Ukategorisert
av Raymond Williams
I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ statvokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for enidentifisering av vår posisjon, og det betød også ålegge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial ogkulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer ennganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i detkapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkteå definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktigedeler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hansframheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klassesdominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer nårdet blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om denalltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, oguunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Dennemetning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra ensvært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadierav livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik atdet som folk ender med å tenke og føle i stor grad er enreproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noenhenseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være iopposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismenstradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripestatsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med detsautoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører entenuakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av devirkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til åfinne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonellerekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksompå dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på»bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet»eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene».Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.
Jegkom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap omhegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelseri et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fraiakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag pålag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss.Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våreegne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men åtilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hosvåre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig,synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.
Derforkom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg sværtforskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme,deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, safolk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slagsmerkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni,og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den typesamfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter sisteverdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmenog enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, somhadde vært mitt umiddelbare arvegods.
Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.