Ei historie fra 70-tallet
Av Kurt Ben Nilsen
Dette er ei hverdagshistorie, en fortelling fra en høyst vanlig dag, en av mange på skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted. Skipsverftsindustrien i Vestfold sysselsatte flere tusen mennesker på 70-tallet. Erik Ness var en av dem som jobba der og fikk praktisk opplæring i kunsten å forvandle en haug stålplater om til et skip som kunne seile rundt på verdenshavene.
Av Kurt Ben Nilsen,
kommer fra fiskeværet Gamvik i Finnmark, men bor i Larvik. Jobbet i fire år på Kaldnes Mek. i Tønsberg.
Røde fane nr 2/1986. Erik Ness har skrevet saken "Kaldnes på slakterbenken"
Nå er denne industrien for lengst borte, og de fleste som engang behersket denne kunsten, har gått over i helt andre yrker. At verftene ble lagt ned er beklagelig, men kanskje det mest beklagelige er at mange dermed ble fratatt muligheten til å lære seg å skape noe med sine hender. Dette er et tap som vanskelig lar seg erstatte av et tastatur, for ved hjelp av håndens arbeid skaper mennesket både sin tilværelse og seg selv.
Skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted var på 70-tallet en av de aller største arbeidsplassene i Vestfold. Her jobbet godt over tusen personer, mer enn nitti prosent av dem menn. Men det var også andre store verft i Vestfold i denne verftsindustriens «gullalder». Både Horten verft og Framnes Mekaniske Værksted i Sandefjord av anselig størrelse, omtrent like store som Kaldnes. Til sammen sysselsatte de flere tusentalls arbeidere. Verftenes store behov for arbeidskraft gjorde at skarer av ungdom fikk seg jobb. Mange, kanskje de fleste, av dem som fikk seg jobb der var ufaglærte. Dette var tida da det ennå ble bygd skip i stor skala i Norge, og tida før import av billig arbeidskraft fra Øst-Europa ble vanlig. Jeg begynte å jobbe på Kaldnes høsten 1971 rett etter å ha dimittert fra militæret. Ansettelsesprosedyren den gang var i motsetning til i dag herlig enkel. Den besto i at jeg på arbeidskontoret i Tønsberg en fredag formiddag fikk den greie beskjeden: «Dem trenger folk på Kaldnes, du får gå dit.»
Særlig vanskeligere ble det heller ikke på personalkontoret da jeg møtte fram der. Fyren bak skrivebordet, personalsjefen, Thorvaldsen tror jeg han het, kikket knapt opp fra haugen av papirer han hadde foran seg, før han sa: «Vi trenger folk på rørleggerverkstedet, kan du komme på mandag?» På rørleggerverkstedet jobbet det cirka 70 mann, og på mandagen møtte jeg opp som avtalt. To år etter gikk også Erik inn porten på Kaldnes. Han begynte riktignok ikke på rørleggerverkstedet, men på plateverkstedet. Vi tilhørte begge kategoriene hjelpearbeidere. Dette var folk, de fleste ungdommer, som skulle bistå fagarbeiderne på verftet. På denne måten lærte man seg gjennom praktisk arbeid kunsten å beherske faget som man jobbet innenfor. Jeg visste knapt hva ei rørtang var før jeg begynte, og Erik hadde vel neppe sett en X21 skjærebrenner før han fikk en i handa på Kaldnes. Men veien ble til mens man gikk, og etter hvert ble man dreven i det man holdt på med. Måten å lære faget foregikk vanligvis ved å jobbe tett sammen, dag etter dag med en som hadde fagbrevet, og målet var at man selv skulle ta fagprøven, som krevde både et praktisk svennestykke og en bestått teoriprøve, før man avanserte fra hjelper til fagarbeider. Dette tok vanligvis rundt tre år. Som fagarbeider hadde man i det minste bedre lønn, men også større ansvar, og dermed mer stress. Båtene skulle jo stå ferdig innen fastsatt tid. Dette passet ikke for alle, av høyst ulike årsaker. Derfor valgte noen og ikke ta fagprøven, men fortsatte med å være hjelpearbeidere helt til de gikk av med pensjon. Årsakene til valget kunne være mange, men ble respektert. Det fine med ordningen var at den var såpass romslig at folk som hadde diverse å slite med, allikevel hadde en jobb å gå til. Kaldnes var en broket ansamling av folk med høyst ulik bakgrunn og erfaring.
Jeg ble kjent med Erik rett før tida på Kaldnes. Det var i miljøet som oppsto rundt Oktober bokhandel som holdt til i en sliten kjeller oppe i gamlebyen i Tønsberg. Dette var sekstiåttergenerasjonens tid. Tida rett etter opprøret i Frankrike. EEC og Vietnamkrigens tid. Men også tida for ML-bevegelsen, som skjøt fart etter at ungdomsfløyen i Sosialistisk Folkeparti brøyt ut og SUF ble dannet. På Oktober holdt «raddisene» med ulik tilknytning til ML-miljøet hus. Herfra ble det organisert alt fra 1. mai tog til leserbrev i Tønsbergs Blad, og stensilmaskinen som produserte løpesedler var flittig i bruk. Erik var en av de mest sentrale skikkelsene i dette miljøet, og han var en dyktig organisator. Selv var jeg på denne tida innom mer som en «hangaround» enn som medlem av noe parti eller organisasjon. Jeg husker at jeg deltok i et par studiesirkler, der Erik også der hadde en finger med i spillet, men noe særlig aktivitet utover dette viste jeg ikke. Jeg var heller ikke, i motsetning til Erik, blant de som pleide å stå utenfor Kaldnes-porten og selge Klassekampen.
Etter at Erik hadde fått seg jobb og kommet innenfor denne porten, måtte han i likhet med alle oss andre iføre seg den blå kjeledressen. Det var bare funksjonærene som skilte seg ut fordi de gikk med frakk, og så var det formennene da som gikk i sine grønne dresser. Men Erik var allikevel annerledes på en litt annen måte. Ikke bare på grunn av Klassekampen-salget og de politiske meninger som han ofte ga uttrykk for i leserbrev i Tønsbergs Blad. Erik skilte seg ut fordi han var utdannet lærer. Han hadde «skolane» som folk sa. Mange var klar over det, og ryktet løp foran mannen. Dette kunne på 70-tallet, i ei tid da Arbeiderpartiets ideologi nærmest var enerådende på industriarbeidsplassene, til tross for nederlaget under EF kampen, gi seg til dels bisarre utslag.
I matpausen som varte en halvtime midt på dagen gikk hele verftet til ro. Lunsj var et ukjent ord den gang. Men uansett navnet så var dette tida for fullstendig stillstand. Et fåtall gikk til kantina, de aller fleste spiste matpakka der på avdelinga hvor de jobba. Sånn var skikken også på rørleggerverkstedet hos meg. Gamlekara, dvs de over 50, heiv gjerne innpå brødskivene i full fart, for så å legge seg opp på arbeidsbenkene og sovne som om lyset hadde blåst ut av dem, og Gud hjelpe den som laget noe bråk eller snakket høylytt da.
Vi som var litt yngre, pleide å samle oss borte i en krok for oss selv, der vi satt og nærmest hvisket for ikke å forstyrre de sovende. Var været fint hadde vi en plass oppe på verkstedstaket. Der kunne vi utfolde oss mer uhemmet. Erik pleide ofte å komme bort til oss i denne pausen. En av dagene da Erik hadde vært innom, sto han og jeg og vekslet noen ord ved verkstedsdøra like før matpausen var over. Erik var på vei tilbake til platehallen og rundt omkring oss på rørleggerverkstedet hadde gubbene sånn smått begynt å våkne etter dvalen. Noen satt fortsatt på benkene og gnei søvnen ut av øya, mens andre alt var i gang med å gjøre seg klare til å gå ned til båten for å fortsette der de slapp før pausen.
Odd og Bassen, fagarbeideren som jeg var hjelper for, sto ved benken vår og samlet sammen noen rørdeler som vi skulle ha med oss. Odd dreiv på med å hampe gjengene på et to-toms galvrør som han hadde satt fast i skrustikka. Ikke før hadde Erik gått ut av døra, så snur Odd seg mot meg og sier: «Var det ikke han derre kommunisten han derre Erik Ness som var her? Du kjenner han du Finnmark, gjør du ikke?» Odd gliser mot døra til rørleggerverkstedet som Erik har lukket bak seg. Gjennom vinduet ser jeg at han strener over plassen på vei mot platehallen. «Skjønner ikke hva den karen har her på Kaldnes å gjøre. Er ikke han lærer egentlig?» Odd venter tydeligvis på å få et svar fra meg. Men før jeg rekker å åpne munnen hører jeg Bassen si «Han derre Erik Ness har vel kommet hit for å lage revolusjon, har dere ikke lest hvor mye rart han pleier å skrive i avisa?» Nå hadde flere våkna til liv og omkring oss, og det hadde samla seg ei lita klynge med folk. «Får sånne som han der Ness noe å si så er det ikke lenger før Bresjnev styrer her i landet.» Det er Arne, en kar ti år eldre enn meg som blander seg inn. Åge, en av de andre som har slutta seg til klynga kommer også med en kommentar. «Nei, nei Arne. Bresjnev er ikke mannen til sånne som han Ness. Han og de gutta der, de er SUF´ære, dem tror bare på Mao dem.» Skredderen, han bare går under det navnet, har karet seg ned fra benken og sluttet seg til gjengen. Også han vil tydeligvis hive seg innpå med noen fyndige ord: «SUF-ærane, er ikke det dem som flyr rundt i lange frakker og røyker hasj, hæ?» hører jeg ham si. Odd begynner å le. «Det derre har du ikke greie på Skredder. Du får holde nesa di nedi Travtips. Det er bare hest som gjelder for deg vet du.» Trygve, den mest trofaste AP-mannen av alle, og med øye for karriere innenfor partiet, har også kommet til og sier morskt: «Har dere ikke fått med dere at marxist-leninistane, dem som dere kaller SUFere, har starta nytt parti, AKP (ml), Arbeidernes Kommunistparti kaller de seg. Erik Ness er en av dem. – For noe tull det de holder på med, men de har bestemt seg for å infiltrere rundt omkring på arbeidsplassane.»
Litt bak i klynga står Per Åge, og han pleier som regel å ha noe på lur, så jeg bare venter på det som må komme. Og gjennom skyen fra rødmixsneipen han har i munnviken hører jeg. «Ja da får du kjøre fram reinsdyra dine du Finnmark. Ka du tru! Og så fyller du pulken med alle de derre SUF-ærane, maoistane og AKP-ærane, heller hva erre de nå kaller seg, og så drar dere inn på Stortinget og lager revolusjon! – Og du Trygve kan jo henge deg bakpå etter et tau!»
Hele gjengen bryter ut i latter som stopper brått da Bassen som har øynene festet på kontorbygget rett overfor plassen roper advarende ut. «Nei, gutter nå må vi komme oss i arbe. Formann Daffinsen er på vei hit, og i dag har vi vel strekt pausen vel langt.» – Som ved et trylleslag har klynga løst seg opp og blitt erstattet av et lite opptog av blåkledde, møkkede kjeldressmenn som haster mot utgangsdøra nederst i verkstedet, akkompagnert av den skranglete klangen fra rør og rørdelene de bærer med seg. Bak meg hører jeg Bassen brumme for seg selv. «Det ække noen som arber her på Kaldnes. Her gjør vi ikke annet enn å sjaue og bære og gnur. Gnur! – Det er det vi gjør!»
Ute av verkstedet, på veien ned mot utstyrskaia der den blåmalte Mærsk båten som vi holder på å gjøre ferdig ligger, ser jeg gnistføyka fra skjærebrennere og slipeskiver lyse opp beddinga til høyre, der er man i full gang med neste nybygg. Det er nok platefolka, gjengen Erik hører til, som driver på der borte. – Ja, ja, tenker jeg, la dem nå bare holde på med sitt. Vi har i det minste tatt oss tid til å diskutere politisk ideologi, og det var jo viktig på 70 tallet!
For all rettferdighets skyld må jeg få legge til at det tok ikke lange tida før Erik var tatt inn i varmen på Kaldnes. Han ble neppe sett på som en infiltratør, men vant tillit blant sine arbeidskamerater, og etter hvert plass i klubbstyret. I den siste tiden, før både Kaldnes og resten av verftsindustrien i Vestfold ble lagt ned, var Erik nestformann i klubben.
Flere årtider har passert og Erik har for lengst lagt hjelmen og sveisebrillene på hylla. Men de politiske brillene han tok på seg den gang er fortsatt i daglig bruk. I løpet av årene har det vel ikke vært til å unngå at behovet for å justere litt på linsene har vært nødvendig. Derfor har Erik beholdt evnen til å se verden med et klart og skarpt blikk. Ikke verst for en som nå runder 70 år. Turen med reinsdyr og pulk har han fortsatt til gode, og han burde vel fått den ved denne anledning. Men jeg får nøye meg med å gratulere en høyst oppegående jubilant med ei historie fra 70 tallet. Reinsdyrturen får komme ved neste jubileum.