En partisekretær krysser sitt spor

Av Stian Bragtvedt og Unni Kjærnes

2017-01

Hva skal til for å drive en radikal, revolusjonær venstrebevegelse i Norge i dag? Hvordan få et parti til å bli en mobiliserende og effektiv organisasjon som skaper engasjement. Unni Kjærnes og Stian Bragtvedt har intervjuet Mari Eifring.

Stian Bragtvedt internasjonal leder i Rødt, med i redaksjonen i Gnist og ansatt i FN-sambandet.
Unni Kjærnes, Redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere leder av Rødt Oslo
Foto: André Løyning

Mari: Rødt ble stifta i 2007, og et par år etter ble det satt ned en strategikomite (først høsten 2009 og så en ny komite etter LM 2010). Bakgrunnen var at partistiftelsen ikke hadde ført til den oppsvingen vi hadde håpet på og vi så at vi trengte en strategi. Partiet Rødt var en samling av AKP, RV andre grupper og enkeltpersoner. Disse hadde hatt forskjellige måter å jobbe på. Det viste seg etter hvert at for å skape politisk handlekraft, trengtes klargjøring når det gjaldt politikk, organisasjonsstruktur, ledelse, og forholdet til media. Et utvalg ble nedsatt og etter tre år kom en rapport i 2012 med hele 89 forslag. Arbeidet ble fulgt opp med en framtidskonferanse, som i sin tur la grunnlaget for at partiet vedtok en strategi for perioden 2012–2018. Da jeg gikk på som partisekretær i 2012, så jeg det som min oppgave å iverksette denne strategien.

Stian og Unni: Når du nå ser seg tilbake, hva tenker du da om dette arbeidet?

Mari: Noen av målene i strategien ble litt utydelige og mangfoldige, men hele strategiprosessen var et grundig arbeid og noen hovedretninger står klart.. For det første skulle partiet være et arbeiderparti og ha en faglig innretting. Konkret fikk faglig leder plass i Arbeidsutvalget. For det andre skulle klasseperspektivet gjennomsyre alt arbeid. For det tredje skulle organisasjonsbygging prioriteres opp, med en plan for å følge den opp.

Disse temaene har prega Rødts arbeid i denne perioden og har bidratt til den styrkinga av organisasjonen som har skjedd. Vi har sett at det er veldig viktig å følge en strategi, der partiet framstår som et tydelig politisk alternativ. Organisasjonsbygging er en nøkkelfaktor. Det er dette som er forutsetningen for å mobilisere. Vi ser nå at det begynner å bære frukter: flere fylkesstyrer og lag og stadig nye medlemmer.

Det har vært – og er – viktig å legge til grunn et feministisk perspektiv – «feminisme i praksis». Det nye partiet var prega mange godt voksne menn (og noen damer); dyktige, aktive og erfarne, men det ga en spesiell organisasjonskultur der noen bærer alt. For å få fram flere kvinner i organisasjonen, må det bli lettere å ta på seg verv, med mer støtte fra organisasjonsapparatet. Dessuten må vi få en organisasjonskultur der det er «hyggelig å være med». Trivsel og vekt på det sosiale kan også bidra til å få med flere med minoritetsbakgrunn. Det påligger et ansvar blant de som har vært med lenge, særlig når det gjelder toleranse for at det kan være ulike måter å jobbe på.

Rødt som arbeiderparti har budt på ekstra utfordringer. Det faglige arbeidet er dominert av mannsdominerte yrker. Vi ser en viss rekruttering nå av kvinner i kvinnedominerte yrker, men det er fortsatt få kvinner som tar faglige posisjoner. Det er et betydelig potensiale i neste strategirunde. Saker som nå står i fokus, kan hjelpe, som barnehagepolitikk og kamp mot velferdsprofitørene.

Stian og Unni: Hvordan kan vi så bygge en organisasjon der ikke toppen bestemmer alt? Om Rødt kommer inn på Stortinget til høsten, hvordan kan partiet unngå at det arbeidet blir bestemmende for resten av organisasjonen?

Mari: Det er kjempeviktig at partiledelsen er ledelsen, tar avgjørelser. Stortingsgruppa skal ikke være ledelsen,slik at ikke all makt forsvinner fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa.

Hele partiorganisasjonen må involveres i stortingsarbeidet, med gode institusjonelle strukturer. Kanskje man allerede nå burde begynne å tenke ut en plan for de 100 første dagene? Stortingsarbeidet bør koples sammen med folkevalgtarbeid ellers, som må bli partiets eiendom. Idag klarer vi ikke helt å ta ut det potensialet som ligger i organisasjonen. Det finnes utrolig mye kunnskap og erfaring.

Stian og Unni: Hva så med forholdet mellom fokuset på partibygging og arbeidet i frontorganisasjoner og lokale aksjoner?

Mari: Det har vært et skifte fra at frontarbeid er det eneste viktige. Men vi må gjøre begge deler, og det blir tullete å sette disse opp mot hverandre. Som et revolusjonært parti må vi vise at vi får til noe. Vi må bruke makt der det er mulig, der vi spiller på lag med ulike bevegelser.

Stian og Unni: Men er det rom for et revolusjonært parti i verdens rikeste land i 2017? Hva betyr revolusjonær i Norge i 2017?

Mari: Å være et revolusjonært parti dreier seg om hva slags praksis man har, og hvordan man ser på makt. Mens de andre partiene er systemlojale og vil flikke med små endringer der det lar seg gjøre, vil Rødt endre samfunnet grunnleggende. Det får også konsekvenser for dag til dag politikken, hvor Rødt setter hardt mot hardt for eksempel når det kommer til kampen mot velferdsprofitørene. I Oslo har vi her lagt sterkt press på Arbeiderpartiet og byrådet. I Tromsø har vi vært avgjørende for å avvikle byparlamentarismen.

Rødt sitt politiske prosjekt handler ikke om å bli stemt inn i folkevalgte organer, komme i posisjon – for så å ordne opp for folk. Vår rolle må være å åpne opp for at folk skal endre verden selv. Folk må bli deltakere i utformingen av samfunnet, ikke passive tilskuere til at politikerne bestemmer hva som er best for folk. Det er bra at stadig flere partier snakker om skjevfordeling av ressurser, inntekt og formue, men det største problemet er ulikheten i makt til å endre samfunnet som dette representerer. Å ville endre maktulikheten i samfunnet er en av hovedoppgavene til revolusjonære i Norge.

Stian og Unni: Hvordan er det å drive klassekamp i det som mange ser som verdens beste land å bo i?

Mari: Det er riktig at de fleste har det bedre her, men utviklinga går i feil retning og mange merker det. Det behøver ikke handle om nød, men om urettferdighet og maktesløshet. Folk er ikke deltakere i samfunnet, men blir bare gjort til forbrukere.

Krisa i kapitalismen nå gir et mulighetsrom for en bevegelse som kan mobilisere til endring av de grunnleggende strukturene i samfunnet. Det handler mye om å få folk til å tro på at betingelsene ikke er gitt, at endring er mulig. Små seire er nødvendig for å legge grunnlaget for store seire. Å kaste ut kapitalen av barnehagesektoren blir sånn sett et steg på veien mot større endringer, som å få Norge ut av EØS. Selv om Norge skiller seg litt fra en del andre i land i EU når det gjelder venstresida sitt syn på EU, er det bevegelse på gang også der.

Stian og Unni: Men det er jo også andre som kan benytte dette mulighetsrommet?

Mari: Ja, høyrepopulismens frammarsj er en stor utfordring. Her er ikke Norge veldig annerledes enn andre vestlige land. Det er ikke gitt at venstresida blir de som kommer til å gi retning til raseriet som nyliberalismens krise har frambrakt. Oppgaven vår er å dreie diskusjonen over mot årsakene til utryggheten folk kjenner på, og vise at det er kapitalen som er trusselen mot velferdsstaten og mulighetene for jobb, ikke flyktninger fra Midtøsten. Det er ekstremt viktig at kritikken rettes oppover, at det ikke blir et etnisk basert «oss mot dem».

Stian og Unni: Er det mulig?

Mari: Ja, men da må vi snakke om våre ting. Det er avgjørende at vi greier å komme på offensiven, det nytter ikke å vinne kamper bare gjennom å spille forsvar. Kampen mot velferdsprofitørene er et eksempel på at det er et stort mulighetsrom til venstre for Arbeiderpartiet. Vi må dreie fokus mot økonomiske spørsmål, synliggjøre hva de frustrasjonene folk føler på, skyldes. Det har for eksempel vært Labours problem at de ikke har greid det. Rødt har gode saker, men vi er foreløpig et lite parti. Vi må jobbe innad med å skape engasjement og skolering. Vi må «bygge bro mellom generasjonene», der alle de nye medlemmene våre kan lære av de med lang erfaring og store kunnskaper og vice versa. Det handler om å forstå for å forandre. Og vi må delta aktivt i brede bevegelser og allianser. Ikke bare rent politisk, men også sosialt og kulturelt. Popvenstre sist sommer var både gøy og viktig, det vil vi gjøre igjen!

Avslutter Mari Eifring som med et godt valg kan havne i Rødts gruppe på Stortinget fra høsten av.