Morten Falck er journalist og medlem i AKP
Stefan Lindgren (1949 -):
Lenin, Stockholm: Fischer 1999, ISBN 91-7054-875-7
Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.
Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.
Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.
Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.
77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?
Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.
I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:
«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»
Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.
Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.
Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.
Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.
Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.
Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!
Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?