av Peter M Johansen
Hva skjer når kineserne lærer seg ordentlig engelsk.
Kontoret til Research Unit for Political Economy (RUPE) i Mumbai er som scenebeskrivelsen i en enakter:
Kontoret er i eggeskallgult, fem ganger tre meter og knapt nok det. Tre store speilskap fylt med hefter og klipp, en pc med tastaturet pakket inn i plasthylse med glidelås, en liten kontorpult med plass til noen bunker, en telefon med støvklut på toppen av bunkene, en liten vask med plass til vannkokeren, en krakk med plass til en kartongplate som underlag for å klippe i avisene, to eksemplarer av hver avis, en skreddersaks så stor som et mordredskap.
RUPE ble dannet i 1987 da den kvinnelige journalisten Rajani X Desai sluttet i Economic and Political Weekly på grunn av uenighet om tidsskriftets politiske linje. Redaksjonsmedlemmet Girish Srinivasan tar imot nærmest sidelengs og setter et skrått blikk i utviklingen i fagbevegelsen:
«Fra 1991 til nå har de indiske regjeringene lovet å gjøre endringer i arbeidslovene i forbindelse med åpningen av økonomien mot globaliseringen. Intet har skjedd. Fagbevegelsene er byråkratisk og pampestyrt, de legger fokuset på de formelle endringene og enser ikke hva som skjer i arbeidsmarkedet av reelle forandringer,» mener Srinivasan.
Fagbevegelsen later som om den forsvarer lovene med et bastant ‘vi vil ikke tolerere at lovene blir endret’. Men selv uten nye lover har regjeringene fått gjennom alt de har villet. Det har ført til slakting av arbeidernes rettigheter. De trenger ganske enkelt ingen formelle endringer av lovverket.
Tidligere måtte en ha myndighetenes tillatelse for å kunne stenge bedrifter med mer enn 100 ansatte. Det ble aldri gitt. Jobb over en viss tid ga rett til ansettelse. Det har Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) gått til felts mot. De presser på for økt kontraktarbeid. Selskapene går i stedet rettens vei for å presse fram nye fortolkninger i et nytt politisk klima. Bedrifter med over 100 ansatt blir nå stengt på løpende bånd, og arbeiderne blir presset til å akseptere sluttpakker og førtidspensjoneringer.
Staten har frosset sysselsettingen. I jernbanen har de ikke fylt opp etter at folk har gått av. I bankvesenet er det frivillig avgang med førtidspensjoneringer. Arbeidsløshetstrygden er så dårlig at man må ha jobb ved siden av, og undersysselsettingen gjelder en tredel av arbeidsstokken, minimum.
Dette går fordi fagbevegelsene og rettsapparatet enten ikke gjør motstand eller støtter opp om myndighetene og selskapene. Streikeretten i offentlig sektor ble i praksis fjernet av høyesterett. Det førte til nasjonale protester 26. september. Deretter ble det stille.
«I Mumbai har det skjedd en dramatisk reduksjon i arbeidsstokken uten at det er blitt avfyrt et skudd og det er knapt avlevert noen kølleslag. Det sier mye om de fredelige forholdene som rår nå. Ved den eneste generalstreiken som ble holdt, for tre år siden, ble lederen for det hindufascistiske partiet Shiv Shena, Bal Thackerey, invitert. Han fikk kreditten og etter det er all motstanden lagt ned. Det er ingen koordinering, bare sporadiske streiker med få hundre involverte,» forteller Srinivasan.
«Men potensialet er der,» legger han nærmest pliktskyldig til.
I 1981 hadde byen 250.000 tekstilarbeidere; i dag er det under 30.000 tilbake. I 1981 var 56 prosent av jobbene i Mumbai i den organiserte industrisektoren; i dag er 65 prosent i den uorganiserte sektoren, uten legale rettigheter. Noen i middelklassen har fått jobb i it-bransjen, men at regjeringen har frosset sysselsettingen har hatt langt større negativ virkning, framholder Srinivasan.
Industrien var tidligere en arbeidskilde for middelklassen. It-bransjen har kompensert for noe gjennom software-produksjon og «call centres», som begge er usikre bransjer, hvor myndighetene ikke har noen kontroll. Alt de kan tilby er lave lønner og engelskkunnskaper. Men hva skjer når kineserne lærer seg ordentlig engelsk? spør Srinivasan. Tidsskrifter og næringslivsspaltene som blir klippet ut, flommer over av lykkefremmende prognoser om hvordan India nettopp skal ta kampen opp med Kina.
«It er ikke for arbeiderklassen. Den er i den hurtigproduserende tekstilindustrien som underleverandører på lave lønninger, rundt 1.000 rupi i måneden.»
RUPE er et puslespill etter fakta, summen av de enkelte, nærmest anekdotiske bitene fordi det ikke fins samlet statistikk over de ulike sektorene. Det og spredningen gjør det vanskelig med organisering og å stille felles krav. Ved Otis Elevator har heismontører og vedlikeholdsarbeidere klart å holde seg organiserte, men de får ikke kontroll med kontraktarbeidet og vet ikke hvor det pågår.
Gamle industriplasser blir tomter for den globaliserte byen: Mumbai = finans, bank, børs. Det gir få arbeidsplasser. Noen gjør det svært bra, men heller få.
«Det går ikke som forventet for sju år siden, verken her, i Bangalore, i Hydrabad eller i Kolkata,» sier Srinivasan. Selv i industrisonen som ble anlagt i Thane-Belapur tidlig på 1980-tallet, blir det revet. Etter fem år med skattefritak, flyttet selskapene. Noen har slått seg ned i Silvassa, hvor de får billige arbeidere, adivasis, for 600-1.000 rupi i måneden. Thane-Belapur går tom.
Det er konkurranse mellom delstatene om å være mest businessvennlige, og Communist Party of India (Marxists) som var tungt inne i arrangementet av World Social Forum, er blant de ivrigste i West Bengal. Det er som de spesielle økonomiske sonene (SEZ) i Kina, uten arbeidslover, underlagt en sivil administrator. Det er planer om sju utenfor Mumbai, og planene brukes til å true seg til samme vilkår.
Røde Fane ga ut RUPEs bok om motivene bak krigen mot Irak til 1. mai i fjor. Boka er trykt i to opplag, og er fortsatt like aktuell. Les mer her.