En folkefiende (omtale)

Av Fredrik V. Sand

2013-04

Pål Steigan:
En folkefiende
Aschehoug, 2013

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand