Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.
Av Anne Minken, historiker
Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
Yale University Press, 2020, 608 s.
Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.
Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.
Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.
Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.
Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.
Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.
Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.
Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.