Ukategorisert

EØS-avtalen ved ei ny folkeavstemning

Av

AKP

av Arne Byrkjeflot

EØS-avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU.

Mens vi var alene om å si at EØS- avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU, så opplever vi nå at både Europabevegelsen og sentrale EU-tilhengere som Olav Akselsen bruker samme språk. Fra Europabevegelsen er dette rein taktikk, de har jo alltid vært for statsdannelsen EU på prinsipielt grunnlag og ikke brydd seg så mye om økonomien. Men jeg tror faktisk mange av de mer pragmatiske EU-tilhengerne ser at EØS-avtalen egentlig ikke har noen framtid, den er ydmykende og ivaretar ikke norske interesser og den har virkninger som ingen så da den ble innført.

Innenfor Nei-bevegelsen er det sjølsagt den absolutt vanskeligste saken. Noen, som Hallvard Bakke, er redde for at Nei til EU ved å tviholde på at EØS-avtalen ikke er et alternativ vil miste sin samlende posisjon. Jeg og mange med meg er redde for at folk blir tvunget til å velge mellom EØS-avtale og fullt medlemskap og at mange vil si at dette er et valg mellom pest og kolera. Begge er scenarier for splittelse og tap

EØS er ikke et økonomisk medlemskap i EU

Jeg er enig i at hovedproblemet er at både ja-sida og vi EØS-motstandere undervurderer forskjellene. EU-kampen er i sin basis en kamp for å opprettholde Norge som sjølstendig stat med en reell mulighet for et folkestyre. Grunnleggende for dette er råderetten over våre rike naturressurser, både som økonomisk grunnlag og som et grunnlag for bosetting. Det handler om olje-, gass, vannkraft og landbruk. EØS-avtalen har ikke med landbruk og fisk. Det danner mye av grunnlaget for bosetting og næringsliv, det vi lever av. Det er også en stor forskjell på å stjele nasjonalformuen vår indirekte gjennom gassmarkedsdirektiv og ved å ta bort hjemfallsretten til fossefallene, og bli en del av en stat som etter hvert rett og slett overtar. Alt hav blir EU-hav og forvaltes av EU. Det er ingen grunn til å tro at ikke de norske ressursene på havbunnen etter hvert også blir EUs eiendom, iallfall etter hvert som Englands ressurser brukes opp.

Vi blir automatisk medlem av ØMU ved et EU-medlemskap. På grunn av Norges olje- og gassinntekter vil norsk økonomi rett og slett står i motfase til EU. Den europeiske sentralbankens politikk vil bli en livsfarlig feilmedisinering, når både medisin og mengde skal gis likt til alle pasienter uavhengig av økonomisk tilstand. Som kjent har EU et ufravikelig krav om at inflasjonen skal være under 2 % og er nå tvunget til å sette ned renta til under 2 % for å unngå full stans i økonomien. EU kan nemlig ikke bruke finanspolitikken ved å øke det offentlige forbruk og investeringer, de kan ikke føre en motkonjunkturpolitikk. Det er rett og slett forbudt i følge stabilitetspakten.

Hvis vi tenker oss en situasjon i fjor vår, før sentralbanksjef Gjedrem hadde rukket å ødelegge norsk økonomi. Trolig kunne vi greidd oss bra med en rente på 6 % (Gjedrem økte til 7), mens EU hadde 2,75 %. Men vi ville vært tvunget til å sette ned til 2,75 %. Det fins ikke en økonom i Norge, uansett hvor mye de er for EU, som synes det ville vært riktig. Det presset vi da hadde fått i norsk økonomi ville de tatt inn ved nedskjæringer på statsbudsjettet, trolig måtte det til 30 til 50 milliarder, en ren katastrofe.

Bare det at Norge fortsatt tviholder på EUs prinsipp om inflasjonsmål er jo skadelig nok i seg sjøl. Mens det logiske både ved årets reviderte budsjett og høstens budsjett vill jo vært å øke offentlige investeringer. Men da setter Gjedrem opp renta, for hans instrukser er uendret, det er bare at nå har han fått til lavkonjunktur i Norge også. Jeg tror at den viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet har stått og sett på at 20.000 industriarbeidsplasser ble rasert, totalt unødvendig, er at å endre det operative målet bort fra inflasjonsmål hadde vært et altfor tydelig tegn på at dette er skadelig for Norge.

Underlegge seg

Det er også en voldsom forskjell på å bli påvirket av EUs skatte- og avgiftspolitikk gjennom problemer med grensehandel, kapitalflyt og fritt arbeidsmarked og underlegge seg den. Det er en kvalitativ forskjell på å villig stille opp i EUs militærplaner og det å underlegge seg deres kommando. Norges rolle i utenrikspolitikken forsvinner rett og slett med EU-medlemskap.

Torstein Dahle sa på et seminar i Trondheim 18. juli i år at 17 % av direktivene i EU i 2001 gjaldt det indre markedet. Nå er jo ikke dette hele sannheten, siden mer og mer skjer gjennom nytolking av den opprinnelige avtalen og de fire friheter og gjennom at EF-domstolen innfører ny praksis. Men det sier likevel noe om at EUs fokus nå er å gå videre, fra økonomisk ensretting til politisk ensretting.

EUs nye grunnlov skal vedtas i desember, mer makt til de store, EU-president og flertallsvedtak på det meste blir vedtatt. Ja-sida kan ikke lenger si at det ikke er snakk om union, men samarbeid mellom likeverdige. Det er en ren uforfalsket statsdannelse med hele pakka, og de er stolte over den.

Men selv om det aller, aller meste ikke blir bestemt av EØS-avtalen, så er problemet at svært mye av det som angår folks hverdag kommer fra EØS-avtalen. Alt som skjer i post, tele, jernbane, anbudsdirektivene, utrygg mat gjennom veterinæravtale, matsminke og patent på liv, 1000 uforståelige og byråkratiske vedtak som gjør livet surt for folk flest.

Alle våre distriktsordninger settes ut av kraft, først tok de SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond), nå tar de den differensierte arbeidsgiveravgiften. Tidligere har de tatt forskjellen i flyplassavgift, utjamninga på bensinpriser. Det står rett og slett ikke igjen et eneste økonomisk argument for å etablere seg i distriktene i stedet for i storbyene. Tvert i mot, i sentra vil vi få billigere telefon og post. Det er bare her konkurransen kan fungere.

Industripolitikken ødelegges, stortingsbestemte kraftkontrakter for å trygge kraftkrevende industri forbys, oljeselskapene kan ikke lenger presses til å gi en større del av kontraktene til norsk industri, de vil ha bort hjemfallsretten på fossefall slik at utlandet kan kjøpe opp Norges viktigste naturressurs, de nekter oss å sikre norske fiskemottak og fabrikker før fisken kjøpes opp som råstoff til europeisk og kinesisk industri. De nekter oss å bruke våre rike naturressurser til å utvikle landet vårt. Og Norge er kaldt, langstrakt, grisgrendt, har lite jord og ligger langt fra markedene. Dersom vi ikke skal kunne utnytte våre fortrinn, så taper vi rett og slett i den internasjonale konkurransen.

Det er og blir umulig å vinne EU-kampen uten å snakke om folks hverdag.

Hele ordningen er ydmykende og i strid med all demokratisk tradisjon. At EU helt på egen hånd kan komme med nye regler og nytolking av gamle uten muligheter for Norge til å si nei, er rett og slett ikke til å leve med i en suveren stat. At det i tillegg skal sitte en gjeng byråkrater i Brussel som overvåker avtalen og kan irettesette selve kongens råd, er heller ikke spesielt innbydende.

Hun visste hva hun gjorde Gro Harlem Brundtland i 1989.

Det er slik at også EU-tilhengerne nå oppgir EØS-avtalen. Det finns ingen annen forklaring på den direkte ydmykende forhandlingen om EØS-avtalen der Norge betaler 1,8 milliarder for å unngå en mulig toll på maksimalt 150 millioner. En toll som EU var forpliktet til å gi uansett i følge WTO-avtalen. Det har i tillegg dukket opp et alternativ: Sveits sa nei til både EU og EØS og har forhandlet fram en normal frihandelsavtale. Ja, EU har jo faktisk frihandelsavtaler med svært mange land.

Så min konklusjon er: Vi må fortsatt gå mot EØS-avtalen, men må bli mye flinkere til å understreke at EU-medlemskap er noe helt annet, både i omfang og ved at Norge opphører som sjølstendig stat.

I en EU-kamp så gjør vi som sist: vi skiller ikke, vi snakker om EUs politikk. Vi ser jo hver dag hvordan EUs politikk fungerer. Er det denne staten som tar fra oss muligheten til å bestemme de enkleste ting, som noen kvinneprofessorat, hvilken vei skliene i barnehager skal være orientert, muligheten til å foretrekke lokale firma ved anbud, hvem som skal kunne fiske i Finnmark og få konsesjoner på oppdrett? Er det dette systemet som nå skal være demokratiets fyrtårn? Jeg synes det er en svært merkelig ide at det i en EU-kamp skal være et argument for EU-medlemskap at EU allerede tramper på oss og at norske politikere opptrer som hunder, som bjeffer litt mot sin herre, men utfordrer ordre og logrer takknemlig når de får ros for å være flinke.

Vi må få fram at det verken er en katastrofe for norsk handel å stå utenfor EU eller EØS. Det er EU som trenger våre naturressurser, ikke omvendt. Vi hadde full tollfrihet på alle industrivarer før EØS-avtalen og vi vil ha det etter.

Hva må gjøre?

Vi må tenke større. Nei til EU har nå levd i snart ni år som en opplysningsorganisasjon. Dermed har vi 22.000 medlemmer, vi har spredd mye kunnskap og vi har oppegående fylkeslag. Men i motsetning til sist, da organisasjonen hele tiden var i utvikling, så er den nå tilstivnet og det trengs en liten revolusjon skal vi få en organisasjon som tåler en ny kamp. Det handler om å tenke stort, det handler om å ta noen modige skritt, det handler om å se hva som må til.

Kontakten med nei-bevegelsen må gjenopprettes. Nei til EUs autoritet må gjenopprettes. Det er avgjørende at Nei til EU er såpass sterk at det setter begrensninger på hva nei-partiene kan gjøre av partitaktiske hensyn. Det må ikke bli legitimt og allment godtatt at det er greitt å være mot markedsliberalismen, men for EU. Det må ikke være mulig å inngå regjeringssamarbeid med en regjering som søker om EU-medlemskap. Tapet må rett og slett bli for stort til at slike tanker overlever annet enn i tenkeboksen.

Og den viktigste måten å gjenerobre denne posisjonen, denne enestående blandingen av behovet for å stå sammen og det umulige i å bryte samarbeidet, er Nei til EUs styrke som medlemsorganisasjon.

Vi må ruste opp fylkeslaga, der nøkkelen er fylkessekretærer og nær kontakt med nei-bevegelsen forøvrig.

Hele nei-bevegelsen må stå sammen om å lage fungerende lokallag. Dette møysommelige organisasjonsbyggende arbeidet med oppstartmøter og skolering.

Og vi må ha penger

Bondebevegelsen vil også denne gang dra lasset og har sagt seg villig til dette. Men i motsetning til sist har vi nå muligheten for å bygge opp en støttekontingent, bygd på automatisk trekk. Jeg tror året 2004 er det året startskuddet går for forberedelsene til stortingsvalget i 2005 og denne støtteringen.

Det må lages en egen plan for arbeidet i fagbevegelsen. Her har vi dårlig tid. Fra nå og utover velges delegatene på den ekstraordinære LO-kongressen, nå oppsummeres EØS, nå bestilles ja-strategiene, nå starter løpet fram til LO-kongressen i mai 2005. Det er kanskje her vi er mest på etterskudd. I tillegg må vi jo ta oppgjøret med LOs helt uforståelige strategi om å gå inn for full innføring av det frie arbeidsmarked allerede fra 1. mai 2004.