Emmeline Pankhurst – en livslang kamp for kvinnelig stemmerett
Av Tonje Lysfjord Sommerli
Emmeline Pankhurst var en av verdens fremste pionerer i kampen for kvinnelig stemmerett – en kamp som krevde hele hennes liv.
Emmeline Pankhurst (15. juli 1858–14. juni 1928), født Goulden, var eldste datter av ekteparet Sophia Jane Craine og Robert Goulden. Begge foreldrene var politiske aktive på venstresiden, blant annet i kampen mot slaveriet i de amerikanske Sørstatene. Som 14-åring deltok Emmeline på et offentlig møte om kvinners stemmerett, og uttalte senere i sin selvbiografi at møtet var avgjørende for hennes liv som suffragette, eller forkjemper for kvinnelig stemmerett: «I left the meeting a conscious and confirmed suffragist».
Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist.
Emmeline fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris, en høyskole ledet av Marchef Girard. Girard var en foregangskvinne i arbeidet for jenters utdannelse, og sørget for at jentene ved skolen fikk utdannelse innen realfag og regnskapsføring, i tillegg til mer tradisjonelle fag for jenter. Som 20-åring giftet Emmeline seg med Dr Richard Pankhurst, en liberal advokat og forkjemper for utdanningsreformer, ytringsfrihet og kvinnelig stemmerett. Emmeline og Richard fikk totalt fem barn, hvorav døtrene Christabel, Sylvia og Adela i voksen alder deltok aktivt i kampen for kvinnelig stemmerett. Paret var enige om at Emmeline ikke utelukkende skulle være husmor, og hyret derfor inn tjenere til å hjelpe med barna for at Emmeline kunne fortsette sitt politiske arbeid.
Richard døde i 1898, men Emmeline og døtrene fortsatte det politiske arbeidet for kvinnelig stemmerett. Emmeline grunnla Women´s Social and Political Union (WSPU) i 1903 sammen med døtrene Christabel og Sylvia, og foreningens slagord var «handling, ikke ord!» Siden diplomati ikke førte frem, slo foreningen inn på en mer militant linje: Medlemmene kuttet telefonledninger, knuste vinduer og gravde opp golfbaner for å få oppmerksomhet. Emmelines eldste datter Christabel Pankhurst var en frontfigur under mange av aksjonene, og ble blant annet arrestert da hun sammen med Annie Kenney tok over et møte i det Liberale Partiet ved å avbryte talerne og kreve kvinnelig stemmerett. I stedet for å betale boten de ble pålagt for ordensforstyrrelse, valgte de å gå i fengsel. De andre døtrene, Adela og Sylvia, ble arrestert under en aksjon ett år senere. Emmeline ble selv arrestert flere ganger, første gang i 1908 da hun forsøkte å komme seg inn i Parlamentet med makt for å overrekke et protestbrev til statsminister Asquith.
Suffragettene ble ofte forsøkt latterliggjort i avisene og fremstilt som frigide, humørløse kjerringer med knute i nakken og maskuline klær, eventuelt som rabiate mannehatere som forsøkte å tvinge menn over i en kvinnerolle, både i hjemmet og ute i offentligheten. Mange var dessuten sjokkerte over å se kvinner utføre militante aksjoner og protester, da dette stred sterkt mot tidens kvinneideal. Selveste dronning Victoria hadde allerede i 1870 uttalt sin bekymring for at kampen for likestilling ville få kvinner til å glemme alle sine feminine følelser og egenskaper; de ville rett og slett «avkjønne seg» hvis de skulle bli mannens like.
Selv om Victoria var en av verdens mektigste kvinner, så hun på kvinnelige statsledere som unntaket, ikke som et forbilde for andre kvinner. Hun holdt strengt på at kvinnens plass var i hjemmet, mens den offentlige sfære var forbeholdt mannen For å motvirke den stereotypien mange aviser fremstilte, valgte derfor mange suffragetter å kle seg svært elegant og feminint, særlig under demonstrasjoner og offentlige møter.
I 1910 utformet WSPU en såkalt «Conciliation Bill» hvor de gikk inn for stemmerett for kvinner som eide egne eiendommer, i håp om å få gjennomslag for begrenset kvinnelig stemmerett. Da parlamentet avslo forslaget, tok Emmeline affære. 18. november 1910 ledet hun 300 kvinner i en protestmarsj til Parliament Square. Kvinnene ble møtt med en voldsom politistyrke, utkommandert av daværende innenriksminister Winston Churchill. Politiet tok i bruk voldelige midler for å stoppe kvinnene, og flere demonstranter opplevde å bli slått og dratt i brystene. Totalt 4 menn og 115 kvinner ble arrestert. Selv om Emmeline kom seg inn i parlamentsbygningen, nektet statsministeren å treffe henne, og måtte forlate bygningen med uforrettet sak. Hendelsen ble kjent som The Black Friday.
Fra 1912 slo suffragettene inn på en mer militant linje under ledelse av Emmelines eldste datter, Christobel Pankhurst. Christobel hadde flere ganger blitt arrestert for ordensforstyrrelse, og i 1913 måtte hun flykte til Frankrike for å unngå arrest. Hun vendte hjem til England i 1914 for å støtte opp under forberedelsene til krigen mot Tyskland, som nå var under oppseiling. Sammen med sin mor jobbet hun for at også kvinner skulle ta aktiv del i den nasjonale dugnaden for å få landet gjennom den krevende tiden som ventet. I forbindelse med utbruddet av første verdenskrig ble alle fengslede medlemmer av WSPU løslatt for å dekke opp behovet for arbeidskraft som hadde oppstått da mennene ble sendt til fronten. Emmeline bestemte også at WSPU skulle innstille alle militante aktiviteter så lenge krigen varte. I løpet av krigsårene reiste hun rundt i England og oppfordret kvinner til å ta over tradisjonelt mannsarbeid. Hun grunnla også et barnehjem på Campden Hill for såkalte «krigsbarn», barn født av enslige mødre og frontkjempere, og adopterte selv fire hittebarn. Hun besøkte også USA og Canada to ganger, både for å samle støtte til krigen mot Tyskland og for å besøke og oppmuntre de amerikanske forkjemperne for kvinnelig stemmerett.
Etter fredsslutningen i 1918 ble Representation of the People Act vedtatt, som blant annet fjernet kravet om egen eiendom som stemmerettskriterium for menn over 21 år. En begrenset stemmerett for kvinner ble innført: De måtte være over 30 år og eie eiendom eller land verdt over 5 pund, eventuelt være gift med en eiendoms- eller landeier som hadde verdier som oversteg dette beløp. Begrunnelsen for denne forskjellen var at mange menn i alderen 20 til 30 år var omkommet i første verdenskrig, slik at landet hadde et betydelig kvinneoverskudd. Myndighetene fryktet derfor at kvinnelige velgere skulle utgjøre majoriteten av de stemmeberettigede dersom det ikke ble tatt visse forbehold.
Selv om mange suffragetter feiret denne begrensede stemmeretten for kvinner, oppsto nye utfordringer for suffragettene: Skulle foreningene for kvinnelig stemmerett kjempe sammen med organisasjoner som slåss for utvidelse av mannlig stemmerett, eller skulle de forbli separate? Mange sosialister og sosialdemokrater støttet en sammenslåing for lettere å jobbe mot lik stemmerett for begge kjønn, men både Emmeline og Christabel mente at kampen for økt kvinnelig stemmerett best kunne kjempes ved at WSPU forble en ren kvinneorganisasjon. Grunnen, mente de, var at mennenes politiske tradisjoner og «politiske maskineri» var mangelfulle og ikke var verktøyer som passet seg for utkjemping av likestillingskampen.
I årene som fulgte, kjempet Emmeline for en mer likestilt ekteskapslov, lik lønn for likt arbeid og for at kvinner og menn skulle ha samme muligheter på arbeidsmarkedet. Da en ny lov tillot kvinner å stille til valg for The House of Commons, ønsket mange suffragetter at Emmeline skulle stille sitt kandidatur. Emmeline mente imidlertid selv at datteren Christabel var en mer egnet kandidat, og var en svært aktiv pådriver i datterens valgkamp. Christabel tapte valget med en svært liten margin, til Emmelines store skuffelse.
I 1926 ble Emmeline medlem av det Konservative Partiet, til manges overraskelse. Selv sa hun at erfaringene hun hadde gjort i løpet av krigsårene og besøkene i Nord-Amerika hadde forandret henne, men flere historikere mener at overgangen til det Konservative Partiet var rent pragmatisk: I tillegg til å kjempe for kvinners rettigheter, var hun bekymret for kommunismens fremvekst. Etter krigen hadde de konservative hatt stor politisk fremgang, og Emmeline kan ha valgt å satse på seierherrene for å sikre oppmerksomhet for sin store kampsak. Mange års kamp for kvinnelig stemmerett, kombinert med reiser i Storbritannia og Nord-Amerika, samt opphold i arrest med påfølgende sultestreik og tvangsforing hadde imidlertid slitt hardt på helsen hennes, og hun var ingen ungdom lengre. En familieskandale knyttet til datteren Sylvia tok også hardt på, og hun ble innlagt på et pleiehjem i Hampstead, hvor hun tilbrakte de to påfølgende årene. Den 14. juni 1928 sovnet hun inn, 69 år gammel. Kun tre uker senere, 2. juli 1928, ble The Representation of the People (Equal Franchise) Act vedtatt, som gav kvinner over 21 år stemmerett på samme vilkår som menn. En lang kamp var over. Med sitt engasjement og pågangsmot ble veien banet for flere kvinnerettsforkjempere, og viste at mye kan vinnes dersom bare noen tør å gå først.
Noter
1 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography. London: Routledge, 2002. S. 22-23.
2 Parets første sønn døde i 1888, 4 år gammel. Sønn nr 2 ble født 1889.
3 https://www.goodreads.com/author/quotes/6429427.Queen_Victoria
4 https://hansard.parliament.uk/Commons/1918-11-06/debates/51d0ee8e-f273-4e54-a0ac-072c74085c52/
Clause1%E2%80%94(CapacityOfWomenToBeMembersOfParliament)
5 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography 302