En gave til delegatene på LO-kongressen!
Av Tore Linné Eriksen
Ti myter om Israel
Oslo, Solum, 2018, 171 s.
Oversatt av Jarle Petterson og etterord av Jørgen Jensehaugen.
Først en honnør til det lille Solum forlag, som rett som det er oversetter viktige bøker som de store forlagene ikke bryr seg om. Nå er de akkurat ute med Ti myter om Israel, skrevet av den framstående historikeren Ilan Pappe. Her fatter han seg i korthet, og boka egner seg derfor like bra som en første introduksjon som en hendig repetisjon. Utgivelsen kunne ikke være mer aktuell; den går rett inn i debatten etter LO-kongressen oppfordring til økonomisk, kulturell og akademisk boikott. Beskyldningene om «antisemittisme» hagler som vanlig tett, og det er derfor nødvendig å rytte opp i begrepene.
Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist
Foto: Solum
Forfatteren er israelsk statsborger med tysk-jødiske foreldre, og avtjente sin verneplikt under 1973-krigen. Men det har ikke hindret dødstrusler og hets om landssvik. For ti år sida blei han jagd fra sin stilling ved Haifa-universitetet, og er nå professor ved et britisk universitet. Fra hans hånd har det deretter strømmet fagbøker både om israelsk og palestinsk historie, i tillegg til en velrenommert lærebok i Midtøstens historie. Men vi har måttet vente til 2018 før noe er oversatt til norsk.
Pappe gir et presist oppgjør med ti av de vanlige vrangforestillingene som dukker opp i norsk debatt, ikke minst i kommentarfeltene. Palestina er ikke et nærmest folketomt ørkenområde før den sionistiske bevegelsen skjøt fart for hundre år sida. Og masseutdrivinga i 1948 var verken frivillig eller en følge av oppfordringer fra arabiske stater, men rett og slett en massiv etnisk rensning. Dagens Israel er derfor et eksempel på en settlerkolonialisme som vi kjenner det fra Nord-Amerika, Australia eller Sør-Afrika, og motstanden må forstås som kamp for avkolonisering. Mytene om at Israel stadig strekker ut handa for forhandlinger og at landet er et demokrati, står også lagelig til for fall. I hvilket demokrati er det liste over steder eller byer hvor den opprinnelige befolkninga ikke får lov til å bosette seg? Og hvilken fredsvenn bryter systematisk med FN-resolusjoner og folkerettslige avgjørelser som krever at apartheidmuren fjernes, samtidig palestinere sperres inne i okkuperte områder som må regnes som fengsler?
Aller skarpest er Pappé når han avkler Oslo-avtalen, og steg for steg forklarer hvorfor den mest er et verktøy for oppsplitting i kolonier, et middel til å sørge for at det viktigste av alle spørsmål – flyktningenes rett til å vende tilbake – blir liggende i skuffen.
I skrift og tale har Pappe vist at han er helt på linje med flertallet på LO-kongressen. En mer opplysende gave til de tillitsvalgte kan LO-sekretariatet neppe gi, og det er sikkert bare å ta kontakt med forlaget for et rimelig masseopptrykk. Det er det minste man kan vente.
En gave til delegatene på LO-kongressen!