seg selv og sitt avkom tilstrekkelig med ressurser. Er det nødvendigvis sånn at det må være en bakenforliggende vilje som styrer menneskenes handlinger, eller kan det være at en grunnleggende motsigelse som knapphet og kampen for å overleve, preger menneskenes handlinger i likhet med andre arters handlinger? For en tenker som ikke er preget av tankebanene i den vestlige religiøse filosofitradisjonen, vil det være naturlig å tenke at en slik påvirkning på menneskene fra knapphetens motsigelse, finnes. Da gir det også mening å se menneskenes historie som en utvikling mot et mål om å bli kvitt knappheten. Ikke nødvendigvis som et bevisst mål, men som et underliggende, ubevisst mål som er bestemmende for menneskenes handlinger. For hver ny generasjon har man kommet litt nærmere dette målet. En historisk epoke og et samfunn preget av knapphet, vil på grunnleggende vis forme menneskene som lever i den. I historiske epoker med knapphet vil det bli kamp om ressursene. En kamp som vil arte seg forskjellig i de ulike historiske epoker og steder.
Slik jeg ser det, er det nettopp overvinnelse av knappheten som er forutsetningen for sosialisme. Hvis vi korter ned Marx beskrivelse av sosialismen, slik han beskriver den i «Randbemerkninger til Kritikk av Gothaprogrammet», kan vi formulere den slik: «til enhver etter ytelse». Så lenge knappheten hersker, vil det være for lite til at alle kan få etter ytelse.
Både i jordbrukets og industrialismens epoker har det vært en liten elite som har hatt mer enn nok. Adel og aristokrati som denne eliten het i jordbrukets tidsalder, utgjorde normalt 2–3 % av befolkningen, mens kapitaleierne som utgjør denne eliten under industrialismen, er omtrent i samme størrelsen. Denne eliten har kontrollen over produksjonseiendommen, som utgjør samfunnets omfordelingsmaskin. Aristokratiet eide jordbrukseiendommen, mens kapitaleierne eier kapitalen. Det at denne eliten har mer enn nok, eller det at det i andre enden av skalaen har vært et større eller mindre antall fattige (rundt 15 % i USA og England i dag), er ikke bestemmende for knapphetens størrelse. De som utgjør den tyngste vekten på vektskålen når det gjelder å bestemme knapphetens omfang, er den store gruppen mellom disse.
Hvordan menneskene i høyinntektslandene definerer knappheten gjennom sine handlinger.
Spørsmålet vi her stiller, er hvordan samfunnet kan vite at knappheten er i ferd med å slippe taket. Vi kan formulere det som Elster og Bukharin ville gjort: Hvem bestemmer at knappheten blir mindre i samfunnet? Svaret på det må som vi har sett, gis av samfunnets innbyggere selv, gjennom sine handlinger. Allerede Aristoteles fastslo at en gjenstand har to former for verdi:
Hver nyttegjenstand har en tosidig anvendelse – den ene tilhører tingen som sådan, den andre gjør det ikke, for eksempel som når en sandal i ene tilfellet tjener som sko og i det andre tilfellet byttes: begge anvendelsene innebærer bruk av sandalen, til og med den som bytter sandalen med noe som han selv trenger, penger eller naturalier, nytter sandalen som sandal: men ikke på dens naturlige bruksmåte, for den er ikke til for å byttes.
Vi ser at sandalen har en verdi for den som bruker den – en bruksverdi – og en verdi for den som skal bytte den mot et annet produkt – en bytteverdi. Til sammen utgjør bruksverdien og bytteverdien det vi kan kalle varens verdibilde. Varens verdi er alltid sammensatt av en fordeling mellom disse to verdiformene. Bytteverdien blir til ved arbeidsinnholdet i varene. Bruksverdien derimot kan ha flere former. Bruksverdien dannes ut ifra hvor stort behov den som skal bruke varen, har for den. La oss som Karl Marx gjør i første kapittel av Kapitalens første bok, dele bruksverdien inn i magens og fantasiens bruksverdi. Med magens bruksverdi inngår behovet for nødvendighetsvarer av typen klær, mat og hus. I fantasiens bruksverdi inngår varer og tjenester som for eksempel statusvarer, underholdning, turisme etc. – varer og tjenester det er hyggelig å forbruke, men som ikke er absolutt nødvendige. I knapphetens tidsalder er magens bruksverdi den dominerende formen. Magens bruksverdi spiller sammen med bytteverdien, slik at fokuset på arbeidsinnholdet i varene er sterkt. I knapphetens tidsalder er derfor bytteverdien og magens bruksverdi de to dominerende formene i verdibildet.
Hvordan vet vi om knappheten blir mindre?
Forbrukerne bestemmer selv når knappheten blir mindre, gjennom at fantasiens bruksverdi får en stadig sterkere plass i verdibildet på bekostning av tospannet bytteverdien og magens bruksverdi. I høyinntektslandene i dag har fantasiens bruksverdi en sentral plass i verdibildet. Underholdningsindustri utgjør rundt 7 % av USAs BNP, turisme rundt 3 %, (10 % på verdensbasis), man regner med 14 % vekst til 2022 (PwC beregning). Statusvarer, turisme, underholdning, merkeklær, design etc. har blitt dominerende faktorer. Denne utviklingen er en sikker gradmåler på hvordan knappheten utvikler seg i samfunnet.
Dersom vi ser på fasene i menneskenes historie, vil vi se at det i de ulike fasene også finnes det jeg kaller samfunnets dyporganisasjon. Dyporganisasjonen består av strukturer som har dannet seg som resultat av menneskenes aktiviteter over en historisk epoke. Endringen i verdibildet som beskrevet over, er en slik endring i dyporganisasjonen under kapitalismen. Endringene i dyporganisasjonen lar seg ikke fjerne med politiske vedtak eller nye lover. Utviklingen av samfunnets prosesser fører til slike irreversible endringer på tre andre områder av dyporganisasjonen under kapitalismen. Det dreier seg om mulighetene til å oppnå fortjeneste, penge- og kredittorganisasjonen og endringer i kapitalen selv. Disse endringene i den kapitalistiske dyporganisasjonen har en sammenfallende retning, og har alle sin bakgrunn i den stadige reduksjonen av knapphet.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på utviklingen av dyporganisasjonen og sirkulasjonen i kapitalismens siste fase her, men si litt om knappheten og forutsetningen for sosialisme.
Er sosialisme mulig i land som er i industrialiseringens tidlige fase?
Er sosialisme mulig uten industrialisering, og er industrialisering mulig uten kapitalisme? Dette var spørsmål som ble heftig diskutert rundt revolusjonen i Sovjet. Svaret man gir på dette spørsmålet, er selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer sosialisme. Sosialisme ble i land som ikke hadde industrialisert, som Sovjet, Albania, Nord-Korea og Kina, definert som land som har statlig eiendomsrett framfor privat eiendomsrett. Dersom omfordelingsmaskinen i samfunnet (kapitaleiendom) er på statlige hender, definerte ledelsen i disse landene dette som sosialisme. Dersom omfordelingsmaskinen var på private hender, definerte den samme ledelsen det til å være kapitalisme. Dette er en definisjon som er tilpasset behovet til ledelsen i disse landene. I følge den definisjonen kunne sosialisme vært innført stort sett når som helst i historiens forløp, bare man hadde innført statlig eierskap. Eierforhold er etter min mening ikke noe kriterium på sosialisme, men utgjør samfunnets omfordelingsmaskin.
Så kan vi stille spørsmålet om hvilket økonomisk system Sovjet (nå Russland) og Kina benytter. De vestlige landene hadde gjennom 4–500 år med sjøhandel bygget opp anselige private handelsformuer. Disse ble bygget opp gjennom at man på ulike måter investerte penger i mer handel. Man benyttet seg av den kapitalistiske formelen: å tjene penger uten å arbeide for dem. Rundt 1700 begynte fortjenesten i handelen av forskjellige grunner å avta, samtidig som det var bygget opp mange og store private formuer som ble styrt av folk som fortsatt ønsket å tjene penger uten å arbeide for dem. Disse sto klar da man fant ut at industrialisering kunne gi den ønskede fortjenesten.
I Sovjet fantes det knapt noen private formuer i det hele tatt da revolusjonen sto for døren. Førindustrielle land uten handelsformuer, som Sovjet (og senere Kina), var derfor avhengige av å reise kapital til industrialisering gjennom staten. Det er av den grunn ikke vanskelig å skjønne det sterke behovet for ledelsen i disse landene til å framstille statlig eiendom som et avgjørende kriterium for sosialisme. Hvis vi vender tilbake til Marx, er et av kjernepunktene hans nettopp hvordan det er produktivkreftenes fremadskridende utvikling som fører til at kapitalismen går under og erstattes av sosialisme:
På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold […] Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.
Marx knyttet imidlertid sitt begrep produksjonsforhold for sterkt til den private eiendomsretten, noe som ble begjærlig utnyttet. Dersom vi ser på denne problemstillingen i historiens grelle belysning, er det vel svært få som i dag kaller disse landene for sosialistiske. Det kan vel snarere legges til grunn at de er kapitalistiske, men at de har og har hatt en blanding av statlige og private eiendomsformer. Til tider har innslaget av statseiendom vært så kraftig at de kunne kalles statskapitalistiske.
Sovjet etablerte en form for statlig kapitalisme, som senere ble gjort om til en form for privat kapitalisme gjennom å dele ut store deler av statens eiendom til private. Kina har videreutviklet den statlige formen for kapitalisme og skapt en privat kapitalisme innenfor den statlige. Den statlige og den private formen for kapitalisme nærmer seg hverandre lenger ut i disse samfunnenes utvikling. Både den private og den statlige formen utvikler seg slik at produksjonskapitalen samles på få og store hender, mens finanskapitalen blir stadig mer institusjonalisert, dvs. drives gjennom store institusjoner som banker, forsikringsselskaper mv. Kjernen i både den statlige og den private kapitalismen er å industrialisere samfunnet.
Selve motoren i den kapitalistiske organisasjonen utgjøres av at det skapes overskudd når et samfunnsmessig produkt av samme størrelse kan skapes med stadig færre og/eller billigere timeverk. Eller noe som er det samme, at like mange timeverk, eller flere, men billigere timeverk, slik at summen blir den samme, kan skape flere varer og tjenester. Denne bevegelsen må under kapitalismen gjenskapes på nytt og på nytt for at ikke fortjenestens kilde skal tørke inn.
Fordelingen av fortjenesten i det privatkapitalistiske systemet går direkte til kapitaleierne, mens de i det statlige systemet i første hand tilfaller staten som så redistribuerer det til personer, spesielt de nær maktens kjerne. De nærmere kjennetegnene og virkemåten til de to forskjellige kapitalismeformene, og deres sterke og svake sider, tas imidlertid ikke opp i denne artikkelen.
Sosialisme forutsetter at knappheten kan overvinnes
Slik vi så innledningsvis, er de forskjellige fasene i menneskenes historie preget av nedgangstid i sine avsluttende epoker. Situasjonen i høyinntektslandene, som er preget av en stadig mer omfattende fantasiens bruksverdi i det totale verdibildet når disse samfunnene så vidt har begynt på nedgangstiden, kan derfor endres i retning av en rask svekkelse av fantasiens bruksverdi i verdibildet. Andre forhold i dyporganisasjonen som er et resultat at tjenestesamfunnet overtar for industrisamfunnet, lar seg ikke reversere på denne måten, slik at utviklingen mot en nødvendig avvikling av kapitalismen vil gå sin gang. Men fordi det i den industrialiserte/kapitalistiske fasen vil være forhold i den kapitalistiske organisasjonen av samfunnet, framfor en absolutt ressurskrise, som bringer samfunnet inn i en avsluttende epoke, vil det gjennom endring av organisasjonen være mulig raskt både å oppheve knappheten som har oppstått i den avsluttende epoken, og avdempe videre overforbruk av ressurser.