Bokomtaler

«EN BUDBRINGER GJENNOM DEMOKRATIET»?

Avatar photo
Av

Kari Celius

Kari Celius (1959) er ingeniør og jobber i Statnett. Har vært med i redaksjonen siden 2009 og har ansvaret for nyhetsbrev.

Gøran Greider og Åsa Linderborg
Populistiska manifestet
Forlaget Natur & Kultur, 2018, 313 s

Åsa Linderborg, kultursjef i Aftonbladet, og Gøran Greider som er sjefsredaktør i Dala-Demokraten har begge fått utgitt flere bøker og begge er hjemmehørende på venstresiden. De er helt klart representanter for den kultureliten høyrepopulistene har som et av sine hatobjekter. I omslaget på boka kalles Populistiska manifestet for et «forsvar for populismen som politisk strategi».Ved å kalle det et «manifest» innrømmer de flørten med det kommunistiske manifestet, og mener det passer godt fordi de – som forfatterne av det kommunistiske – benytter seg av maktanalyse og konfliktterminologi, og framhever nødvendigheten av at folk organiserer seg og står sammen. De vil spre argumentasjonen om at en annen verden er mulig, nå som da. I boka framsettes det 151 teser. Disse er ikke i henhold til noen rekkefølge eller innbyrdes rangering. Noen teser er framsatte påstander som ikke kommenteres, mens andre blir grundig drøftet. Det gjør at boka kan virke tematisk springende, og at den framstår som en samling litt uferdige debattinnlegg.

Kari Celius er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Forlaget Natur & Kultur

Gjennomgangen av tesene analyserer populisme både som politisk strategi og «fenomen i tiden». Her er det mange gode poenger, illustrert med gode eksempler. Etter min mening er dette noe av det mer forklarende og oppklarende jeg har lest på dette tema.

Her er noen utvalgte poenger:

  • Høyrepopulismens framgang må forstås som en protest mot 30 år med markedsliberalisme, der avregulering, privatisering og innstrammingspolitikk har bygget ned båndene mellom folk og senket deres forventninger til framtida.
  • Høyrepopulistene tør å love noe, mens etablerte partier med sine bånd til den globale markedsliberalismen sier at det ikke fins andre alternativer enn det vi har i dag, dermed ikke kan love noe i det hele tatt. Inkludert her er de svenske sosialdemokratene som har utelatt klasse og konflikt fra poltikk og agitasjon.
  • Det er arbeiderklassen som er blitt den tapende part gjennom disse 30 årene. De har mistet faste trygge jobber og velferd gjennom globaliseringa, men de blir også forsøkt fratatt klassebevisstheten når klasse er forsvunnet fra den politiske agitasjonen.
  • Venstresiden er på ingen måte vernet i denne boka. De får sitt for moralisme og mangelen på folkelighet, for klasseforakt. Det er viktig å forstå dette som et grunnlag for at deler av arbeiderklassen slutter opp om høyrepopulistiske partier, heller enn moralisere over det.
  • Venstresiden må tørre å ta diskusjonen om hvor stor innvandring et land kan ha, og den må ta på alvor de spørsmålene som høyrepopulistene stiller. De må besvares med argumenter og alternativ politikk, ikke avfeies. De må fortelle hvem som er den virkelige eliten, de som eier og forvalter kapital.

Når jeg leser det som skrives om flyktning- og innvandringspolitikken så tenker jeg at det er forskjell på norske og «svenske tilstander»: Sverige har vært åpne for å ta imot flere flykninger og asylanter, også før 2015. Det henger sammen med at de har hatt et borgerskap som har ønsket seg innvandring. I Norge har vi hatt en mer restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk i utgangspunktet. Sosial dumping og arbeidsinnvandring behandles ikke i denne boka, kun innvandring/flyktningpolitikk. Det kan bety at det ikke har vært en del av den politiske debatten på samme måten som den er i Norge. En tilsvarende analyse av situasjonen i Norge ville vært annerledes.Behovet forfatterne ser for venstrepopulisme gjøres rede for i etterordet. Venstrepopulismen disse holder fram er snarere representert ved Jeremy Corbyn og Bernie Sanders enn Podemos og de søreuropeiske/søramerikanske folkelige bevegelsene.

I etterordet uttrykkes populismen som «en budbringer gjennom demokratiet». Det høres litt luftig ut, men det betyr noe slikt som at den er et slags termometer som viser tilstanden til et samfunn eller en tidsepoke. Det gjelder enten populismen framtrer som dypt usympatisk og nasjonalt innsnevret, eller som systemkritisk og utopisk.