«Direkte demokrati som alternativ»
Av Mathias Bismo
Murray Bookchin:
Direkte demokrati som alternativ: politiske essays 1983-2000
oversatt og redigert av Eirik Eiglad, Larvik: Ariadne forlag 2001
176 sider, ISBN 82-90477-42-2
Mathias Bismo er distriktsstyremedlem i Hordaland AKP og med i redaksjonen i Røde Fane
Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.
Klasser og økologi
Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.
Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.
Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.
En objektiv etikk
Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?
Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.
Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.
Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.
En moralsk elite
Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.
Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).
Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.
Følger for politisk virksomhet
For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.
For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.
At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.
Fotnoter:
1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.
2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.
Om seg selv
av Sveinung Legard, Direkte Demokrati
Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.