En ny landbrukspolitikk

Av Kathrine Kinn

Nr 2 2020

Det norske jordbruket har havna i en volumkarusell, der det blir produsert for mye mat, men for lite fôr. Norske melkebønder avvikler drifta, samtidig som vi importerer stadig mer meieriprodukter. Hvordan går der med samfunnsoppdraget til norsk jordbruk? Og hva kan gjøres med det?

Kathrine Kinn er gårdbruker som driver med sau, melkeproduksjon på bevaringsverdige kuraser og epleproduksjon i Telemark. Organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Foto: Eric Muhr

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Samfunnsoppdraget til norsk jordbruk er å produsere nok og trygg mat på norsk jord til egen befolkning i et evighetsperspektiv. Som jordbruker forvalter jeg en liten bit av denne matjordressursen på vegne av fellesskapet. Jeg forvalter ikke bare matjorda, men mine kolleger og jeg skal sammen oppfylle samfunnsoppdraget om nok og trygg mat. Jordbrukspolitikken gir oss de nasjonale føringene. Politikken er utformet med en rekke virkemidler, slik at vi ikke bare får statlige overføringer sånn uten videre. De er utformet for å dytte oss bønder i riktig retning. Her er det imidlertid noe som skurrer. For jeg, og mange andre bønder, tar stadig en rekke valg på gårdsnivå fordi det lønner seg med dagens politikk, selv om det er valg som fjerner oss fra samfunnsoppdraget til norsk jordbruk.

Volumkarusellen

Det er kanskje ikke så rart at det ikke går strake vegen mot å oppfylle samfunnsoppdraget i norsk jordbruk. Det er en del motstridende mål å forholde seg til når politikken skal utvikles og iverksettes. Regjering på regjering har ønsket seg billigere mat til folket. Samtidig har de ønsket seg landbruk i hele landet. Så er det slik, at store enheter som liggere nærme sentrale strøk, kan produsere billigere mat enn gårder lengre ut i distriktet. Med billig mat som mål, er det bedre å favorisere stordrift enn landbruk i hele landet. Maten kan i tillegg produseres enda billigere jo færre dyr bonden trenger, og da lønner deg seg å ha få dyr, men høyest mulig produksjon. Der kommer de importerte kraftfôrråvarene inn. En høy ytelse krever godt fôr. Vi får billigere mat, men samtidig får vi svekket matsikkerhet når importert fôr utkonkurrerer norske arealer, og vi får heller ikke et landbruk i hele landet når de mindre gårdene ser at volumkarusellen ikke passer for seg og sitt bruk.

For hvordan ser det ut i norsk jordbruk ut om dagen? Det er rekordfå bønder, under 40 000. Norske kornarealer går nedover, og vi dyrker stadig mer gras til husdyr på kornjord. Vi hadde en tørkesommer og fôrkrise i 2018. Likevel fosset det melk ut av norske melkekyr, fordi vi bare brukte mer kraftfôr. Landet gror igjen, og over halvparten av utmarka ligger uutnytta. Vi bruker bare rundt 300 millioner av 900 millioner fôrenheter i den norske utmarka. Samtidig frakter vi korn, raps og soya fra fjerne strøk inn i norske fjøs. Beiteandelen til norske melkekyr er på under 10 prosent i graslandet Norge. Landet lå mer åpent og beita på 1950-tallet med lavere kjøttforbruk, enn i dag med et høyere kjøttforbruk. Jordbruket er i en legitimitetskrise der vi sier at norsk husdyrproduksjon ikke er et problem fordi det bidrar til kulturlandskap og biologisk mangfold, samtidig som husdyra aldri har spist mer langreist fôr og vært mindre utenfor fjøsdøra.

Dette er heller ikke alt. Vi har overproduksjon i en rekke produksjoner. I fjor brukte vi penger på å kjøpe ut norske melkebønder. Vi brukte altså penger for å kjøpe ut egen matproduksjon. Likevel importer vi 14 000 tonn ost som tilsvarer 140 000 tonn mjølk. Ikke bare svekker det egen matsikkerhet, det er tap av arbeidsplasser, og det er arbeidsplasser i en grønn næring som baserer seg på fornybare ressurser, nemlig planter.

Bondekannibalisme

For vår selvforsyning starter med planteproduksjonen. Det er mengden planter vi produserer i Norge, som avgjør hvor selvforsynte vi er. Akkurat nå har vi satt oss i en kinkig situasjon. Vi har for mye mat, men for lite fôr. Den norske bonden har lenge fått beskjed om å produsere seg til lønnsomhet. Det skulle gi bedre inntekter og gjøre bonden mindre avhengig av tilskudd. Det er bare det at bonden har fått lite igjen for produktivitetsveksten, samtidig som vi har fått overproduksjon. Det burde jo egentlig si seg selv at det kom til å skje. Norske bønder produserer mat i et høykostland. Det betyr at markedet stort sett er begrensa til Norge. Jo større produksjon, jo færre bønder er det plass til i et begrensa marked. Om de mindre fortsatt driver på, eller om for mange blir store, får vi overproduksjon. For bonden betyr det dårligere priser. For mange betyr det kroken på døra. Kroken henges ofte på døra til de mindre bruka, som ikke har låst seg til yrket med milliongjeld.

Selv om en rekke bønder hytter med neven mot politikere i ulike regjeringer og gir dem skylda for utviklinga mot større og større, har vi i jordbruket en del av skylda sjøl. I alle de glaserte landbruksmagasinene jeg mottar i postkassa løftes fram storbonde på storbonde. I festtaler hylles dem. Dem som har bygd fjøs til 10, 12, 14, 16 millioner. Investert i stål og betong. I en tid der gjelda i norsk jordbruk er større enn total omsetning, er disse heltene og viser veien for nye unge bønder. Sjøl opplevde jeg at argumentene mine i en jordbruksfaglig debatt avfeid fra en av disse store. Hans argument var mer verdt, for han var jo en av de som satsa.

Den store elefanten i rommet er hvor mye disse baserer seg på lokale ressurser. Hvor langt de frakter rundballer pakka i plast i et jordbruk som skal kutte utslipp. Hvor mange kyr i slike store fjøs som er på beite, og hvor mange andre bønder som må legge ned i bygda for at noen skal kunne drive så stort. For vi bønder driver med bondekannibalisme. Vi spiser likegyldig opp naboen for å vokse selv. Det er kamp om jord og kamp om kvoter. I kvotekamper byr bøndene hverandre til fant.

En ny landbrukspolitikk

Jeg mener ikke å sette store og små bønder opp mot hverandre, men poenget er at det har vært et for stort fokus på vekst og produksjon i politikken. Det har vært for lite fokus på produksjonsmåte. For mange mindre bruk bruker like mye kraftfôr per liter melk som de større. Bonden gjør det som svarer seg. Når norsk jordbrukspolitikk stimulerer til det nivået vi ser av kraftfôr, stimulerer norsk jordbrukspolitikk til bruk av arealer i utlandet. Politikken bør i større grad stimulere til bruk av norske arealer. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Norsk jordbrukspolitikk er politikk for bruk av norsk jord. Slik burde det i alle fall være.

Sjøl har jeg mange visjoner for norsk jordbruk. Jeg ønsker meg landbruk i hele landet, et begrep som har blitt en floskel enn så lenge vi sier at vi har det, til tross for at vi er under 40 000 bønder. Jeg ønsker meg flere og ikke færre hender i norsk jordbruk. Jeg ønsker meg et jordbruk som produserer vakre kulturlandskap og biologisk mangfold. Jeg ønsker meg et mangfold av bønder, produksjonsmåter, husdyrraser, plantearter og varer. Noe vi har et enormt potensial for i et langstrakt land som rommer kystkultur, samiske mattradisjoner, grønnsaksproduksjon der ingen skulle tru at noko kunne gro, cidertradisjoner og setertradisjonene våre. Jeg vil at bønder skal få bedre betalt for kvalitet.

Hvordan kommer vi oss dit? For det første må vi øke lønnsomheten i å bruke egne arealer. Vi kan ikke tillate at importerte fôrråvarer utkonkurrerer norske arealer og norsk arbeidskraft. Her finnes det flere løsninger, men en ting er sikkert. Det er dagens ytelsesnivå som krever dagens forbruk av kraftfôr. Vi trenger ikke å vente på pellets av tang og tare eller treflis. Vi kan rett og slett gjøre noe med ytelsen. Samtidig kan vi i større grad belønne ønsket drift av arealene våre. Tilskuddene som går til areal i Norge, er lite differensierte. De har til en viss grad struktur basert på geografi og størrelse, men det er ikke nok. Grasproduksjonen øker i områder som er typiske kornområder. Kornproduksjonen synker. Det er viser at det ikke er god nok økonomi i å produsere korn, i hvert fall ikke bedre enn å dyrke gras. I min bygd blir nesten 3000 dekar med flat og steinfri jord, perfekt kornjord, bruk til gras. Det er kanskje ikke så rart. For sonene landet vårt er delt inn i, og som avgjør hvor mye arealtilskudd vi får for korn eller gras, er ekstremt grove. Hele øvre delen av mitt fylke ligger i samme sone, til tross for store lokale forskjeller. Her kunne man brekt ned arealsonene helt ned på teignivå. Vi har kart-teknologien som gjør det mulig, vi har andre land som får det til og praktiserer det, men det handler om politisk vilje. Den mangler.

Derfor er det en glede å reise til land som Østerrike og Sveits for å studere deres jordbruk. I Norge møter man ofte på en argumentasjon som får strukturrasjonaliseringa i landet til å høres ut som en naturlov. Det er den eneste veien å gå, og vi har få eller ingen alternativer. Ser man på fjellandbruket i Sveits og Østerrike ser man at utviklinga ikke er en naturlov, men vi kan noe annet hvis vi vil. Vi kan hvis vi vil. Vorarlberg i Østerrike er halvparten så stort som Akershus, likevel har de over 500 aktive setre. I Norge har vi rundt 800. Bøndenes stolthet er bygd på noe helt annet enn størrelse, på å produsere ren mat, vakre landskap, ryddige tun, fine bygninger og rene dyr. Her har den vesle småbrukeren i Norge noe å lære. Jeg møter stadig på dem i ulike tun der de stirrer beskjedent ned på støvla sine. Jeg kan ivre etter å se fjøset, men som dem selv sier «at er jo ikke store greiene, men ja vel». Jeg tok med meg det jeg møtte i Østerrike hjem på eget gårdsbruk. På fjellhylla vi driver kan vi kanskje ikke bli størst, men min stolthet skal bygge på noe annet. På landskapet og på meg selv som kulturbærer. Med telemarkskyr i fjøset og en moderne drift i et historisk landskap.

Stortinget må ta ansvar

Det finnes ikke én fasit for norsk jordbruk. Til det finnes det for mange ulike produksjonsforhold. Likevel burde politikken stimulere til at landet blir mer selvforsynt. Det betyr at vi må bruke og slå den marginale jordbruksjorda, beite inn- og utmarka. Vi må flytte penger i jordbruksoppgjøret fra liter og kilo produsert til areal. Det betyr slått av bratt areal, gjerding, beiting, grøfting, leskur i utmark, seterdrift, biologisk mangfolds-tiltak. Det som gjør det mer lønnsomt å bruke norske ressurser. Nå er det mange som beiter i stedet for å slå den litt mer tungdrevne jorda. Det lønner seg heller å leie jord lenger unna og kjøre lenger med traktor, enn å investere i sveitsisk spesialutstyr og slå bratte og mer utilgjengelige teiger. Bondelagslederen uttalte på et møte under Dyrskun i Seljord at dette var en uunngåelig utvikling. Vi hadde ikke tilgjengelig teknologi til å snu utviklinga. Det er ren tekologideterminisme. Hvis det er etterspørsel etter slikt utstyr, vil vi selvsagt få tak i det. Nå er det ikke en slik etterspørsel og maskinparken vår er mer etterligna presisjonslandbruk i Tyskland enn fjellandbruket i Norge. Det er et symptom på en politikk som setter produksjon foran det å holde jord i hevd.

Norsk jordbruk har en lang vei å gå for å leve opp til samfunnsoppdraget, men det er fullt mulig. Det krever mer av Stortinget enn vi har sett hittil. For Stortinget har i altfor liten grad blitt ansvarliggjort for utviklinga i norsk jordbruk. Ansvaret har blitt overlatt til et lukket rom bestående av byråkrater og jordbruket selv. Blir det avtale, jubler alle for at vi fortsatt kan ha jordbruk i hele landet. Kun når det blir brudd blir det en større debatt om jordbruket. Den debatten er dog overfladisk. Det samme er debatten om jordbruk i klimasammenheng. Hvor ofte har du hørt politikere nevne kornpris eller arealtilskudd på grønt i debatten om økt forbruk av plantemat og redusert kjøttinntak? Skal vi snu utviklinga må samfunnsoppdraget tilbake i sentrum av politikken, og da må rene næringsinteresser vike til side og Stortinget ta sitt ansvar for at vi får et jordbruk som leverer høy grad av selvforsyning. Her ligger djevelen i detaljene.