En ny historie om menneskeheten

Av Eirik Andresen Brånen

2022-01 Bokomtaler

Tittel: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Forfatter: David Graeber & David Wengrow
Forlag: Allen Lane
År: 2021
Antall sider: 704


Av Eirik Andresen Brånen, lydtekniker og masterstudent i sosialantropologi ved UiO

David Graeber var en av vår tids mest innflytelsesrike antropologer, og har tidligere gjort seg bemerket også utenfor den akademiske verdenen med bestselgere som Debt: The First 5000 Years og Bullshit Jobs: A Theory. Han døde dessverre brått høsten 2020, 59 år gammel. The Dawn of Everything, som Graeber skrev sammen med arkeolog David Wengrow, er allerede en braksuksess – den har toppet internasjonale bestselgerlister, og førsteopplaget ble utsolgt nesten før boka ble utgitt.

Boka tar utgangspunkt i det eksistensielle spørsmålet: Hvordan havnet menneskeheten egentlig her vi er i dag, og måtte det nødvendigvis ende opp på denne måten? Det er et spørsmål som etterhvert har blitt stilt en del ganger opp gjennom menneskehetens historie, og svarene har kommet i mange ulike utgaver. Selv om vi antagelig aldri vil kunne få et fullstendig svar, gjør et stadig voksende bibliotek av arkeologisk forskning, hjulpet av ny teknologi, at vi beveger oss nærmere.

I The Dawn of Everything setter Graeber og Wengrow derfor spørsmålstegn ved det at de historiene vi får servert i dag, til tross for omfattende forskning, stort sett er resirkulerte versjoner av flere hundre år gamle gjetninger. Graeber og Wengrow sporer disse tilbake til Hobbes og Rousseau, som begge snakker om en menneskelig naturtilstand. Hobbes mente denne tok form av en kaotisk alles krig mot alle, mens Rousseau hadde et mer positivt menneskesyn, og påstod at menneskets opprinnelige tilstand var egalitær og frihetlig. Felles for begge disse historiene er at i takt med at menneskelige samfunn ble større og mer komplekse, ble de også mer hierarkiske. De utviklet seg fra små grupper av jegere og sankere, gjennom jordbrukssamfunn til dagens industrialiserte verden.

Med et rikt utvalg av eksempler fra både arkeologien og antropologien viser Graeber og Wengrow at denne fortellingen rett og slett er feil. Når noen oppsummerer noe så komplekst som menneskehetens par hundre tusen år lange historie med et par setninger, kan man trygt anta at det er snakk om en myte. Man kan derfor også trygt si at The Dawn of Everything forsøker å være en motvekt til dette. Det er nemlig en murstein av en bok, og til tross for det hevder Graeber og Wengrow kun at de viser fram noen få brikker av et veldig stort puslespill. Disse brikkene er likevel nok til at det er tydelig at det ferdigpuslede motivet viser et helt annet bilde enn det Hobbes og Rousseau maler.

Menneskehetens historie er snål og peker i alle retninger

Så hva var det egentlig folk holdt på med alle disse årene? Graeber og Wengrow gjør hvertfall én ting tydelig, og det er at en god del var ganske så snåle greier. Ett eksempel er inuitter som varierte måten de organiserte samfunnet på etter sesong. Om sommeren delte de seg inn i små familiegrupper med et strengt patriarkalsk styresett og drev med jakt og fiske. Om vinteren derimot, samlet disse gruppene seg i store samfunn som bygget på prinsipper om likhet, nestekjærlighet og kollektivt liv. Materielle goder ble delt, og de hadde noe som lignet på swingersfester hvor koner og ektemenn byttet partnere.

Dette er kun ett av mange eksempler de gir på samfunn som hadde jevnlige og dramatiske variasjoner i hvordan de organiserte samfunnet. Men hvorfor er forfatterne så opptatt av det? Jo, dette er eksempler som gjør narrativet om en lineær utvikling fra små primitive og egalitære grupper til store komplekse og hierarkiske samfunn vanskelig å opprettholde. For det første viser de at utviklingen ikke er lineær, og for det andre at størrelsen på et samfunn og i hvilken grad det er organisert hierarkisk ikke er to sider av samme sak.

Et annet tema i boka knyttet til skala og hierarki er byer. Graeber og Wengrow hevder at når det kommer til byer, har det som regel blitt antatt at de har vært organisert etter hierarkiske prinsipper. Når det ikke har blitt funnet tydelige tegn på hierarki, har forskere sluttet at dette kun har betydd nettopp det – ftegnene ikke har blitt funnet enda. Graeber og Wengrow foreslår at hvis man forkaster denne antagelsen om hierarki, kan man få øynene opp for konturene av samfunn som var organisert etter helt andre prinsipper.

Det eksemplet jeg vil trekke fram her er Teotihuacan, som ligger omtrent 45 kilometer nordøst for Mexico by. På sitt meste – i perioden 350–600 etter vår tidsregning – anslås byen å ha hatt en befolkning på rundt 100 000. Arkeologisk forskning viser at dette fram til rundt år 300 evt. var en sivilisasjon som lignet på andre mesoamerikanske sivilisasjoner på samme tid, med et krigeraristokrati, menneskeofringer og store monumenter. Men rundt år 300 evt. ser man både at det sentrale monumentet i byen ble revet, og et omfattende sosialt boligprosjekt begynte å ta form. Dette endte opp med at nær alle byens beboerere bodde i svært komfortable boliger, rike som fattige. Til og med i de mer beskjedne boligene er det funnet spor som tyder på at folk har levd komfortable liv med rike og varierte kosthold. Dette var faktisk en by med en høyere generell levestandard enn det som har vært vanlig i urbane områder av samme skala opp igjennom historien, inkludert i vår egen samtid.

Å kjøre seg fast, men komme seg løs igjen

Det sentrale poenget i The Dawn of Everything er å vise at hvordan menneskeheten utvikler seg ikke er skrevet i stein – at det verken er forutbestemt av instinkter eller verden rundt oss. Her er det viktig å påpeke at forfatterne ikke bryter med en materialistisk verdensforståelse, men heller forsøker å vise at menneskeheten har et mye bredere repertoar i møte med den materielle virkeligheten enn det som hevdes av Hobbes, Rousseau og de resirkulerte versjonene av deres fortellinger. Historien de forteller er en historie der mennesker har hatt et bevisst og aktivt forhold til hvordan samfunnet er organisert, og at samfunn som konsekvens av dette ofte har vært gjenstand for både hyppige og store endringer. De spør derfor hvorfor denne fleksibiliteten er så fraværende i vår samtid. I dagens kapitalistiske virkelighet ser vi enorme forskjeller i velstand globalt, og muligheten til å påvirke dette systemet er for de aller fleste i beste fall helt marginal.

Etter å ha forsøkt å gi svar på dette, stiller de det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kommer vi oss løs igjen? De kommer ikke med noen fasit på dette, men foreslår heller det de mener er en begynnelse, nemlig å forkaste gamle myter om menneskeheten med tvilsomme politiske implikasjoner, og heller ta inn over seg det vitenskapen viser: Mennesker er verken grunnleggende egalitære, hierarkiske eller andre lignende beskrivelser, vi er alle disse samtidig, eller ingen av dem om du vil. Graeber og Wengrow tror at hvis disse mytene dør, og det blir tydelig at dagens kapitalistiske system ikke var en uunngåelig konsekvens av verdens gang, men en av mange ulike veier vi kunne tatt, vil det være mulig å komme seg løs igjen.