Ukategorisert

Endringer i Kinas økonomi

Av

Martin Hart Landsberg, Paul Burkett

Dette er kapittel 2 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

De økonomiske reformene etter Mao i historisk sammenheng ||| Reformprosessen etter Mao ||| Reformprosessen: Første fase (1978-83) ||| Reformprosessens andre fase (1984-91) ||| Reformprosessen: Tredje fase (fra 1991 til i dag) ||| Konklusjon


Da lederne i Kinas kommunistiske parti annonserte planene for markedssosialisme i 1978, argumenterte de med at dette var nødvendig for å overvinne de økende problema knytta til økonomisk stagnasjon og sløseri. Disse, blei det sagt, var forårsaka av Mao-periodens altfor sentraliserte statlige plan- og produksjonssystem. Kinas raske vekst og de industrielle endringene i 1980-åra har fått mange på venstresida, både i og utafor Kina, til å se på markedssosialismen som en gunstig metode for å oppnå varig vekst, egalitær distribusjon av varer og tjenester og nye former for demokratisk deltakelse i de økonomiske beslutningsprosessene.

Motsatt av det mange på venstresida setter sin lit til, er hovedpoenget vårt at Kinas markedsreformprosess ikke har ført landet mot en ny form for sosialisme, men heller mot en stadig mer hierarkisk og brutal form for kapitalisme. I dette kapittelet skal vi leite etter svar på hvordan og hvorfor en reformprosess som blei ansett å være en veg til fornyelse av sosialismen, på mindre enn to tiår i stedet førte til gjenoppretting av kapitalismen.

Det enkle svaret på dette spørsmålet er at prosessen blei kapra av en partielite som frykta at den skulle miste privilegia sine. Stilt overfor folkelige krav om forandringer valgte de en reformprosess som bedre kunne sikre dem kontrollen med landets rikdommer, og som førte til at de, etter prøving og feiling, foretrakk en kapitalisme med "kinesiske særtrekk".

Det kan ikke være tvil om at partieliten har profittert på prosessen med gjeninnføring av kapitalisme. Likevel mener vi at det var mer enn ganske enkel grådighet som var årsaken. Som vi skal argumentere for seinere, var gjeninnføringa av kapitalismen i Kina også et resultat av strukturelle motsigelser som blei skapt gjennom sjølve reformprosessen. Enda om ethvert land vil ha sine egne erfaringer som er forma av særegne historiske faktorer, og som derfor er unike, mener vi at det å forstå de kinesiske erfaringene vil være viktig lærdom for sosialister overalt. Mer spesifikt mener vi at disse erfaringene er et sterkt argument mot at markedssosialismen skulle kunne medføre styrking av arbeidermakta på lang sikt.

De økonomiske reformene etter Mao i historisk sammenheng

Kina under Mao fulgte en strategi for å bygge sosialismen som la vekt på tungindustri, sentralisert økonomiplanlegging, statlig eierskap av produksjonsmidla og partikontroll med det politiske og kulturelle livet. Den kinesiske revolusjonen og politikken videre gjorde slutt på utenlandsk dominans i landet og på føydale forhold på landsbygda. Den førte til full sysselsetting, grunnleggende sosial sikkerhet og generell likhet for kinesiske arbeidsfolk. (1)

Disse store og viktige landevinningene hadde imidlertid store sosiale omkostninger. Omveltningene som er knytta til Det store spranget (1958-61) og Kulturrevolusjonen (1966-76), førte til betydelig sosial ustabilitet, og mange liv gikk tapt. Arbeidsfolk i byene blei i økende grad frustrert over partiets motstand mot demokrati på arbeidsplassene, inkludert motviljen mot å gi arbeiderne en mer sentral rolle i bedriftsledelsene. Den eneste legale fagbevegelsen, kinesisk LO (All-China Federation of Trade Unions), var ikke til noen hjelp. Den opererte under streng partikontroll og hadde som hovedoppgave å fremme produksjon og arbeidsdisiplin. (2) I 1949-52, 1956-57 og 1966-67 var det streiker for høyere lønn, arbeidermakt på grunnplanet og mulighet til uavhengig organisering. (3) Jackie Sheehan gir oss et inntrykk av den organisatoriske innsatsen og den politiske tankegangen som lå bak og som vokste ut av disse aksjonene:

Seint på våren 1957, høydepunktet for både Hundre-blomster-kampanjen og bølgen av uro på arbeidsplassene som hadde bygd seg opp det foregående året, møtte partimyndighetene … ikke bare individuell misnøye, men organisert kollektiv motstand fra visse deler av arbeidsstyrken. Autonome fagforeninger blei danna, ofte kalt "foreninger for å avhjelpe klagemål". Stort sett var disse gruppene begrensa til enkeltbedrifter, men det var også noe kontakt og koordinering av aksjoner mellom ulike foretak og distrikt … Nå som alt fra lønninger til lengden på læretida var blitt standardisert på tvers av bransjer og regioner, var arbeiderne fullt klar over at problema deres i det store og heile var direkte resultat av nasjonale vedtak, både når det gjaldt enkeltspørsmål og bedriftsorganisasjon. Følgelig "blei mye av sinnet deres retta mot kadrer med posisjoner på fabrikken, i regjeringa, i partiet og i fagforeninga". (4)

Økende folkelig misnøye med den økonomiske, politiske og sosiale utviklinga førte til slutt til Tienanmen-episoden 5. april 1976. Dagen før, den tradisjonelle dagen for å hedre de døde, hadde opp mot en halv million kinesere lagt ned kranser og dikt på Tienanmen-plassen til minne om Zhou Enlai (som døde i januar samme år). Zhou hadde blitt kritisert av rødegardistene under Kulturrevolusjonen (delvis fordi han hadde forsvart noen av dens ofre). Myndighetene tolka derfor denne hendelsen som en kritikk av regjeringas politikk. De "fjerna kransene fra plassen i løpet av natta, noe som førte til utbredt uro, til dels med voldsinnslag, dagen etter, 5. april. Bevegelsen dette skapte, var dominert av arbeidere og organisert rundt arbeidsplassene. Regjeringa slo brutalt ned på det, da arbeiderne gav uttrykk for avvikende meninger om en nokså utbredt praksis med favorisering, hykleri og ulikebehandling." (5)

Til tross for de faktiske framgangene som revolusjonen hadde ført til, så var altså det kinesiske folket, da Mao døde i september 1976, fortsatt langt unna å ha ei stødig og sikker økning i levestandarden eller å kunne utøve demokratisk kontroll med det økonomiske og politiske livet. Maos død gav derfor folket ei viktig mulighet til å revurdere innsatsen fram til da, til å ta nye initiativ og til å fortsette bygginga av sosialismen.

Deng Xiaoping, som Mao under Kulturrevolusjonen hadde kritisert for å være en "vandrer på kapitalismens veg", viste seg som en listig politisk strateg. Han klarte å dra fordel av usikkerheten i den første tida etter Mao til raskt å bli rehabilitert på bakgrunn av at han mante til "enighet og stabilitet". (6) Mot slutten av 1978 etterfulgte han Mao som Kinas ubestridte leder.

Mens han offentlig proklamerte at han var tro mot sosialismen, gikk Deng i gang med å skape det han og hans allierte kalte markedssosialisme. Deres synspunkt var at Mao hadde ført landet ut i et økonomisk uføre, hovedsakelig fordi politikken hadde vært for ideologisk og ikke i tråd med en vitenskapelig forståelse av de objektive forholda. De hevda at den avgjørende oppgaven for partiet var å bidra til å bygge landets produktivkrefter, noe som ville gjøre det nødvendig å ta i bruk markedskreftene. Bare disse kunne bringe Kina ut av stagnasjonen og sikre den økonomiske framgangen som var nødvendig for å kunne videreutvikle sosialistiske produksjonsforhold. (7)

I virkeligheten var den kinesiske økonomien på slutten av 1970-åra langt fra i noen katastrofe, spesielt ikke i industrien. Mellom 1952 og slutten av Mao-perioden økte for eksempel industriproduksjonen med et årlig gjennomsnitt på 11,2 prosent. Til tross for produksjonsforstyrrelser under Kulturrevolusjonen (1966-76) økte produksjonen da med et årlig gjennomsnitt på over 10 prosent. (8) I tillegg kommer at denne økninga blei oppnådd med liten støtte utafra. Faktisk stod Kina overfor en fiendtlig økonomisk omverden, bortsett fra hjelp fra Sovjet på 1950-tallet. Resultatet av denne veksten var at Kina var et av få tredjeverden-land som gikk inn i 1980-åra heilt uten gjeld til utlandet.

Utviklinga av jordbruket var, alt i alt, mye mindre vellykka. For eksempel var det så vidt matproduksjonen veide opp for befolkningsveksten. Maurice Meisner sier det slik:

Levestandarden på landsbygda stod nærmest stille de to siste tiåra av Mao-perioden. Den økte i gjennomsnitt med mindre enn 1 prosent per år, og det fra et elendig utgangspunkt. Mens bruttoproduktet i industrien blei tidobla fra 1952 til 1975, blei jordbruksproduksjonen bare dobla. Og dette oppnådde en utelukkende takka være ei stor økning i antallet jordbruksarbeidere. (9)

Noen av årsakene til at det gikk så dårlig, var utilstrekkelige investeringer i jordbruket, ugunstige bytteforhold for gårdsprodukter (for å subsidiere tungindustrien) og den allment autoritære og lite fleksible jordbruksforvaltninga under systemet med folkekommuner. (10) Men samtidig opplevde de kinesiske bøndene gjennom folkekommunene betydelige forbedringer i offentlig helsestell, boligstandard, utdanning og sosiale ytelser. Dessuten var "den ekstreme forskjellen mellom fattig og rik, som eksisterte før 1949, borte". (11) Og uttrykt i rein produksjon gjorde Kinas jordbrukssektor det fortsatt mye bedre enn mange andre land i den tredje verden. Mark Selden skriver: "I 1977 dyrka Kina 30-40 prosent mer mat per innbygger [enn India] på 14 prosent mindre dyrkbart areal og fordelte det mye mer rettferdig til ei befolkning som er 50 prosent større." (12)

Ved slutten av Mao-tida stod Kina likevel overfor alvorlige og voksende problemer som en bare kunne overvinne ved å innføre ei ny politisk linje. Den økonomiske planlegginga hadde blitt altfor sterkt sentralisert, og ettersom økonomien blei stadig mer kompleks, var plansystemet ute av stand til å gi en effektiv og rasjonell respons på folks behov. Det var overproduksjon av noen varer og underproduksjon av andre, ineffektiv transport og fordeling og problemer med å opprettholde kvaliteten på varene.

Det var også vansker i organiseringa av industriproduksjonen: produktiviteten sank, og skulle produksjonsresultatet øke, måtte dette skje ved stadig større kapitalinvesteringer og en voksende arbeidsstyrke. Fabrikkene ansatte arbeidere på livstidskontrakter, noe som betydde at mange blei brukt til uproduktive sysler. Lønningene blei fastsatt nasjonalt og i hovedsak frosset på 1956-nivå. I tillegg var det få muligheter og lite oppmuntring å få for arbeidere som skulle ønske å ta kontroll over produksjonsforholda og gjøre endringer der det måtte være nødvendig.

Økonomien led også av ubalanse i investeringene, da for mye ressurser blei kanalisert inn i tungindustrien på bekostning av lettindustri og jordbruk. Bøndene betalte for denne strategien ved at de fikk lave priser for sine varer, samtidig som de hadde pliktleveringer til staten. Industriarbeiderne på si side leid under mangelen på forbruksvarer.

Kulturrevolusjonen, som var et forsøk på å riste opp i systemet, hadde også negative følger utover avbrudda i produksjon, investeringer og teknologisk utvikling. Den gav ikke arbeidsfolk mer makt gjennom å styrke den kollektive organiseringa. Tvert imot sleit de stadige toppstyrte kampanjene dem ut, og de sosiale og moralske appellene fungerte stadig mindre motiverende. Og etter Kulturrevolusjonen blei den hierarkiske partikontrollen gjeninnført i produksjonen og på alle nivå i samfunnet. (13) Fagforeningene hadde for eksempel i praksis vært suspendert. Da de til slutt blei satt i drift igjen mot slutten av 1970-åra, blei de reorganisert for å sikre bedre partikontroll med virksomheten. (14)

Kort sagt var det stor slitasje i systemet, og misnøyen blant arbeidere og bønder økte. Om en skulle skape nye strukturer for planlegging og beslutning, ville det være heilt nødvendig å ta utgangspunkt i det positive en tidligere hadde oppnådd – og slik styrke arbeidsfolks og bønders innflytelse. Blant annet burde økonomien og beslutningsprosessen i staten omstruktureres og desentraliseres, slik at arbeiderne fikk direkte kontroll med arbeidvilkåra og produkta av arbeidet. Dessverre var det ikke slik regjeringa nå etter Mao valgte å svare på folks ønsker om endringer.

Reformprosessen etter Mao

Partiet, under ledelse av Deng, hevda at for å løse Kinas økonomiske problemer, måtte en øke landets produksjonskrefter og ikke drive videre eksperimentering rundt nye sosialistiske produksjonsforhold. Og den beste måten å styrke produksjonskreftene på, var ifølge Deng, å øke bruken av markeder. Disse ville bidra til å overvinne gårsdagens problemer med for sentraliserte beslutninger, og de ville føre til mer effektiv bruk av ressursene, inkludert arbeidskrafta. Det ville gi som resultat raskere vekst og teknologiske framskritt, i tillegg til ei vedvarende øking i forbruk og velferd for forbrukerne.

Det var partiet som vedtok å åpne den kinesiske økonomien for markedet. Det var ingen massebevegelser som krevde at Kinas mange økonomiske og sosiale problemer skulle løses ved å styrke markedskreftene. Robert Weil forklarer det slik:

"Markedet" blei pådytta det kinesiske folket gjennom regjeringsvedtak, noe som var mest merkbart i at en påbød å avvikle folkekommunesystemet i landbruket. Dette var utvikla under ledelse av Mao Zedong, og det blei avløst av et system med individuelle familiekontrakter. Like merkbart var ei rask avvikling av sosialistiske former for kollektiv offentlig velferd som blei gjennomført ved statseide bedrifter og alle andre større enheter i samfunnet, inkludert universiteta. (15)

Enda om det i begynnelsen var et partivedtak å innføre markedspolitikk, viste det seg, som vi skal se, raskt at markedets lover var umulig å kontrollere. Hver etappe i reformprosessen skapte nye spenninger og motsigelser, som bare kunne løses gjennom ytterligere styrking av markedets makt. Dette førte så til ei ytterligere konsolidering av en kapitalistisk politisk økonomi. Så i stedet for å "bruke kapitalisme for å bygge sosialisme", som reformatorene sa ville skje, har virkeligheten vært at markedssosialismen "brukte sosialisme til å bygge kapitalisme". (16)

Reformprosessen: Første fase (1978-83)

På det tredje plenumsmøtet til Kinas kommunistiske parti i desember 1978 blei større bruk av markedskreftene presentert som nøkkelen til å oppnå "ei historisk vending mot sosialistisk modernisering". Partiet gikk inn for å gi mer myndighet til planleggingsorgan på region- og provinsnivå og å gi sjefene i statlige firma større høve til å organisere produksjonen. Det oppmuntra også til mer varierte produksjonsformer, inkludert kooperativer og private firma. I partidokument het det at det fortsatt skulle være slik at sentral planlegging bestemte den generelle strukturen og retninga innen økonomiske aktiviteter, men at ny vekst i økende grad skulle fremmes og organiseres gjennom de økonomiske aktørene som nå var tildelt nye rettigheter. Denne tilnærmingsmåten hadde et grunnleggende og samlende nøkkelelement: kreativ og fleksibel bruk av markedet. Statlige firma og lokale regjeringsorgan skulle motiveres av en ny frihet til å søke profitt, og markedskreftene skulle sikre at enkeltbeslutningene var i samsvar både med folks behov og de samla planinitiativa til partiet.

Reformene blei først innført i en del byområder tidlig i 1979. Sentralt i den statlige innsatsen for å fremme markedssosialismen var det å skape et arbeidsmarked. Om sjefene ikke kunne disponere "arbeidsressursene" fritt, kunne de heller ikke foreta rasjonelle omstruktureringer av produksjonen i respons til signaler fra markedet, – og slik øke økonomiens totale effektivitet og produktivitet. Ettersom regjeringa innså at denne politikken slo beina under et viktig resultat av den kinesiske revolusjonen, innførte den arbeidsmarkedsreformer først som pilotprosjekt. Sjefene på utvalgte bedrifter ble gitt myndighet til å avslutte livstidskontrakter, ilegge disiplinærtiltak og til og med legge ned noen ineffektive firma.

I 1983 tok staten et stort steg ved å gi statlige bedrifter ordre om at nye arbeidere skulle ansettes på kontraktbasis. Det betydde at ansettelsen ville være for ei begrensa tid, uten den jobbsikkerheten og de velferdsytelsene som vanlige statsansatte arbeidere hadde. (17) "Fram til april 1987 hadde Kinas statseide bedrifter tatt inn 7,51 millioner kontraktarbeidere, omtrent 8 prosent av arbeidsstyrken i industrien," og ytterligere 6 millioner arbeidere i statsselskap stod overfor "ansettelsesreformer som ville resultere i at de blei ansatt på kontrakt". (18) Kontraktarbeidssystemet førte åpenbart til at forskjellene og oppsplittinga innad i industriarbeiderklassen økte.

Noen statsbedrifter fikk også tillatelse til å produsere og selge varer til over de offentlig fastsatte prisene, etter at de hadde oppnådd planmåla. I tillegg kunne de større statsbedriftene beholde en del av profitten til investeringer og bonuser. (19)

Også privat sektor fikk nye oppmuntringer som del av reformprosessen. Opprinnelig kunne private bedrifter ansette maksimalt sju familiemedlemmer og "lærlinger". Denne begrensinga blei imidlertid sjelden håndheva, og den ble fjerna i 1987. Arbeidsstyrken i privat sektor vokste fra omtrent 240.000 på slutten av 1970-tallet til 1,1 millioner i 1981 og 3,4 millioner i 1984. (20)

Staten oppmuntra samtidig til vekst i kollektivbedrifter i byene. Blant disse var en del nokså store bedrifter som produserte lette forbruksvarer og ellers mindre industribedrifter med mer tradisjonelle handarbeidsprodukt pluss ganske store detaljhandels- og servicebedrifter. Enda om de i utgangspunktet var avhengig av den statlige sektoren, var kollektiva i byene "innretta på profitt … og mange av dem var i virkeligheten private firma som hadde en falsk "rød merkelapp" for å oppnå fordeler ved leveranser, kreditt og skatt". (21) Kollektivarbeiderne var fullt ut lønnsarbeidere, og ikke kollektive medeiere av bedriften sin. Dessuten nøt de ikke godt av jobbeskyttelse eller andre fordeler som statsarbeiderne hadde, og de blei som oftest dårligere betalt. Tabell 3 viser at midt på 1980-tallet stod kollektiver i byene for en betydelig andel av den totale sysselsettinga innen vareproduksjon og innenrikshandel.

På tross av disse initiativa fortsatte statsbedriftene å dominere, og statlig planlegging dirigerte det meste av virksomheten i økonomien i denne første fasen. For eksempel var fortsatt omtrent 70 prosent av alle arbeidere i byene ansatt i statsbedrifter midt i 80-åra. Som en ser av tabell 3, var dette likevel en betydelig nedgang fra andelen på 78 prosent i 1978. Særlig innafor innenrikshandelen var det en tydelig relativ nedgang i statlig sysselsetting.

Et viktig trekk, helt fra begynnelsen av reformprosessen, var at staten la stor vekt på å tiltrekke seg utenlandske multinasjonale selskap. En av grunnene til dette var at utenlandske firma blei ansett å være det beste middelet for å innføre og legitimere de kapitalistisk orienterte markedsprinsippa som partiet håpa på å fremme. Partiet kunne ikke regne med å omdanne statsbedriftene til profittmaksimerende firma over natta. Ledere og arbeidere hadde lite erfaring med markedsprosessene, og mange kunne av ulike grunner antas å ville motarbeide dem. Utenlandske firma derimot forventa og kunne innrømmes betydelig frihet over organiseringa av og retninga på de økonomiske aktivitetene. De kunne derfor fungere som forbilder og oppmuntre til den ønska omstruktureringa av produksjonsforholda.

Deng lanserte derfor i 1979 det han kalte "den åpne dørs" politikk. Det blei organisert fire særskilte økonomiske soner for utenlandske investorer langs kysten av provinsene Guangdong og Fujian. Han hevda at utenlandske investeringer ville bidra til å skape nye jobber og innføre ny teknologi, og at de ville fungere som "skoler" der en kunne lære å operere i en markedsøkonomi. Disse sonene blei det reklamert for vidt og bredt, men i begynnelsen hadde de ikke særlig suksess. I et forsøk på å tiltrekke seg mer utenlandske direkteinvesteringer, løste den kinesiske regjeringa i 1983 opp på restriksjonene som hadde begrensa utenlandske investeringer til felles eide selskaper (joint ventures), og en aksepterte nå selskap som var fullstendig utenlandsk eid.

Blant de første resultata av reformprosessen i byene var økte priser. Statsbedriftene tok til å forskyve salget til det uregulerte markedet, der de kunne ta høyere priser. Private produsenter fulgte etter. Offisielt steig prisene med 6 prosent i 1979 og 7 prosent i 1980. Den virkelige inflasjonen var høyere. Dette undergravde lønningene til statsansatte arbeidere. I et forsøk på å komme i forkjøpet av eventuell reformmotstand blant arbeiderne, gav staten ekstra midler til statsbedriftene, slik at de kunne heve lønningene. Denne ekstra utgiftsposten gjorde at statsbudsjettet gikk med underskudd, og i 1981 begynte staten å utstede obligasjoner for å skaffe midler, for første gang sia tidlig på 1950-tallet. (22)

Nedlegginga av en del statsbedrifter, samt nye offentlige reguleringer av arbeidet i statlige foretak, førte også til arbeidsledighet. Staten reagerte på disse problema med å intensivere støtta til private og kollektive bedrifter, delvis fordi de ikke var avhengig av statlige midler.

I 1981, da inflasjon og arbeidsfolks motstand mot endra ansettelsesvilkår skapte frykt for sosial og økonomisk uro, bestemte staten seg for å ta en pause i reformprosessen i byene. Den økonomiske aktiviteten blei bremsa opp, og en gjeninnførte sentral kontroll med statsbedriftenes virksomhet, særlig når det gjaldt salg og priser.

Statlige tiltak for reform av økonomien på landsbygda begynte ikke lenge etter at reformer var innført i byene. Hensikten var å øke jordbruksproduksjonen ved hjelp av markedsbaserte reformer. Våren 1979 økte staten prisene med 20 prosent på leveringspliktig korn og tilbød 50 prosent bonus for korn levert utover kvotene. Også prisene på andre landbruksprodukt blei økt. (23) I tillegg letta en de statlige restriksjonene på landsbymarkeda og økte maksimal lovlig størrelse på private jordstykker innafor folkekommunene. (24)

I september 1980 tok regjeringa et stort steg videre i reformprosessen. Den gav ordre om å avkollektivisere jordbruket. Nedlegginga av kollektiva innebar en serie tiltak der folkekommunene blei erstatta av et produksjonssystem basert på familier og hushold. Allerede i 1983 opererte omtrent 98 prosent av alle bondehusstandene ut fra logikken i dette nye systemet. De brukte kollektivjorda til å produsere landbruksprodukter for salg på markedet. Mens jorda i teorien fortsatt var i offentlig eie, hadde den i praksis blitt privateiendommen til de familiene som hadde fått kontrakt på å bruke den. (25) Nye regjeringsvedtak i 1983 og 1984 gjorde at de som dreiv jord på kontrakt, kunne bruke lønnsarbeidere i produksjonen eller leie ut jorda til forpaktere. Mot slutten av 1980-åra hadde innehaverne av landkontrakter fulle rettigheter til å leie ut jorda, selge den eller overdra den til arvingene sine.

Kommunesystemets død innebar også at politisk og økonomisk makt blei overført til nye styringsorgan. Den nye forfatninga av desember 1982 gav de politiske og administrative rettighetene som folkekommunene tidligere hadde, til nye lokale myndigheter. Disse tok også eierskap over folkekommunenes industrieiendommer, som blei omstrukturert til lokale foretak.

Framveksten av disse lokale foretaka var av det i den kinesiske reformstrategien som mest tiltalte progressive, særlig utafor Kina. Venstrekritikk av statssosialismen hadde fokusert på sløsing og manglende demokrati som følge av svært sentralisert kontroll med de statseide bedriftene og ovenfra-og-ned-prega ledelse i dem. De lokale foretaka blei sett som ei lovende alternativ organisasjonsform, ettersom de blei sagt å være kollektivt organisert og markedsorientert.

Antallet lokale foretak økte raskt, fra 1,5 millioner i 1987 til 25 millioner i 1993. (26) Dette året hadde de mer enn 123 millioner ansatte arbeidere, opp fra 28 millioner i 1978 (se tabell 4). Men disse foretaka bidro aldri til å gi arbeiderne økt makt eller til å fremme sosialismen. I virkeligheten er få av dem kollektiver der arbeiderne fatter beslutninger; de er egentlig "private bedrifter i forkledning". (27) I mange tilfeller er det lokalregjeringas medlemmer som driver dem, som peker ut lederne og som bestemmer hvordan overskuddet skal disponeres. I noen tilfeller er de joint ventures, der utenlandsk kapital har ei kontrollerende stilling gjennom å dominere styret. De kan gå konkurs, og noen gjør det. Det er vanlig at mange av arbeiderne er midlertidig ansatt, og direktørene kan ansette og sparke arbeidere som de vil. (28)

I tillegg har arbeidernes lønninger holdt seg lave. Dette er ikke overraskende, ettersom lokalforetaka "faller utafor mange av reguleringene som er lagd for å verne om arbeiderrettigheter og arbeidsforhold i byene. Fagforeningene er vanligvis små eller fraværende på slike arbeidsplasser, og det er lite de har fått til når det gjelder velferd, rettigheter, helse og sikkerhet." (29) Undersøkelser har vist at "i gjennomsnitt får arbeidere i lokalforetak ei grunnlønn som er lavere enn minimumslønna, slik at de må tjene resten ved overtid og akkord. Ikke en gang grunnlønna er garantert, siden minimumslønna fastsettes av lokale myndigheter, som har ei grunnleggende interesse – både på institusjonens og egne vegne – knytta til maksimering av profitten." (30) Foretakas "konkurranseevne og fortjenestemarginer" er for en stor del garantert ved at de har "rikelig tilgang på latterlig billig arbeidskraft fra landsbygda". Dette er arbeidsfolk som er fristilt gjennom oppløsninga av folkekommunesystemet og utarminga av de enkelte bondefamiliene. (31)

De lokale foretakas bidrag til sysselsettinga nådde sin topp både relativt og i absolutte tall midt på 1990-tallet. Etter 1996 har både antallet arbeidere og deres relative andel av den totale arbeidsstyrken avtatt, enda om foretaka fortsatt har en betydelig del av sysselsettinga på landsbygda (se tabell 4). I stor grad er dette et resultat av en ny statlig politikk som legger vekt på fordelene ved privatisering. Et resultat av nedgangen i lokalforetak er at flere og flere arbeidere på landsbygda (over 100 millioner nå, i følge de fleste vurderinger) i perioder av året drar inn til byene for å leite etter arbeid. Der utgjør de en stor reserve av billig arbeidskraft, som private bedrifter i byene bruker til å disiplinere industriarbeidsstyrken. (32)

Endringene i landbrukspolitikken, som er belyst over, førte til ei stor økning i jordbruksproduksjonen mellom 1978 og 1984. I følge Meisner var dette "kanskje den økonomisk mest vellykka perioden i det kinesiske landbrukets historie". (33) Bruttoproduktet på landsbygda inkludert produksjonen fra lokal industri, vokste med i gjennomsnitt 9 prosent per år, sammenlikna med 4 prosent det siste tiåret Mao levde. Som resultat av dette blei den gjennomsnittlige inntekta per person i landområda dobla i perioden 1978-84. (34)

Den kinesiske regjeringa hevda at grunnen til denne framgangen var politikken med økt privatisering og markedsretting. Men årsaken var nok heller at regjeringa betalte mer for jordbruksprodukta, samtidig som den flytta en større del investeringene over til jordbruket og lettindustrien på landsbygda. (35) Faktum er at økninga i jordbruksproduksjonen stoppa opp i 1985. Avviklinga av folkekommunene førte til forfall i og kollaps av infrastrukturen i distrikta og i det sosiale velferdssystemet. Kornproduksjonen sank, og bønder som fikk problemer med å brødfø seg sjøl og familiene sine, forlot jorda til fordel for industriarbeid. (36)

Reformprosessens andre fase (1984-91)

Ved å legge reformpolitikken på is i byene og å foreta økonomiske innstramninger i 1982-83, lyktes partiet i å stabilisere byøkonomien. Oppmuntra av framskritta en så i produksjon og inntekter på landsbygda, beslutta staten så i 1984 å fornye, i virkeligheten akselerere, reformarbeidet i byene. Bakgrunnen var ei overbevisning i partiet om at inflasjon og arbeidsløshet i hovedsak skyldtes at de tidligere reformtiltaka i byene hadde vært nokså begrensa, og om at den beste måten å løse begge problema på, var å drive reformene videre framover. De mente at om statseide firma og lokalregjeringer fikk større økonomisk frihet, ville de bli bedre i stand til å organisere produksjonen og dermed redusere kostnadene og prisene. I mellomtida skulle nye initiativ oppmuntre til privat vekst, spesielt i utenlandsk eide selskap, for å holde arbeidsløsheten innafor akseptable grenser.

Partiet presenterte opprinnelig markedsreformene som en mekanisme for å øke effektiviteten i den sentrale planlegginga og driften av de statseide selskapa. Likevel medførte den andre fasen av reformene et politikkskifte og baserte seg nå mer på markedskreftene og "ikke-statlig" produksjon. Den 12. partikongressen i 1982 hadde gitt økonomisk planlegging første rang, og markedsregulering andre. Nå tok partiet, på det tredje plenum til denne kongressen, i bruk betegnelsen "planstyrt vareøkonomi", og økte derved statusen til markedskreftene. (37)

De nye reformene innebar en videre reduksjon i den sentrale kontrollen over og støtta til statlige bedrifter. Tidligere fikk statsbedriftene full finansiering fra staten, og til gjengjeld tilbakeførte de alt av inntekter. De nye reformene gjorde slutt på dette forholdet. I stedet for å motta midler fra staten, var det nå forutsatt at statsbedriftene skulle finansiere driften ved fortjenesten de satt igjen med etter skatt, og ved lån fra det statlige banksystemet. "Ettersom låna var rentebærende og skulle betales tilbake, antok en at dette ville oppmuntre fabrikkdirektørene til å bruke knappe kapitalressurser mer forsiktig og økonomisk rasjonelt, og på den måten lindre det kroniske problemet med overproduksjon av noen produkter, mens det var stadig mangel på andre." (38)

Staten endra også det budsjettmessige forholdet til lokale og regionale myndigheter. Disse fikk nå rett til å beholde en større del av skatteinntektene, samt større frihet til å bruke dem som de ville. Dette skulle oppmuntre dem til å ta hensyn til markedet ved investeringer i og organisering av bedrifter de hadde myndighet over.

Etter at en hadde vedtatt å stole på markedskreftene når det gjaldt beslutninger om produksjon og investeringer, hadde staten få andre muligheter enn å avvikle den statlige priskontrollen. Ei partiforordning fra oktober 1984 tillot frislipp av prisene på de fleste forbruksvarer og jordbruksprodukt, slik at de kunne følge markedet. Prisene på industrivarer blei stort sett også sluppet fri, men innafor grenser satt i statlige planer. Bare prisene på grunnleggende varer som stål, kull og olje skulle fortsatt fastsettes av regjeringa sentralt. (39)

Partiets tette omfavning av markedskreftene krevde også grunnleggende reformer på arbeidsmarkedet. Disse var nødvendig for å sikre at statlige bedriftsledere stod fritt til å søke maksimal profitt under skiftende markedsvilkår. Allerede i 1982 hadde Kinas kommunistiske parti "fjerna streikeretten i den nye grunnloven". (40) Men forslag om å fjerne ansettelsesgarantien for statsansatte arbeidere var enda mer kontroversielt. (41) En kom fram til et kompromiss innad i partiet. Dette innebar at arbeidere som var ansatt i statsbedrifter per oktober 1985 fortsatt skulle ha jobbsikkerhet og trygderettigheter, mens nye arbeidere ville bli ansatt på kontrakt for en begrensa periode. (42) Videre ville de kunne få sparken, dersom lederne mente de ikke var produktive nok.

Som et mål på hvor fort reformprosessen i Kina bidro til å gjøre arbeidskrafta om til en vare, finner vi at vanlige statsansatte arbeidere i 1984 bare utgjorde 40 prosent av industriarbeidsstyrken i Kina (inkludert på landsbygda). (43) Så enda om statsbedriftene utover midten av 1980-tallet stod for en relativt stabil andel av industriarbeidsstyrken, skjuler dette en reell nedgang i jobbsikkerhet for statsansatte.

Blant de ansatte var det naturligvis motstand mot denne utviklinga mot en to-sjikts arbeidsstyrke og økt makt og flere rettigheter for direktørene. Gerard Greenfield og Apo Leong forklarer det slik:

Det var sterk motstand blant arbeiderne mot kontraktarbeidersystemet. Men i offentlige tale blei vanskene med å sette kontraktarbeidsloven av 1986 ut i live på statlige og kollektive bedrifter, tilskrevet byråkrati og dårlig forståelse for hvorfor og hvordan det skulle gjøres. Enda om direktørene fikk enda større makt i 1988, nemlig offisiell myndighet til å si opp arbeidere, klarte de ikke å overvinne motstanden mot kontraktarbeidersystemet på verkstedgolvet. I 1986 var bare seks prosent av arbeiderne i statlige bedrifter under kontraktsystemet, men dette økte til en firedel i 1994. (44)

Arbeidernes motstand mot det nye kontraktsystemet kunne også sees i redusert vekst i arbeidsproduktiviteten, ettersom ansatte arbeidere nekta å gi slipp på jobbsikkerheten, mens de som var nye på arbeidsmarkedet, fortsatt krevde tilgang til sikre jobber i statlig sektor. (45) Som et resultat av dette blei "reformene kraftig nytolka, forandra og svekka, særlig av fagforeningene, før de blei satt i verk på arbeidsplassene". (46) Nye prestasjonsbaserte lønnssystem blei for eksempel bare i svært liten grad satt ut i live. (47)

Samtidig fortsatte staten å prioritere utenlandske investeringer høyt. I 1984 blei territoriet til de fire opprinnelige særskilte økonomiske sonene utvida, og fjorten nye kystbyer blei åpna for utenlandske investeringer. I 1985 blei tre store regioner åpna på samme måte: Zhujiang-deltaet (Perleelva), Min-deltaet og Yangtze-deltaet. Så å si heile kysten var nå åpna for utenlandske investeringer.

Disse tiltaka var begrunna med den påståtte suksessen til Shenzhen-sonen når det gjaldt å fremme eksportorienterte utenlandske investeringer. Sonen blei sagt å være "spydspissen for reformer i byene". I virkeligheten var Shenzhen langt fra noen suksess. (48) Det var stor økonomisk aktivitet i sonen, mest synlig var offentlig bygging av lokaliteter for utenlandske investorer, særlig fra Hong Kong. Og forretningsfolk fra Hong Kong investerte nok i sonen, men bidraga deres var minimale. Virksomhetene dro nytte av den lave lønna til ansatte i regionen, men gjorde lite for å utvikle fagkunnskap eller overføre teknologi. De bidro også lite til å øke Kinas inntekter i utenlandsk valuta. "Varene blei i liten grad eksportert. Omtrent 70 prosent av det som blei produsert i Shenzhen, blei solgt på det kinesiske hjemmemarkedet, ofte illegalt mot fremmed valuta. Dessuten blei mesteparten av det Shenzhen importerte, enten fra utlandet eller fra andre deler av Kina, ikke forbrukt i sonen, men heller videresolgt med ulovlig profitt til kjøpere i indre strøk av landet." (49)

Til og med etter at det var klart at Shenzhen primært fungerte som en base for å skape illegal privat profitt, fortsatte staten sin strategi for særskilte soner. I 1986 innførte regjeringa nye og mer liberale reguleringer på utenlandske investeringer. Herunder var å senke skatter og andre utgifter for bedriftene, å gi utenlandske selskap større frihet til å ansette og sparke arbeidere, og å gjøre det lettere for dem å få tilgang til fremmed valuta.

I mars 1987 foreslo Zhao Ziyang, som da var generalsekretær i kommunistpartiet (KKP), at en skulle tilby utenlandske investorer nye fordelaktige vilkår som et ledd i en utviklingsstrategi for kystområda. I en rapport med tittelen La oss videreutvikle sosialismen – med kinesiske særtrekk, som Zhao presenterte for KKPs 13. nasjonalkongress i oktober 1987, erklærte han at Kina "burde gå mer dristig ut på den økonomiske verdensarenaen", og at målet skulle være å utvikle en "eksportorientert økonomi". (50) Zhaos strategi blei støtta av partikongressen.

Som tidligere skapte reformframstøta nesten umiddelbart alvorlige spenninger og ubalanse i økonomien. Ettersom de nå hadde økt frihet til å søke profitt, satte de statlige bedriftene og lokalforetaka opp prisene, og de begynte å ta opp lån for å øke produksjonskapasiteten. Lokalregjeringene tok til å kjøpe opp jordbruksland og gjøre det om til industriformål. Kostnadene til bygningsmaterialer skjøt i været. Det gjorde også prisene på andre investeringsvarer. Denne etterspørselseksplosjonen førte til ei sterk økning i importen, særlig av basisvarer og maskiner. Kinas handelsbalanse fikk betydelige underskudd i 1985 og 1986, på henholdsvis 14,9 milliarder og12,0 milliarder dollar. (51)

Inflasjon blei også et betydelig problem. Etter at prisene hadde steget med en årlig rate på omtrent 8 prosent i åra 1985-87, blei oppgangen på over 18 prosent både i 1988 og 1989. De steig enda mer, med så mye som 30 prosent, i Beijing og andre storbyer. Denne store økninga i inflasjon tvang så regjeringa til å øke lønningene til statsansatte. Dette gav i sin tur et økende sentralt budsjettunderskudd: rekordhøye 5,9 milliarder dollar i 1986, nye rekorder på over 6 milliarder i 1987 og over 9 milliarder dollar i 1988. (52) Disse underskudda blei finansiert ved statlig opplåning, noe som igjen økte inflasjonspresset.

Det tok flere år før det blei klart hvor alvorlig situasjonen var med inflasjon, synkende reallønner og handels- og budsjettunderskudd. I begynnelsen så det ut til at reformene hadde vært en storslått suksess. I åra 1980-89 steig Kinas bruttonasjonalprodukt i faste priser med et årlig gjennomsnitt på 9,7 prosent. Dette var, på linje med Sør-Korea, den høyeste vekstraten i verden.

Et mer direkte bevis på suksess var noe alle kunne se, økt levestandard både på landsbygda og i byene i de første par åra av denne fasen i reformprosessen. Som nevnt over, økte jordbruksproduksjonen tidlig på 1980-tallet, og det var vekst i industrien på landsbygda. Dette førte til raskt økte inntekter i disse områda. Regjeringa støtta i tillegg lettindustrien, og den førte en politikk med underskuddsbudsjettering og underskudd på handelsbalansen. Dette førte samla sett til både økende etterspørsel etter og rikelig tilførsel av varer og tjenester.

Imidlertid satte sammenbruddet i folkekommunesystemet og økte priser på innsatsvarer i jordbruket til slutt en skvis på landbruksproduksjonen, som så stagnerte i midten av 1980-åra. Inntektene i jordbruket, som økte med 15 prosent per år fra 1978 til 1984, steig bare med 5 prosent i året fra 1985 til 1988 og med fattigslige 2 prosent i 1989-91. (53) Industrien på landsbygda, som hadde hatt en gjennomsnittlig årlig produksjonsvekst på 37,7 prosent mellom 1984 og 1987, møtte også økende problemer i åra som fulgte, hovedsakelig på grunn av inflasjon og det at regjeringa flytta fokus mot industrien i byene. (54)

Inflasjonen ramma også arbeiderne i byene hardt. Regjeringa vedgikk at 20 prosent av familiene i byene opplevde nedgang i levestandarden i 1987. (55) En upublisert rapport fra kinesisk LO anslo at gjennomsnittlig reallønn for bybefolkninga hadde falt med 21 prosent det året. (56) Og ettersom inflasjonen akselererte i de følgende åra, er det sannsynlig at fattigdomsproblema vokste, spesielt for dem som var ansatt i statlig sektor.

Økende handels- og budsjettunderskudd, inflasjon, matmangel og stadig større uro blant arbeiderne førte til at regjeringa mot slutten av 1988 beslutta å stoppe reformframstøta og kjøle ned økonomien gjennom å redusere pengemengden i omløp og mulighetene for banklån og investeringer. Økonomien gikk inn i en lavkonjunktur i 1989. Lokalforetaka blei ramma særlig hardt, ettersom de i stor grad baserte seg på banklån. Arbeidsløsheten på landet steig voldsomt, og mange av disse arbeidsløse gav seg inn til byene for å søke arbeid. Protester over de økonomiske forholda blei også mye mer vanlig blant arbeidsfolk i byene. Som svar på dette "valgte regjeringa ei tøffere linje":

Statsminister Li Peng bad politiet holde et våkent øye med tegn til "sosial uro", samtidig som kontrollen med media blei stramma til … redaktørene fikk ordre om å ikke kritisere de økonomiske reformene, ikke snakke om politiske reformer, og være veldig forsiktig med å rapportere om streiker mot prisøkninger for eksempel i Polen. (57)

Denne historia gir bakgrunnen for framveksten av den kinesiske demokratibevegelsen, for hendelsene på Tienanmen-plassen og for den politiske undertrykkinga som fulgte, og som særlig retta seg mot arbeidere som hadde danna autonome arbeiderforeninger i solidaritet med studentene. Den kinesiske regjeringa opprettholdt den tøffe politiske linja og økonomisk status quo gjennom heile 1990.

Reformprosessen: Tredje fase (fra 1991 til i dag)

Nok en gang bidro nedkjøling av økonomien til å skape stabilitet, noe som oppmuntra regjeringa til å gjenoppta ekspansjonspolitikken i 1991. Og tidlig i 1992 lanserte Deng Xiaoping den neste etappen av reformprosessen, mens han var på en månedslang rundtur i det sørlige Kina. På et besøk i den særskilte økonomiske sonen i Shenzhen erklærte han at "så lenge det blir penger av det, er det bra for Kina".

Den 14. partikongressen, i oktober 1992, proklamerte at den var fast beslutta på å etablere en "sosialistisk markedsøkonomi med kinesiske særtrekk". (58) Sjølsagt virka markeder allerede fritt i Kina. Det viktige nye på dette stadiet av reformprosessen var at partiet bestemte seg for å oppgi et standpunkt de lenge hadde hevda: at statseide bedrifter skulle være sjølve ankeret i kinesisk økonomi.

W K Lau forklarer: "Den offisielle politikken for reform av statlige bedrifter hadde vært at de fleste av dem skulle revitaliseres … ved å gi dem økt sjølstyre, ved å gi lederne rom til å bruke insentiver, og ved å underlegge dem sterkere markedsdisiplin, statlige utviklingstiltak og liknende." (59) Nå hadde imidlertid den kinesiske staten vedtatt å krympe statssektoren, ikke bare ved å oppmuntre til raskere vekst i ikke-statlig sektor, men ved direkte privatisering av statlige selskap.

Dette krevde ei varsom omformulering av partiets tidligere standpunkt om at statssektoren måtte spille en ledende rolle i økonomien, dersom Kinas utvikling fortsatt skulle være sosialistisk av karakter:

I november [1993] vedtok det tredje plenum av den fjortende [partikongressen] en resolusjon om hvordan en skulle etablere en "sosialistisk markedsøkonomi". I samsvar med linja fra den trettende kongressen skulle offentlig sektor fortsatt være den "viktigste delen" av økonomien. Dette skulle oppnås ved at den hadde en "dominerende posisjon" totalt sett. Statsøkonomien skulle videre spille en "ledende rolle" gjennom å ha "kontrollerende eierandeler" i bedrifter i "de bærende bransjene" og i "nøkkelbedrifter" i "grunnleggende bransjer". Med andre ord så en for seg private eierandeler i alt utenom militære foretak og statlige bedrifter som produserte "enestående produkt". (60)

Statens plan var å gjøre utvalgte store og mellomstore statsbedrifter om til ulike typer aksjeselskap. En type skulle ha mellom to og femti aksjeeiere. En annen skulle ha mer enn femti aksjeeiere og kunne tilby offentlige aksjeemisjoner. Hundre sentralt styrte og 2.500 lokalt styrte statseide bedrifter blei valgt ut for denne omlegginga, som i hovedsak var fullført mot slutten av 1998. (61)

Mot slutten av 1994 blei privatiseringspolitikken utvida under slagordet "gripe det store og oppmuntre det lille". Denne politikken innebar at staten skulle beholde kontrollen over de tusen største statseide foretaka, mens "alle de øvrige statlige firmaene ville bli lagt ut for leasing eller salg til private." (62) Denne privatiseringa blei "gjort de jure eller de facto gjennom omdanning til såkalte aksjebaserte kooperativ. I disse forutsettes aksjene å bli solgt utelukkende til firmaets ansatte (derfor ordet "kooperativ"). Men uttrykket "ansatt" (zhigong) inkluderer ledelsen, og i praksis har lønnsomme firma i hovedsak blitt privatisert gjennom at ledelsen har kjøpt dem, mens arbeidere blir tvunget til å overta de ulønnsomme firmaene for å redde jobbene sine." (63)

Fra 1995 har privatiseringa av små statlige bedrifter fortsatt i høyt tempo. Ironisk nok fikk privatiseringa dampen opp, samtidig som mange venstreorienterte og progressive økonomer jubla over at Kina nå utvikla en ny sosialismemodell. På slutten av 1990-tallet var det bare 83 millioner ansatte i statlige bedrifter, det vil si bare 12 prosent av den totale arbeidsstyrken og bare litt over en tredel av de ansatte i byene. Bidraget deres til bruttonasjonalproduktet hadde sunket til 38 prosent. (64)

Som et resultat av denne utviklinga blei aksjeselskapet den dominerende forma for firmaorganisering. For eksempel:

Mot slutten av 1996 var 4.300 statlige selskap blitt omdanna til aksjeselskap. I 1997 var det over 9.200 aksjeselskap i Kina. Dette inkluderte både nystarta firma og slike som var omdanna fra eksisterende (både statlige og lokale selskap). 107 av aksjeselskapa var blant Kinas 500 største industriforetak, og 62 var blant de 500 største innen servicebransjen. Deres gjennomsnittlige netto anleggskapital var 500 milliarder yuan. Dette utgjorde over 20 % av totalen for alle statlige industriselskap. (65)

Privatiseringsprosessen fortsatte. I september 1999 utvida det fjerde plenumet av den 15. partikongressen "politikken med å slippe taket" til å inkludere mellomstore så vel som små statseide bedrifter. I juli 2000 kunngjorde endatil Beijings byregjering at statlig og kollektivt eierskap skulle fases ut i alle små og mellomstore statlige bedrifter i løpet av tre år. (66) I 2001 stod statlige selskap for bare 15 prosent av totalt antall ansatte innafor industri og mindre enn 10 prosent av sysselsettinga i innenlandsk handel (se tabell 3).

Det kinesiske kommunistpartiet forsvarte denne privatiseringsprosessen ved å innta det nyliberale økonomiske standpunktet at private firma grunnleggende sett er mer effektive enn statlige. Partiet hevda at tidligere økonomiske problem hadde sin årsak i statlige selskapers manglende evne til å innrette produksjonen og fastlegge investeringene fullt ut etter det å hente profitt fra markedet. Selskapa hadde fortsatt for mange arbeidere ansatt, de produserte ineffektivt, og de var altfor avhengige av banklån og statlige subsidier for å holde det gående.

Imidlertid viser en gjennomgang av teoretisk og empirisk litteratur om privatisering at det ikke er grunnlag for å si at private selskap kommer bedre ut enn statlige. Det er heller enighet (utenom blant innbitte nyliberalere) om at privatiseringas virkning på effektiviteten avhenger av markedsforholda i de relevante bransjene (inkludert finansielle og teknologiske forhold), av kvaliteten på ledelsen i de private selskapa og graden av ineffektivitet og korrupsjon i sjølve privatiseringsprosessen (f. eks. prissetting av det som selges ut). (67) Den oppskrytte "effektiviteten" til private firma kontra statlige kommer ofte av at de private uhemma kan gå etter profitt. Statlige selskap er derimot gjerne belasta med andre økonomiske og politiske mål, som sysselsetting, velferdstiltak og fabrikker og andre faste anlegg. Dette har høy samfunnsmessig prioritet, sjøl om det ikke er profitabelt for det selskapet som får ansvaret. En detaljstudie der statlige industriselskap i Kina blei sammenlikna med ikke-statlige i perioden 1978-2000, viste at forskjellene i lønnsomhet mellom dem fullt ut kunne forklares av at de statlige selskapa betalte mer skatt og av at de var mer kapitalkrevende. Begge deler hadde sin årsak i regjeringas særskilte prioriterings-/diskrimineringsvedtak overfor statsselskapa. (68)

I realiteten er privatiseringa i Kina drevet fram ved bruk av klassemakt og reformprosessens egen natur. En standard virkemåte er at "kommunistkaderen bruker partiboka for å "låne" statsmidler så de kan etablere seg som kapitalister, mens de – under slagordet "sosialisme med kinesiske særtrekk" – griper klubba og knuser arbeidernes "risbolle av jern" – dvs. deres rettigheter til ansettelse, bolig, matrasjoner og andre goder". (69) Denne "tappinga" av bedriftene, som foretas av folk i bedriftenes eller partiets indre kretser, kan skje på mange forskjellige måter, eksempelvis bedrageri, selektive overføringer av eiendeler til uavhengige datterselskap (innenlands eller i Hong Kong), kanalisering av bedriftens statsmidler til privat forbruk (skolepenger for barna, underholdning og reiseutgifter f.eks), skatteunndragelse og skattesnyteri, for lav verdifastsettelse av statlige eiendeler ved opprettelsen av joint venture-selskap, opportunistisk bruk av andelsselskapsformen (aksjeselskap og / eller kooperativer), ulovlig salg av statlige eiendeler eller lovlig salg til for lave priser, og/eller tvilsom gjeldspraksis. (70)

Uansett metode gjør dette ranet av eiendeler statseiendom om til kapitalverdier som kan brukes til å utbytte fristilt arbeidskraft. Derved gjentas det Marx kalte "opprinnelig kapitalakkumulasjon", men denne gangen under betegnelsen "sosialistisk markedsøkonomi". Russell Smyth gjengir ""grove overslag" over daglige tap av statseiendom på mellom 100 og 300 millioner yuan". (71) Andre studier støtter konklusjonen om at ran av statlige verdier er et alvorlig problem:

I 1994 forberedte Folkets bank i Kina en oversikt med tittel, "Studie over tap av statseiendom", basert på et utvalg på 50.000 statlig drevne industribedrifter. Den fant at bare 5 % av statlig eid kapital økte i verdi, mens 62 % sank og 23 % tapte heile sin verdi. I følge en separat undersøkelse av 124.000 statlige bedrifter, foretatt av Det nasjonale administrasjonskontoret for statseiendom i 1994, beløp tap av verdier og utgifter uten bilag seg til 11,6 % av de totale verdiene i de samme selskapa. Situasjonen har blitt mye verre etter den femtende kongressen i september 1997. (72)

Denne utviklinga er ikke et resultat bare av personlig grådighet, men også et ubønnhørlig resultat av at partiet har fremmedgjort seg fra sin opprinnelige basis i arbeiderklassen. Dess lenger en dreiv markedsreformene, dess mer "fremmed blei (partiet) for arbeidsfolk, og jo mer akutt føltes behovet for å gjenopprette privateiendommen, slik at privilegiene kunne gå i arv til byråkratenes barn". (73) Som Eva Cheng bemerker har partiets press for å innføre "kapitalisme i alt annet enn navnet" blitt "ivrig støtta av byråkrater lokalt, på provinsnivå og i det militære, folk som har fått økt sine muligheter til personlig vinning kraftig på grunn av de materielle ressursene fra den gjennomgripende desentraliseringa innen skattesystemet". (74)

Denne utviklinga i klassekampen var altså viktig for at partiet gikk inn for privatisering. I tillegg var det av avgjørende betydning hvilken effekt reformprosessen hadde på den finansielle stabiliteten i statssektoren og i banksystemet. Før reformene kom regjeringas inntekter i hovedsak fra en enkel indirekte skatt på statlige bedrifter og fra direkte overføring av inntekter fra de samme. Fra 1957-78 stod statlig industri for 75 prosent av alle skatteintekter. (75) Statlige planleggere fordelte så midler til produksjon og investeringer i bedriftene ut fra planprioriteringer og for å støtte velferdspolitikken.

Dette budsjettsystemet kunne imidlertid ikke holde tritt med reformprosessen. Under markedssosialismen overførte ikke lenger statsbedriftene automatisk alle sine inntekter til sentralregjeringa. De fortsatte å betale skatt, men beløpet blei begrensa av synkende inntekter. En viktig grunn til nedgangen i inntekter var reformprosessen. Ved å åpne markedet for konkurrerende private bedrifter, som slapp de mange ansettelses- og velferdsforpliktelsene som statseide bedrifter hadde, underminerte partiet statssektorens monopolmakt og lønnsomhet. (76)

Mens statlige bedrifter stod overfor voksende finansielle problem, kunne privat sektor glede seg over rask vekst. I 1995 stod den for 40,4 prosent av all sysselsetting utenom landbrukssektoren, 35 prosent av registrert kapital, 33,8 prosent av industriproduksjonen, 45,1 prosent av detaljsalget og 47,7 prosent av eksporten. (77) Videre nøt privat sektor godt av spesielt gunstige skattesatser. Som et resultat av dette bidro den bare med 11,4 prosent av skatteinntektene, enda om den stod for omtrent 40 prosent av landets verdiskaping. (78) Konsekvensen var at skatte- og avgiftsinntektene som andel av bruttonasjonalproduktet falt fra rundt 35 prosent i 1978 til under 11 prosent i 1996. (79) Staten fikk derved et voksende budsjettunderskudd. Denne utviklinga var særlig uheldig for den sosiale stabiliteten, sia sentralregjeringa, som et ledd i arbeidet med å få gjennomført reformene, hadde tatt over ansvaret for velferdstiltak som helsestell og arbeidsløshetstrygd.

Statlige selskap stod også i stadig større grad uten driftsmidler. En grunn var den kvelende skattebyrden. Mellom 1982 og 1996 tok staten 86 prosent av heile statssektorens nettoinntekter i skatt. (80) Denne situasjonen gjorde bedriftene mer avhengig av banklån. Samtidig betydde bedriftenes reduserte inntekter at statsbankene gav stadig mer kreditt til bedrifter som mer og mer var ute av stand til å betale tilbake. Dette utgjorde en stor risiko for det kinesiske banksystemet:

Nyhetsbyrået Xinhua melder at direktøren i sentralbanken, Dai Xianglong, vedgår at ubetjente lån stod for 26,6 prosent av totale utlån i Kinas fire største statseide forretningsbanker. I slutten av september forrige år [2001] beløp disse låna seg til 1,8 billioner yuan (US $ 217 milliarder) … Situasjonen kan være verre enn det høres ut, fordi Kina i stor grad gir lavere anslag over ubetjente lån enn internasjonal bokføringsstandard tilsier. Statsbankene klassifiserer et lån som ubetjent først når det ikke har vært betalt renter på to år … Internasjonal standard er derimot at lån klassifiseres som dårlige om de ikke har vært betjent på tre måneder. I følge Ernst & Young risikerer en at opp mot halvparten av alle lån i kinesiske banker ikke blir betalt tilbake. (81)

Enda om de var klar over dette problemet, var myndighetene lite villige til å beordre stopp i utlåna, dette av frykt for at konkurser i statssektoren ville forsterke den begynnende finanskrisa og skape et potensielt farligere arbeidsløshetsproblem. Slik førte reformprosessen til ustabilitet i statssektoren, noe som blei videreført både til sentralregjeringas skatteinntekter og statsbankene. (82)

Partiet så privatisering som det gunstigste svaret på denne situasjonen. En ting var at salg av statlige bedrifter ville gi statskassa desperat tiltrengte inntekter. En antok videre at nyprivatiserte bedrifter ville være mindre avhengig av det statlige banksystemet for driftsmidler. Shenyang by, "som en gang var en tungindustriell hjørnestein i planøkonomien", er et godt eksempel på omfanget av privatiseringene som kom ut av dette. "Byregjeringa lagde et joint venture med et firma i Hong Kong, som var datterselskap av en britisk investeringsbank. Byregjeringa la 126 statlige selskap og 18 industrigrupper i selskapets portefølje for salg til innenlandske og utenlandske investorer." (83)

Omtrent slik gikk det også til da de fleste lokalforetaka blei privatisert. Ettersom reformprosessen fortsatte på begynnelsen av 1990-tallet, mista lokalforetaka mange av sine tidligere fordeler. Samuel P S Ho, Paul Bowles og Xiaoyuan Dong forklarer:

Bankene var hovedkilden for midler når lokalforetaka skulle ekspandere på midten og slutten av 1980-tallet. Men bankene blei nå satt under økende press for å benytte mer forretningsmessige kriterier og å granske lånesøknadene grundigere. Bedriftsreformer i statlig sektor reduserte også sjølstyrefordelene som foretaka hadde hatt framfor statlige selskap. Videre hadde situasjonen for mye av det lokalforetaka produserte, skifta fra selgers til kjøpers marked. De møtte økt konkurranse, samtidig som økonomien generelt tok til å skrante. Dette passa dårlig for lokalforetaka, som (inspirert av en ny giv i økonomien etter Dengs reise i sør) hadde investert tungt i 1993-94, mye finansiert ved banklån. (84)

Det var like ødeleggende for lokalforetaka at mange sjefer så de nye mulighetene til å tjene på privat produksjon og derfor illegalt tok til å overføre eiendeler eller produkter fra bedriftene til private selskap, som de kunne få større utbytte fra. Denne tilraninga av verdier akselererte midt på 1990-tallet, da partiet begynte å privatisere små statsbedrifter. Overbevist om at "bedriften deres ville bli solgt til dem før eller sia … [antok] sjefene at jo mer selskapets verdier sank, jo lavere ville prisen de måtte betale, bli, når den lokale regjeringa endelig bestemte seg for å selge." (85)

Stilt overfor synkende profitt og avindustrialisering, forstod lokale tjenestemenn hinta fra høyere hold og begynte å selge lokalforetak i raskt tempo fra 1996. Som oftest solgte de foretaka de kontrollerte, til dem som hadde vært sjefer der, og antok at dette var den beste måten å få slutt på robbinga av verdier som hadde oppmuntra til privatiseringa fra først av. (86)

Som et resultat av denne utviklinga er Kinas økonomiske framtid nå i stor grad avhengig av hvordan privateide selskap gjør det, en realitet som kommunistpartiet har erkjent, kanskje endatil ønska velkommen. I 2002 åpna partiet for medlemskap for private bedriftseiere og -ledere. Og i desember 2003 anbefalte det at Den nasjonale folkekongressen forandra grunnloven for å gi et nytt og sterkere lovgrunnlag for privat eiendom ved å sette den "på lik linje med offentlig eiendom".

Privatisering var altså én strategi som sentralmyndighetene måtte følge på grunn av motsigelsene i sjølve reformarbeidet. Men det var ikke den eneste. Som vi så av Shenyang-eksempelet, så økte staten sin innsats kraftig for å tiltrekke utenlandske investeringer. Dette var viktig delvis fordi det ikke var så mange innenlandske investorer som hadde nok ressurser til å kjøpe aksjer i de store og middelsstore bedriftene som skulle privatiseres. En regna også med at utenlandske selskap kunne bidra til å fremme ei profittmaksimerende holdning i heile økonomien, slik en ønska det. En antok videre at de kunne sørge for den eksporten som trengtes for å dekke Kinas økende handelsunderskudd.

Den kinesiske regjeringa satte i verk en mengde tiltak for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, blant anna åpna den nye regioner og nye bransjer for disse. Etter regjeringas ønske har det meste av utenlandske investeringer – omtrent 90 prosent mellom 1986 og 1999 – gått til kystområda. (87) I begynnelsen kom investeringene i hovedsak fra utenlandskinesere, men fra tidlig på 1990-tallet har US-amerikanske, europeiske og japanske investorer økt sin andel kraftig. (88) Inntil nå har det meste av utenlandske investeringer vært i fabrikkproduksjon. Det virker imidlertid som om det foregår ei spesialisering basert på investorenes nasjonalitet. Elissa Braunstein og Gerald Epstein forteller:

Investorer fra den kinesiske diasporaen i Hong Kong, Taiwan osv er på den ene sida og investerer først og fremst i arbeidsintensive eksportfirma med lave lønninger; på den andre sida er bedrifter fra Japan som investerer i halvfabrikata og høykvalitetsvarer for det japanske markedet; og US-amerikanske og europeiske firma som hovedsakelig investerer i bedrifter som de håper vil selge på det kinesiske markedet. Sjølsagt er US-amerikanske bedrifter kjent for å tegne kontrakter med lavtlønnsbedrifter om produksjon av eksportvarer. (89)

Kinas suksess når det gjelder å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og viktigheten av disse investeringene for den kinesiske økonomien på dette stadiet av reformene, kan vises på flere forskjellige måter. Tabell 2 viser for eksempel den raske veksten i utenlandske direkte investeringer i dollar så vel som i prosent av brutto investeringer, fra og med første halvdel av 1990-tallet. Som et resultat av disse investeringene økte andelen produsert i fabrikker med utenlandsk tilknytning raskt og stødig fra 2,3 prosent av det totale varesalget i 1990, til 14,3 prosent i 1995 og til 31,3 prosent i 2000 (tabell 5).

Kanskje viktigst er det at utenlandske investorer, med regjeringas støtte, har bidratt til å omgjøre Kina til en eksportbasert økonomi. Eksporten i forhold til bruttonasjonalproduktet vokste stødig gjennom 1990-åra, fra 16 prosent i 1990 til over 26 prosent i 2002 (se tabell 1). Og som tabell 6 viser, var denne eksporten i økende grad produsert av bedrifter med utenlandsk kapitalbasis; de står nå for over 50 prosent av landets totale eksport. I denne prosessen økte industriens andel av totaleksporten fra 48,6 prosent i 1980, via 55,7 prosent i 1990 til 85,5 prosent i 1996. (90) Resultatet av denne utviklinga er at Kinas økonomiske vekst har blitt mer og mer avhengig av den eksporten som utenlandske transnasjonale selskaper står for.

Disse endringene blei intensivert av krisa i Øst-Asia i 1997-98. Den førte til en stagnasjon i utenlandske investeringer og trua med å utløse en økonomisk nedgang med alvorlige følger for sysselsetting og sosial stabilitet i Kina. Som svar på dette jobba regjeringa hardt for å berolige de utenlandske investorene og gi nye insentiver for ytterligere investeringer. Framfor alt krevde dette en vedvarende innsats for å få bli med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kina lyktes med dette i desember 2001.

Denne prestasjonen vil sannsynligvis føre til ytterligere avvikling av statssektoren og til at utenlandsk produksjon får en fast posisjon som den ledende krafta i kinesisk økonomi. Unctad forklarer:

Strukturen i kinesisk industriøkonomi er tosidig. Landet har en svært konkurransedyktig arbeidsintensiv, eksportorientert produksjonssektor, som er dominert av selskaper med utenlandsk kapitalbasis. Landet har også en ganske tradisjonell kapitalintensiv industrisektor, som er dominert av statseide bedrifter, samt en jordbrukssektor som nyter en relativt høy grad av støtte og beskyttelse fra regjeringa. Enda om de statseide selskapa står for omtrent halvparten av Kinas eksport, er salget deres i stor grad innretta på heimemarkedet. Statsbedriftene har gjennomgått endringer og restruktureringer over flere år, men reformprosessen er langt fra fullført. Om handelsbarrierer og subsidier avvikles raskt, kan de statseide bedriftene bli utsatt for mer konkurranse fra utlandet. Dette kan igjen undergrave eksportevnen deres, i tillegg til at det kan føre til en bølge av import. (91)

Det sannsynlige resultatet av denne økte utenlandskonkurransen er enten konkurser i store deler av statlig sektor eller privatisering. Og med massiv import vil regjeringa tvinges inn i en enda større avhengighet av eksport. Slik den kinesiske økonomien er bygd opp, vil det uten tvil bety at utenlandsk eide selskap ytterligere styrker si dominerende stilling.

Konklusjon

Som vi har sett, har den kinesiske økonomien gjennomgått en reformprosess i tre ulike faser. Den første fasen innebar svekking av sentral planlegging med mål å skape en ny, mer effektiv markedssosialistisk økonomi. I den andre fasen fikk markedet forrang framfor planen. Den tredje har gitt forrang til private selskap framfor statlige, og i økende grad til utenlandske selskap og mmarkeder framfor innenlandske. En kan sammenlikne reformprosessen med det å gå i en glatt unnabakke. Straks en slo inn på vegen mot mer marked, blei hvert nytt skritt i stor grad drevet fram av spenninger og motsigelser, som var skapt av reformprosessen i seg sjøl. Denne dynamikken ser ut til å bekrefte nyere marxistisk teoretisk kritikk av markedssosialistiske modeller. (92)

Denne analysen av Kinas reformer står i motsetning til de progressive som fortsetter å se på Kina som et forbilde for nasjonal utvikling – enda om de nå unnlater å snakke høyt om sosialisme. Deres synspunkt er at kontrasten mellom Kinas suksess og tilbakeslaga i de østasiatiske "mirakel"-landa viser at statlig intervensjonspolitikk fortsatt virker bedre enn nyliberalisme. Men som vi har sett, har Kinas reformprogram undergravd muligheten til å gjennomføre en statlig plan og til å styre den økonomiske aktiviteten. Dette har igjen oppmuntra til å ta i bruk en vekstmodell der en i økende grad er avhengig av utenlandsk kapital og eksport. Det er samme slags vekstmodell som blei avslørt av den østasiatiske krisa i 1997-98. (93)

Uavhengig av intensjoner så har det kinesiske kommunistpartiet satt i gang en økonomisk endringsprosess som i sum har skapt en økonomi som har lite med sosialisme å gjøre. Om venstreorienterte skulle velge å bruke sosialisme som betegnelse på dette, skaper de forvirring om hva sosialisme virkelig er, og de styrker derved den ideologiske posisjonen til dem som bekjemper sosialismen.


Noter:

1. Stephen Andors: China's Industrial Revolution: Politics, Planning, and Management, 1949 to the Present (New York: Pantheon Books, 1977); John G Gurley: China's Economy and the Maoist Strategy (New York: Monthly Review Press, 1976); E L Wheelwright og Bruce McFarlane: The Chinese Road to Socialism, Economics of the Cultural Revolution (New York: Monthly Review Press, 1970). [Tilbake]

2. Craig R Littler og Martin Lockett: "The Significance of Trade Unions in China", Industrial Relations Journal 14, nr 4 (1983); Seung Wook Baek: "The Changing Trade Unions in China", Journal of Contemporary Asia 30, nr 1 (2000). [Tilbake]

3. Jackie Sheehan: Chinese Workers. A New History (New York: Routledge Press, 1998). [Tilbake]

4. Ibid, side 69; Elizabeth J Perry: "Shanghai's Strike Wave of 1957", China Quarterly nr 137, sitert av Sheehan, side 69. [Tilbake]

5. Tim Pringle: "Summary of the Chinese Labour Movement Since 1949", China Labour Bulletin 17. august 2001. [Tilbake]

6. Cliff DuRand: "The Exhaustion of Developmental Socialism: Lessons from China", Monthly Review 42, nr 7 (desember 1990), side 13. [Tilbake]

7. Trini Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot: Workers and Unions in China's Market Socialism (Hong Kong: Asia Monitor Resource Center, 1988), side 3-4. [Tilbake]

8. Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry Into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996), side 189; Mobo C F Gao: "Debating the Cultural Revolution, Do We Only Know What We Believe?", Critical Asian Studies 34, nr 3 (september 2002), side 424-425. [Tilbake]

9. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 192. [Tilbake]

10. Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links nr 11 (januar – april 1999), side 61. [Tilbake]

11. Ibid, side 60. [Tilbake]

12. Sitert i Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 193. [Tilbake]

13. DuRand: "The Exhaustion of Developmental Socialism", side 11-13. Det var også framskritt for folk under Kulturrevolusjonen. For eksempel blei det gjort viktige nyvinninger innafor medisin; bønder blei opplært til å gi helsetjenester, og en gjorde framskritt innen bruk av tradisjonell medisin. Folkelig deltakelse i kulturlivet økte, noe som førte til ny utvikling innafor bildekunst, musikk og teater. På samme vis var det en eksplosjon innen magasiner, aviser og bøker. "I følge et overslag ble det for eksempel produsert mer en ti tusen forskjellige aviser og brosjyrer av vanlige folk (laobaixing) i Kina under Kulturrevolusjonen." Se Mobo C F Gao: "Debating the Cultural Revolution, Do We Only Know What We Believe?", side 428. [Tilbake]

14. Malcom Warner: "Industrial Relations in the Chinese Factory", Journal of Industrial Relations 29, nr 2 (juni 1987), side 220. [Tilbake]

15. Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of "Market Socialism" (New York: Monthly Review Press, 1996), side 13. [Tilbake]

16. Ibid, side 230. [Tilbake]

17. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 59-62. [Tilbake]

18. Ibid, side 61. [Tilbake]

19. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 53-54. [Tilbake]

20. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 265 og 269. [Tilbake]

21. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 47. [Tilbake]

22. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 263. [Tilbake]

23. Ibid, side 221. [Tilbake]

24. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 61. [Tilbake]

25. Ibid, side 61. [Tilbake]

26. Gerard Greenfield og Apo Leong: "China's Communist Capitalism: The Real World of Market Socialism", i Socialist Register 1997: Ruthless Criticism of All That Exists, red: Leo Panitch (New York: Monthly Review Press, 1997), side 107. [Tilbake]

27. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 53. [Tilbake]

28. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 110. [Tilbake]

29. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 65. [Tilbake]

30. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 112. [Tilbake]

31. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 52; Richard Smith: "Creative Destruction: Capitalist Development and China's Environment", New Left Review nr 222 (mars – april 1997), side 6 og 10. [Tilbake]

32. Smith: "Creative Destruction", side 6; Anita Chan: China's Workers Under Assault: The Exploitation of Labor in a Globalizing Economy (Armonk, New York: M. E. Sharpe, 2001). [Tilbake]

33. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 235. [Tilbake]

34. Ibid, side 235. [Tilbake]

35. Smith: "Creative Destruction", side 10. [Tilbake]

36. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 238-239. [Tilbake]

37. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 50; Raymond Lau: "Economic Determination in the Last Instance: China's Political-Economic Development Under the Impact of the Asian Financial Crisis", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001), side 221-222. [Tilbake]

38. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 289. [Tilbake]

39. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 54-55. [Tilbake]

40. Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links, nr 21 (mai – august 2002), side 53. [Tilbake]

41. Ching Kwan Lee: "From Organized Dependence to Disorganized Despotism: Changing Labor Regimes in Chinese Factories", China Quarterly nr 157 (mars 1999), side 55-56. [Tilbake]

42. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 60. [Tilbake]

43. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 291. [Tilbake]

44. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 99. [Tilbake]

45. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 61. [Tilbake]

46. Ibid, side 61. [Tilbake]

47. John Child: "Changes in the Structure and Prediction of Earnings in Chinese State Enterprises During the Economic Reform", International Journal of Human Resource Management 6, nr 1 (februar 1995); Warner: "Industrial Relations in the Chinese Factory", side 226-228. [Tilbake]

48. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 130-131. [Tilbake]

49. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 279. [Tilbake]

50. Ibid, side 373. [Tilbake]

51. Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, side 128. [Tilbake]

52. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 294-295. [Tilbake]

53. Weil: Red Cat, White Cat, side 47. [Tilbake]

54. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 241. [Tilbake]

55. Ibid, side 386. [Tilbake]

56. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 74. [Tilbake]

57. Ibid, side 74. [Tilbake]

58. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 50. [Tilbake]

59. W K Lau: "The 15th Congress of the Chinese Communist Party: Milestone in China's Privatization", Capital & Class nr 68 (sommeren 1999), side 52. [Tilbake]

60. R Lau: "Economic Determination in the last Instance", side 222. [Tilbake]

61. Ibid, side 222-223. [Tilbake]

62. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 45. [Tilbake]

63. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 223. [Tilbake]

64. Unctad: Trade and Development Report 2002: Developing Countries in World Trade (New York: Forente nasjoner, 2002), side 148. [Tilbake]

65. Russell Smyth: "Asset Stripping in Chinese State-Owned Enterprises", Journal of Contemporary Asia 30, nr 1 (2000), side 7. [Tilbake]

66. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 246. [Tilbake]

67. Se for eksempel Ben Fine: "Privatization: Theory and Lessons from the UK and South Africa", Seoul Journal of Economics 10, nr 4 (1997); Tony Killick og Simon Commander: "State Divestiture as a Policy Instrument in Developing Countries", World Development 16, nr 12 (desember 1988); T T Ram Mohan: "Privatization: Theory and Evidence", Economic and Political Weekly, 29. desember 2001; Andong Zhu: "Growth, Equity and State Enterprises: International and Chinese Perspectives", bidrag på konferansen Rethinking Marxism ("Marxism and the World Stage"), Amherst, Massachusetts, 6.-8. november 2003. [Tilbake]

68. Carsten A Holz: "Long Live China's State-Owned Enterprises: Deflating the Myth of Poor Financial Performance", Journal of Asian Economics 13, nr 4 (juli – august 2002). [Tilbake]

69. Smith: "Creative Destruction", side 12. [Tilbake]

70. Smyth: "Asset Stripping in Chinese State-Owned Enterprises", side 4-11. [Tilbake]

71. Ibid, side 3. [Tilbake]

72. Ibid, side 4. [Tilbake]

73. Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 54. [Tilbake]

74. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 45. [Tilbake]

75. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 225. [Tilbake]

76. W K Lau: "The 15th Congress of the Chinese Communist Party", side 74. [Tilbake]

77. Ibid, side 33. [Tilbake]

78. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 225. [Tilbake]

79. Ibid, side 226. [Tilbake]

80. Ibid, side 225. [Tilbake]

81. Christopher Lingle: "China's Insoluble Banking Mess", Taipei Times, 16. juni 2002. [Tilbake]

82. Ronald I McKinnon: The Order of Economic Liberalization, 2. utgave (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1993), kapittel 11. [Tilbake]

83. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 224. [Tilbake]

84. Samuel P S Ho, Paul Bowles og Xiaoyuan Dong: ""Letting Go of the Small": An Analysis of the Privatization of Rural Enterprises in Jiangsu and Shandong", Journal of Development Studies 39, nr 4 (2003), side 8. [Tilbake]

85. Ibid, side 10. [Tilbake]

86. Ibid, side 19-21. [Tilbake]

87. Elissa Braunstein og Gerald Epstein: "Bargaining Power and Foreign Direct Investment in China: Can 1.3 Billion Consumers Tame the Multinationals?", Working Paper nr 46, Political Economy Research Institute, University of Massachusetts, Amherst (2002), side 8. [Tilbake]

88. Chen Zhilong: "Two Decades of Utilizing FDI in China: States, Structure and Impact", China Report 38, nr 4 (2002), side 473. [Tilbake]

89. Braunstein og Epstein: "Bargaining Power and Foreign Direct Investment in China", side 7. [Tilbake]

90. Dette var ei rask omforming, til og med målt etter østasiatiske land. For eksempel: I Malaysia vokste industriens andel av total eksport fra 55,2 prosent i 1990 til 76,8 prosent i 1996. I Thailand økte prosentandelen fra 63,4 til 71,4 i den samme perioden. Se Dilip K Das: "Changing Comparative Advantage and the Changing Composition of Asian Exports", World Economy 21, nr 1 (1998), side 125. [Tilbake]

91. Unctad: Trade and Development Report 2002, side 143. [Tilbake]

92. Harry Magdoff: "A Note on 'Market Socialism'", Monthly Review 47, nr 1 (høsten 1985); Bertell Ollman: "Market Mystification in Capitalist and Market Socialist Societies", Socialism and Democracy 11, nr 2 (høsten 1997); Dimitris Milonakis: "New Market Socialism: A Case for Rejuvenation or Inspired Alchemy?", Cambridge Journal of Economics 27, nr 1 (januar 2003). [Tilbake]

93. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin's Press, 2000). [Tilbake]