Ukategorisert
av Mathias Bismo
Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.
Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.
I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.
«Det nye barbariet»
Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.
Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.
Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)
Den nye venstresida
Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.
Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.
I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.
Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»
«Det tredje venstre» konkretisert
Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.
Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).
Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.
Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.
Gale premisser
En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.
Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.
Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.
Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.
Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.
Noter
- 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
- 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
- 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
- 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]