Det politiske utsagn

Av Ronny Kjeldsberg

2017-03

Politiske utsagn er ofte en blanding av deskriptive og normative. Det krever en forståelse av hvilke sider eller elementer i utsagnet som er hva for den som ønsker å forstå det. Hvis man mislykkes med det, kan man både narre seg selv, og man kan bidra til en utvikling i motsatt retning av det man ønsker seg. Typiske eksempler på dette er nåtidens debatter om klasse, feminisme, rasisme etc.

Ronny Kjelsberg
Høgskolelektor ved Avdeling for teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og medlem av Rødt.
Foto: Magnus Fröderberg

Både i naturvitenskapen, men i aller høyeste grad i samfunnsvitenskapen (jfr. positivismedebatten), er det erkjent at observatøren påvirker eksperimentet. I naturvitenskapen kan man f.eks. ikke observere en partikkel uten å bombardere den med et foton, noe som vil dramatisk endre dens bevegelse. I samfunnsvitenskapen vil en erkjennelse av ulike samfunnsmekanismer kunne endre selve samfunnet, da denne kunnskapen vil kunne spres til menneskene i samfunnet og dermed endre måten disse forholder seg til hverandre på – en samfunnsparallell til det som i psykologien kalles metakognisjon om du vil. Det politiske utsagn har det til felles med det samfunnsvitenskapelige at det kan endre samfunnet, men det skiller seg fra det samfunnsvitenskapelige (i hvert fall i en del tilfeller1) gjennom at det har som sitt eksplisitte mål å endre samfunnet. Utsagnet er gjerne deskriptivt (det gir en forsøksvis objektiv beskrivelse av hvordan virkeligheten er), men det er bare på overflaten. Under denne overflaten av «sånn er det», ligger det en normativ ambisjon (om hvordan samfunnet bør være) – aksepten av denne virkelighetsforståelsen vil nemlig ofte få helt bestemte politiske konsekvenser som gjerne da passer med agendaen til den som kommer med uttalelsen.

Når Thomas Mann f.eks. etter utbruddet av 1. verdenskrig trakk veksler på en dikotomi mellom «kultur» og «sivilisasjon» som hadde sitt utspring hos Kant, Rousseau og Nietzsche, var det en politisk handling. På overflaten var det deskriptivt – et forsøk på å beskrive et viktig skille i europeisk tenking. Den tyske «kulturen» er noe dypere og mer basalt enn den engelske og franske «sivilisasjonen» som er dannet, mild og overflatisk.2

Det åpenbare formålet med teksten var likevel å samle støtte til Tysklands involvering i første verdenskrig. Den var et forsøk på å skape en slags selvoppfyllende teori. Dersom man klarer å oppnå støtte for dette dikotomiske verdensbildet, vil det feste seg i folks pannebrask, folk vil identifisere seg med det og dermed – mer eller mindre – vil det bli til virkelighet. Gjerne ganske så tragisk virkelighet for de som sluttet seg til krigen med bakgrunn i slike ideer, riktignok.

Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolk­ningen faktisk kan være de som bestemmer samfunns­utviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre.

Dette er naturligvis en gammel øvelse. Det er vanskelig å ikke tenke på Karl Marx i denne sammenhengen. Marx er av enkelte historikere blitt beskrevet som en teknologisk determinist (f.eks. på grunn av utsagn som «håndmøllen gir det føydalherren, dampmøllen den industrielle kapitalisten» etc3.). I den forbindelse, gitt hans egen erklæring om at man i motsetning til tidligere tiders filosofer ikke bare måtte beskrive verden, men forandre den4, er det litt rart at ikke fler har vurdert hvorvidt det kunne ligge en smule normativitet i Marx’ kommentarer om hvordan arbeiderklassen ville ta makta, og ikke bare rent kjølig analyse. En viktig forutsetning for at arbeiderklassen skulle lykkes, var jo selvsagt at de var bevisste både sin situasjon og muligheten til å unnslippe den.
Dermed blir også Marx’ klasseanalyse ikke rent deskriptiv. Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolkningen faktisk kan være de som bestemmer samfunnsutviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre. For Marx var dermed det å fremme konfliktlinjer som går langs klassegrenser, viktig. Arbeiderklasse mot borgerskap var den primære motsetningen i samfunnet deskriptivt, men den måtte også være det – normativt – om Marx’ frigjøringsprosjekt skulle kunne bli noe av. Av samme grunner advarte han mot tendenser til rasisme i arbeiderklassen, siden den splittet arbeiderklassen langs andre konfliktlinjer enn klasse, og ødela for utviklingen av en klassebevissthet.5

På lignende måter må vi se andre typer av politiske virkelighetsbeskrivelser. Samuel P. Huntingtons tese om «The clash of civilizations»6 har blitt brukt aktivt av aktører som ønsker nettopp å promotere «sivilisasjonsmotsetninger» som de viktigste skillelinjene i dagens politikk for å fremme sin agenda. George W. Bush’ administrasjon med nykonservative «hauker» fant støtte i den, men det samme gjorde selvsagt også ytterliggående jihadister. Det var vel bare sammenlignet med sistnevnte at noen kunne framstille Bush & Co som «good guys». Det store flertall av verdens befolkning unnlot heldigvis å gå inn i Bush’ dikotomi om at «enten er du med oss, eller så er du med terroristene».7

Den enda mer ytterliggående høyresiden som kom tett på makta med Donald Trump, den såkalte «alt right», forsøker på lignende måte å fremme sin virkelighetsforståelse. Konfliktlinjen «globalister mot nasjonalister» skal erstatte klasseperspektivet.8 Dette er ikke noe nytt fra fascistoide og fascistiske bevegelser, selv om dagens retorikk selvsagt er tilpasset dagens virkelighet. 30-tallets fascister sa det rett ut: «Nordmenn! Følg oss i kampen og la oss i første omgang kaste av oss det marxistisk-liberalistiske jødetull om klasser. Det er bare to klasser i dette land: nordmenn og jøder!»9
Diskusjonen og problematikken med å skille mellom deskriptive og normative utsagn kommer også klart til syne i diskusjonen om utsagn som «[islamistisk] terror har ingenting med Islam å gjøre». Selv om dette er et mer åpenbart normativt utsagn og som sådan bør støttes av alle som ikke er jihadistiske terrorister, er det blitt møtt av kritikk på et deskriptivt grunnlag (åpenbart har islamistisk terror «noe» med Islam å gjøre selv om det er en ytterliggående tolkning av religionen som har minimal støtte blant verdens muslimer). Om man forstår at det er et normativt utsagn, er utsagnet derimot helt korrekt.

For alle som er politisk aktive, skaper det litt uryddige forholdet mellom normative og deskriptive utsagn i politikken noen problemer. Det skaper noen retoriske feller du kan gå i, dersom du ikke er flink nok til å skille snørr og bart.

Ikke begynn å tro på din egen bullshit

De fleste som er politisk aktive, vil til tider fremme noen helt bestemte verdensbilder som del av sin propaganda (ordet brukt i nøytral forstand). Man bør selvsagt ikke bedrive løgn og bevisst skjeve framstillinger (selv om det nok også skjer alt for ofte fra politikere), men det ligger i politikkens natur at politiske aktører vil presentere en bestemt side eller et delbilde som man kanskje mener er underrepresentert, så må det bli en oppgave for den politiske debatten å få fram det helhetlige bildet.
La deg derimot ikke innbille at det bildet du presenterer, er det hele og fulle og helt riktige. Selv om klassemotsetninger er en fundamental motsetning i samfunnet, og man kan finne mye forskning som støtter under at det er den viktigste – at sosiale ulikheter er en sentral årsaksforklaring i mange av de viktigste samfunnsproblemene våre, samt at å redusere dem er essensielt dersom vi skal løse miljøproblemene våre uten å samtidig skape økt fattigdom og nød.10

Vi må likevel ikke glemme at det samtidig finnes andre motsetninger i samfunnet og mennesker som har ulike perspektiver på det og erfaringer med det som kan ha både med kjønn, kulturell bakgrunn, alder, legning og andre ting å gjøre. Ikke bare må vi erkjenne dem, vi må også aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av dem som sexisme og rasisme for å kunne mobilisere det store flertallet av befolkningen bak et radikalt prosjekt. Bare slik kan vi motstå splitt og hersk-teknikkene Marx advarte mot på områder som f.eks. etnisitet og kjønn.

Et godt eksempel på dette er hvordan enkelte på venstresiden er veldig opptatt av å avvise at både innvandringsmotstand og ren rasisme lå som et tykt bakteppe bak Brexit-avstemningen i Storbritannia. Dette henger tett sammen med at lavinntektsgrupper i større grad stemte for Brexit enn mot (det omvendte av Trump, noe som gjør all likestillingen av disse to fenomenene i klasseanalyser ganske komiske). Siden arbeiderklassen er for noe, har man et sterkt ønske om at det primært skal ligge et klasseperspektiv bak, noe positivt som norsk venstreside kan identifisere seg med. En gjennomgang av tilgjengelig statistikk gir et annet bilde. Som jeg skrev i en kommentar like etter avstemningen:

«Valgdagsmålingen fra Lord Ashcroft Polls er også verdt å kikke på. Der kommer «the principle that decisions about the UK should be taken in the UK» på førsteplass som argument for å gå ut av EU. En del har brukt dette for å argumentere for at innvandring ikke har vært så viktig (innvandring kommer på en andreplass i denne undersøkelsen). Det de da glemmer, er det som OrbInternational-undersøkelsen vi refererte over, viser: Av enkeltsaker er det nettopp på innvandringsfeltet britene mener at det er viktigst å få økt nasjonal makt over politikkområdet (for å få til innstramming).» 11

Å ha et korrekt bilde av virkeligheten og erfaringene fra UK, heller enn et skjønnmalt et kan bli viktig i den politiske debatten som følger også i Norge. Nå har som kjent FrP lagt seg på en mer EU-skeptisk linje og sannsynligvis vil forsøke å gjøre de samme koblingene mellom EU og innvandring som Ukip (og en del Toryer) gjorde i UK. Hvilke utfordringer skaper dette for venstresida, og hvordan møter vi dem?

Pass deg for å skape selvoppfyllende dystopier

Venstresida er tradisjonelt veldig glade i dystopier (i hvert fall i de siste tiårene). Ting går stort sett til helvete. Det er krig, sult, miljøødeleggelser og økende sosiale ulikheter. Mens mer tørre data peker mot at utviklingen over tid faktisk går i positiv retning på de to første punktene, framstår de to siste som mer reelle dystopiske framtidsutsikter.

2a) Det er to årsaker til at man skal passe seg for dystopiene. Det ene er at de er veldig vanskelige å mobilisere folk rundt. Folk vil gjerne være med på noe bra og positivt.12 Skal man mobilisere dem som ikke er gamle grinebitere, må man altså forsøke å lage et positivt prosjekt som optimistisk viser vei mot et bedre samfunn.

2b) Den andre grunnen er at man kan ende opp med å gjøre nettopp det motsatte av Marx. Der han presenterte både klassemotsetningen som den helt sentrale drivkraften i samfunnsutviklingen, og skisserte hvordan den kunne drive samfunnsutviklingen videre til en avskaffelse av disse skillene, nettopp for å bidra til at disse visjonene skulle oppfylles, kan mer pessimistiske presentasjoner bidra til det motsatte.

Selv om man fra den offentlige debatten tidvis kan få inntrykk av at veldig mye nå handler om innvandring, kultur og sivilisasjon, kan det f.eks.ramle inn i slik tenking fra Huntington (først som en tragedie) eller Hege Storhaug (så som en farse), hvor kultur- og sivilisasjonskamp står i fokus, bidra til å styrke de kreftene som vokser på det. Og det er som kjent ytre høyre. Vær bevisst at utsagn har normative konsekvenser. Den eneste måten å motvirke dette på, er å være stadig tydeligere på nettopp klasse, økonomi og sosiale ulikheter, og avvise kultur som primære forklaringsmekanismer. Dersom vi ikke gjør dette, bidrar vi fort til problemene heller enn å løse dem.

Noter:
1. I en del tilfeller vil også samfunnsvitenskap ha eksplisitte mål om å endre samfunnet, gjennom f.eks. å skulle etablere kunnskapsgrunnlag og strategier for å oppnå bestemte samfunnsmessige mål. Målene kan være satt av politikere, men også av samfunnsviterne selv.
2 . Nordin, Svante (2015) Filosofenes krig. Dreyer. s. 30-31
3 . Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
4 . Marx, Karl (1888) Theses On Feuerbach. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm
5. Se f.eks. Marx, Karl (1870) Brev til Sigfried Meyer og August Vogt i New York, London 9. april, 1870 om splittelse mellom engelske og irske arbeidere. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm
6 . Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster
7 . George W. Bush i en tale til FN, november 2001.
8 . Grundigere gjennomgått i Kjelsberg, Ronny (2016) Venstresida og den nye fascismen. Radikal Portal
9 . Oliver Cappelen Møystad i en lederartikkel i NS-organet Hedmark Fylkesavis fra 11. juli 1935. Gjengitt i Bernt Roughtvedt (2016) Norges verste nazister. Spartacus. s. 113
10. Se f.eks. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level. Allen Lane
11. Kjelsberg, Ronny (2016) Brexit: Det handlet dessverre mye om innvandring. Hentet 29.6.2017 fra http://venstresida.net/?q=node/3809
12. Et godt eksempel på dette er klimadebatten. Der har dystopier lenge vært rådende. Dessverre viser en del psykologiske studier at dette ikke aktiviserer oss, men bare driver oss i passivitet og får oss til å forsøke å tenke på noe annet. Dette har nok overføringsverdi på politiske prosjekter forøvrig. Se f.eks. Stoknes, Per Espen (2015) What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming. Chelsea Green Publishing