Du er marxist, er du ikke?
Av Raymond Williams
Artikkelen er henta fra boka Resources of Hope (Verso, London 1989) og er oversatt av Magnar Mikkelsen
I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ stat vokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for en identifisering av vår posisjon, og det betød også å legge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial og kulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer enn ganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i det kapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkte å definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktige deler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hans framheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klasses dominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer når det blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om den alltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, og uunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Denne metning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra en svært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadier av livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik at det som folk ender med å tenke og føle i stor grad er en reproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noen henseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være i opposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismens tradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripe statsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med dets autoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører enten uakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av de virkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til å finne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonelle rekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksom på dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på «bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet» eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene». Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.
Jeg kom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap om hegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelser i et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fra iakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag på lag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss. Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våre egne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men å tilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hos våre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig, synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.
Derfor kom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg svært forskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme, deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, sa folk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slags merkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni, og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den type samfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter siste verdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmen og enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, som hadde vært mitt umiddelbare arvegods.
Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.